Forklaringen er ganske enkel. Det finnes hovedsakelig to parter i klimaforhandlingene. Den ene bryter løftene som har blitt gitt og vegrer seg for å ta mer ansvar. Da blir det vanskelig å komme til enighet. Vanskeligere enn det er det egentlig ikke.

Så hvem er disse partene? På den ene siden finner vi majoriteten av verdens befolkning. De kommer fra en mengde ulike land som er ganske forskjellige. Det varierer hvor mye de har påvirket klimaet og hvor mye penger de har. En ting har de felles: de er definert som utviklngsland i FNs klimakonvensjon. Er disse landene årsaken til at forhandlingene går så tregt?

Nei*.

På den andre siden finner vi Norge og resten av Europa, USA, Canada, Australia og New Zealand**. Så hva gjør disse landene for å forsvare forhandlingene?

• De reduserer ikke sine utslipp i den takten de har lovet – og som sårt behøves.
• De er ikke klare for å redusere sine utslipp tilstrekkelig i den nærmeste fremtid.
• De har ikke levert alle pengene de har lovet til utviklingslandene, og virker ikke som de kommer til å oppfylle løftene om fremtidig finansiering heller.

En effekt av dette er et tillitsgap mellom partene. En alvorligere effekt er den risikoen som millioner av mennesker blir utsatt for når den globale temperaturen øker og været slår seg vrang. Fattige mennesker kommer til å rammes aller hardest av noe de ikke har vært med på å forårsake.

Her i Doha arbeider et tusentall mennesker gjennom de fleste av døgnets timer for å oppnå et så bra resultat som mulig i forhandlingene. Hvor det tar oss det nærmeste døgnet er vanskelig å si, men en ting er sikkert. Det er på hjemmebane det begynner. Og der har Norge mye igjen å gjøre. Klimaforhandlingene slutter ikke her.

* En del land i gruppen av "utviklingsland" spiller en mindre konstruktiv rolle i forhandlingene, Saudi-Arabia er ett eksempel, men som helhet er det ikke denne gruppen som er problemet.

** Mange land blant de som kategoriseres som industrialiserte land gjør mye bra, særlig blant de europeiske landene. Men som helhet tar ikke denne gruppen det ansvaret de bør ta.

Takk til kollega Petter Lydèn (@PetterLydn) i vår svenske søsterorganisasjon Diakonia for utgangspunktet til dette blogginnlegget.