Denne teksten er en replikk til statssekretær Kjetil Lund i Finansdepartementet som VG trykket 1. mai og som ikke er tilgjengelig digitalt.

Lund svarte i VG 25. april på mitt innlegg som VG publiserte et par dager før.

Her er min replikk:

“Statssekretær Kjetil Lund skriver i sitt svar til meg (VG 25.april) at den økonomiske politikken er utformet med henblikk på å redusere risikoen ved en stor petroleumsnæring.

Jeg tror han har rett – så lenge vi snakker om den generelle økonomiske politikken og handlingsregelens disiplinerende effekt.

Men jeg tror han tar feil hvis vi betrakter staten som investor. Og jeg tror han tar feil hvis vi studerer petroleumspolitikken. Det er på disse to områdene veddemålet mot klimapolitikken kommer til uttrykk. Dette er forhold som Lund i liten grad berører i sitt svar.

Staten som investor: Når det gjelder Oljefondet, er det riktig at formue flyttes fra olje til verdipapirer. Men hvorfor skal Oljefondet eie oljeaksjer? Konsulentselskapet Mercer har på oppdrag fra Lunds eget departement konstatert at fondet er dårlig posisjonert hvis klimapolitikken begynner å bite.

På samme måte innebærer det tunge statlige eierskapet i Statoil en betydelig risiko. Statoils investeringsprogram forutsetter høye oljepriser for å gi en fornuftig avkastning.

Petroleumspolitikken: Staten er gjennom oljeskattesystemet i praksis en tung investor i all oljevirksomhet på norsk sokkel. Dette synes ikke på statsbudsjettets utgiftsside, men oljeinvesteringene stimulerer selvsagt økonomien som sådan. Dagens skatteregime gir mening hvis grunnrenten er høy, altså når produksjonskostnadene er vesentlig lavere enn oljeprisen man oppnår. Med relativt lave oljepriser vil statens inntekter fra nye og kostbare utbygginger raskt bli ganske marginale – mens risikoen i leting og utbygging i overveiende grad ligger på statens hånd.

Det ubehagelige spørsmålet her er om den statlige politikken legger til rette for overinvesteringer i petroleumssektoren med staten som «sleeping partner» på autopilot? Dette er en risiko som ikke håndteres gjennom handlingsregelen og den generelle økonomiske politikken.

Til sist: Det er betryggende at Kjetil Lund så klart slår fast at Norges klimapolitikk ikke er basert på snevre nasjonale interesser, men på hensynet til klima og kommende generasjoner.”