Ap og «Det grønne skiftet»
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.

Erna Solbergs regjering møter kritikk fra sine venner i Venstre og KrF, store deler av miljøbevegelsen, og fra den rødgrønne opposisjonen, fordi hun ikke gjorde klima til en av regjeringens hovedprioriteringer. Trolig var det en liten pr-tabbe ikke å samle forslagene på klima- og energifeltet som en sak nummer ni på toppen av de åtte andre. Denne unnlatelsessynden har skapt et rom for kritikk, men også for utvikling av både politikk og retorikk. Det avgjørende for Norges klima- og energipolitikk fremover blir hvordan Arbeiderpartiet legger seg.
Historieprofessor Francis Sejersted pekte i Klassekampen, like etter valget, på noen grunnleggende utfordringer som sosialdemokratiet står overfor, både i Norge og Europa. Ifølge Sejersted er man avhengig av å gjenreise troen på fremskrittet. Det mangler en stor visjon som kan mobilisere i de brede lag.
Helt enkelt: What’s the story?
Tidligere statssekretær og nåværende First House-partner Jan Erik Larsen er inne på det samme fenomenet i en kronikk i Dagens Næringsliv 8. oktober. Larsen spør hva som er Erna Solbergs «strategiske historiefortelling». Han sier at velgerne ønsker «en visjon, en overordnet og langsiktig fortelling om hvor reisen skal gå, som forklarer det som skjer og ikke skjer. Kall det gjerne et prosjekt. Og det må ikke være et prosjekt i betydningen en enkelt, konkret reform. Det kan godt være et sett av verdier og visjoner om noe bedre, noe større, noe lenger framme.»
Historien om «Det grønne skiftet» har elementene både Sejersted og Larsen peker på. Hvordan skaper vi en verden som gir velstand til alle innen rammene klimaet og naturen setter? Hva betyr det for oss i Norge at vi skal dit? For Europa? For våre viktigste næringer, for arbeidsplasser i bygd og by?
Klimatrusselen er i kraft av sin dimensjon en utfordring som bør påkalle de store, langsiktige og strategiske grep. Den representerer også fornuftens kamp mot kvakksalveriet, det er vitenskapens fortelling om trusselen mot fremtidige generasjoners livsvilkår som er selve kjernen i IPCCs rapporter.