Som mange andre land står Norge i spagaten i klima- og energiomstillingen. Vi må redusere utslipp drastisk i årene framover, primært ved å minske bruk av fossil energi. I diskusjonen om hvordan dette skal skje, seiler fjerning av CO₂ fra avfallsforbrenningsanlegg opp som en av flere sjanser til nasjonale utslippskutt.

Derfor bør flere av Norges totalt 18 forbrenningsanlegg gjøre som selskapet Hafslund Celsio nå gjør i Oslo. Der forberedes avfallsforbrenningsanlegget på Klemetsrud for CCS – karbonfangst med påfølgende lagring på sokkelen.

CCS på avfallsforbrenning: To fluer i én smekk

Trondheim er en av byene som kan levere viktige bidrag i klimakampen ved å satse på tilsvarende vis.

Her står avfallsforbrenningsanlegget ved Heimdal Varmesentral på Tiller, med sine 112 000 tonn fossil CO₂ (2023), alene for rundt 25 prosent av byens fossile klimagassutslipp. I tillegg slipper anlegget ut omtrent like mye CO₂ fra brenning av biomasse. I sum betyr dette at godt over 200 000 tonn CO₂ passerer gjennom pipa på Tiller og ut i atmosfæren hvert år.

Investeringskostnaden for et CCS-anlegg på Tiller er anslått til ca. 4,4 milliarder kroner, og driftskostnaden til rundt 300 millioner kroner årlig. Om Trondheim går for karbonfangst i forbrenningsanlegget på Tiller, kommunens største utslippspunkt, vil byen – i likhet med Oslo – slå to fluer i én smekk.

For det første vil anlegget opprettholde sin leveranse av nyttig fjernvarme samtidig som avfallsforbrenningen får et langt lavere klimafotavtrykk. Fjernvarme fra Heimdal Varmesentral dekker 30 prosent av Trondheims oppvarmingsbehov. Dette minsker strømbehovet og øker energisikkerheten.

For det andre: Når restavfall brennes i en ovn med CO₂-fangst, vil det dra CO₂ ut av atmosfæren. Nærmere bestemt CO₂ fra det indre av plantene som er opphavet til den biologiske delen av restavfallet.

Trekker CO₂ ut av atmosfæren

Enten det handler om skitten papp eller farlig slakteavfall, så er dette søppelet fullt av byggesteinene til planter. Naturen har lagd disse «klossene» ved at planter tar opp CO₂-molekyler fra lufta og omdanner dem til karbohydrater gjennom fotosyntesen.

Det er sånn planter vokser. Når karbohydratene etterpå spises, brennes eller råtner, slipper CO₂-en ut igjen og blir tatt opp av nye planter – i et kontinuerlig kretsløp.

Når CCS kobles på anlegg for avfallsforbrenning, blir CO₂-molekyler som planter har tatt opp, dratt ut av det kontinuerlige kretsløpet. Og dermed også ut av atmosfæren.

Karbonfangst på Tiller og andre forbrenningsanlegg for avfall vil altså gi en dobbel gevinst. Se for deg at det økende CO₂-innholdet i atmosfæren er vann som trenger inn i et skip til havs. Fra Tiller blir det ikke bare slutt på denne tilførselen hvis CO₂ fra røyken fanges og lagres. Karbonfangstanlegget vil i tillegg «pumpe vann ut av skipet».

God og nødvendig løsning

Klimakrisen skyldes at vi mennesker omgjør store mengder fossilt karbon til CO₂ som vi uhemmet slipper ut. Altså ved siden av naturens eget karbonkretsløp. Og det i så store mengder at utslippskutt alene ikke lenger er nok til å redde klimaet.

Verden bikket tidligere i år et CO₂-innhold på 430 ppm (parts per million) i atmosfæren, mot 280 ppm i førindustriell tid. Hvis vi ikke suger noe av CO₂-en ut igjen av atmosfæren, er 1,5-gradersmålet tapt ifølge de fleste klimamodellene.

I klimadebatten hevder noen at forbrenning vil knive med materialgjenvinning om råstoffet avfall – og at forbrenning derfor er ugunstig i utgangspunktet. Svaret vårt er at selv en sirkulær økonomi vil ha noe avfall som ikke kan materialgjenvinnes.

Da er forbrenning med energigjenvinning en god og nødvendig løsning, når deponi ikke lenger er tillatt i Norge.

Får godt betalt for karbonkreditter fra CO₂-fjerning

CCS fra avfallsforbrenning og andre utslippskilder er kostbart og krevende, men fullt mulig. CO₂-fangsten som nå forberedes ved avfallsforbrenningsanlegget på Klemetsrud i Oslo, inngår i pionerprosjektet «Langskip» som nylig ble satt i drift.

Fangstanlegget på Klemetsrud blir ikke bare det første i Norge som skal håndtere CO₂ fra avfallsforbrenning. Eier Hafslund Celsio har også erfart at det å dra CO₂ ut av atmosfæren er en etterspurt «vare» i et kvotemarked.

Det finnes nemlig aktører som vil betale for slik CO₂-fjerning, for å nulle ut sine egne utslipp.

Hafslund Celsio har fått avtaler med selskaper som vil betale for karbonfjerning på denne måten.

Under tittelen «Signerte milliardkontrakt med Microsoft» kunne Dagens Næringsliv i sommer fortelle at Hafslund Celsio har inngått en slik avtale med den amerikanske teknologigiganten, som er verdens mest lønnsomme selskap.

Trenger rettferdig og forutsigbar fordeling av kostnadene

EU har allerede vedtatt retningslinjer for et frivillig marked, for å stimulere til investeringer i denne typen CCS-anlegg. Slike ordninger utgjør altså en potensielt stor inntekt for avfallsbransjen. De kan styrke lønnsomheten i sektoren og posisjonere Norge som en ledende aktør innen bio-CCS.

Det som trengs, er en rettferdig og forutsigbar fordeling av kostnadene for CCS. Samt politisk vilje til å støtte industriprosjekter som gir reelle utslippskutt. Dette innebærer at både staten og industrien tar sin del av regningen på en måte som gjenspeiler samfunnsnytten av utslippskuttene. Staten bør bidra med tilstrekkelig støtte til at nøkkelprosjektene blir realiserbare, samtidig som bedriftene beholder insentiver til å investere i klimavennlig teknologi.

En ordning med et fast tilskudd per tonn negative utslipp kan bli avgjørende, fordi den gir langsiktig forutsigbarhet og kan utløse flere investeringsbeslutninger i industrien.

Fangst og lagring av CO₂ er på vei inn mange steder rundt om i verden. CCS på Klemetsrud alene vil ikke redde kloden. Men mange norske avfallsforbrenningsanlegg – som Heimdal Varmesentral i Trondheim – har nå CCS på agendaen. Sammen kan de hjelpe verden med å bli kvitt CO₂-utslipp som allerede har funnet sted.