Takket være Telenors mobile internett i Myanmar, blir jeg uten avbrudd varslet om at Civita har publisert et notat om «Paris-avtalen og veien videre». Notatet, skrevet av samfunnsøkonomen Håkon Riekeles, er en velskrevet og lett tilgjengelig innføring i det nye «nedenfra-og-opp»-regimet for fastsettelse og videreutvikling av enkeltnasjonenes bidrag til å nå de globale klimamålene.

Notatet trekker frem målet om «å tilstrebe å begrense oppvarmingen til 1,5 grad» som en av nyvinningene i avtalen, men understreker at det er stor usikkerhet om hva det innebærer. Her blir det interessant å følge «spesialrapporten om 1,5 grads oppvarming og utslippsbanene som er kompatible med det», som ifølge avtalen skal foreligge i 2018.
I tillegg til temperaturmålene, fremheves de to utslippsmålene som ble vedtatt i avtalen:

«Det første målet er at verdens utslipp skal nå en topp så raskt som mulig, med raske utslippsreduksjoner deretter. Det andre utslippsmålet i avtalen er at man i andre halvdel av dette århundret skal oppnå en balanse mellom menneskelig utslipp og opptak av klimagasser. Det er ikke beskrevet nærmere hva det innebærer, men det er naturlig å tolke det som at menneskeskapte utslipp ikke skal overstige nettoopptak fra verdens skoger og andre landområder.»

Som fremhevet i notatet, er det imidlertid en lang og kronglete vei fra halleluja-stemningen i Paris til at avtalen kan sies å være gjennomført. Innen andre halvår 2017, før ratifiseringsprosessen starter, skal landene sende inn sine endelige nasjonale klimamål, de såkalte NDC-er. Og innen 2020 allerede skal flertallet av landene ha utarbeidet og innsendt de reviderte NDC-ene, fortrinnsvis med høyere ambisjoner, som skal gjelde for perioden fra 2025.

Det viktigste budskapet i Civita-notatet er at «den totale klimainnsatsen som planlegges frem mot 2030 langt fra er tilstrekkelig for å nå de klimamålene avtalen fastsetter». Forfatteren viser til at summen av de nasjonale NDC-ene ifølge uavhengige analyser «vil begrense den menneskeskapte oppvarmingen fra 2,7 grader til 3,5 grader over førindustriell tid». Hovedårsaken er særlig de raskt økende utslippene i de fremvoksende økonomiene. «Gapet FNs klimasekretariat har kommet frem til, er større enn de samlede forventede utslippene til alle i-landene. Det er også mulig at behovet for ytterligere utslippsreduksjoner er større enn det FN har antydet, ettersom anslagene er basert på optimistiske antagelser om muligheten for negative utslipp i andre halvdel av dette århundret».

Forfatteren har imidlertid valgt å ikke gå inn i klimafinansiering og avtalens videre løp for konkretisering av dette, av «plasshensyn og siden disse er mindre viktig for Norge». Det er synd, for hadde han gjort det ville trolig Civita ha avdekket det som etter min mening er «elefanten i Paris-rommet». I sine respektive NDC-er fremhever India, Mexico, Sør-Afrika, Filippinene, Egypt og de fleste andre landene i sør at investeringene i lavkarbonenergi forutsetter at de får tilgang på klimafinansiering fra nord. (Se artikkel publisert her for nærmere omtale) Summen av «prislapper» fra sør-landene er så vidt jeg kan se mange ganger større enn hva som foreløpig er forespeilet som klimafinansiering fra nord.

Første gangen tankesmien skrev om klima –«Det grønne skiftet – hva må gjøres?» – var finansiering av klimatiltak i sør et av hovedtemaene. Norge har både virksomheter, kompetanse og kapital som gjør at vi kan gjøre forskjell for å fylle «15 trillion dollar»-investeringsgapet, fremhever notatet (red.anm: forfattet av artikkelforfatteren) fra 2013.
To og et halvt år senere er gapet ikke blitt mindre: «Mange av disse landene (red.mrk: fremvoksende økonomier) planlegger en betydelig utbygging av kullkraftverk», skriver Civita og konkluderer: «Dersom klimamålene skal nås, er verden avhengig at en større andel av disse landenes energibehov dekkes av fornybare kilder».

Trolig er dette en konklusjon som også deles av vår nye klima- og miljøminister Vidar Helgesen, og flere av hans regjeringskolleger. Det skal bli spennende å følge hva den vil bety for klima- og utviklingspolitikken fremover.