Vi er glade for at Anders Bjartnes kaster seginn i debattenom boka vår og takker for invitasjon til tilsvar. Hans ingress illustrerer problemet med den norske elbilpolitikken. Han begynner innlegget med en påstand om at «Den store el-bilbløffen» sporer av debatten om elbilen. Hvilken debatt spør vi da.

Vi er enige med Bjartnes at kjøretøy med elmotor og batteri er en god teknologi og har potensial til å redusere utslipp av klimagasser. Problemet til Bjartnes er at han bare ser isolert på utslipp av klimagasser og glemmer de andre 16 bærekraftsmålene. Vi må snakke mye mer om planetens tålregrense og «økologisk bærekraft» og begynne måle dette, slik man gjør for eksempel i “The Sustainable Development Index” (SDI). Her er Norge helt nede på 155. plass i verden med et material-fotavtrykk på 41,6 tonn per innbygger. Norge har gått fra å være lysegrønn i 1990 til mørkerød i 2022.

Elbiler, slik de produseres i dag, bidrar til et voldsomt material-fotavtrykk og bidrar lite positivt til FNs bærekraftsmål. Måten utslipp rapporteres på gjør at de importerte utslippene fra elbiler heller ikke synes i klimaregnskapene som rapporteres til FN. Vi kaller det en «systemsvikt» i boka.

Bjartnes mener at forfattere sporer av fra start. Da lurer vi på om han har lest mer enn bokas overskrift og Nettavisens artikkel om boka, noe han forsåvidt bekrefter at han ikke har gjort (han har «bladd gjennom boka»). Vi er på ville veier hvis et forsøk på å diskutere manglende bærekraft ved elbilen og den norske elbilpolitikken møtes med argumenter som at «debatten er en avsporing». Da er det ikke vi som sporer av debatten.

Vi behøver mer diskusjon om den norske elbilpolitikken og om måten elbilene produseres, ikke mindre. Mange har en tendens til å diskutere bokas overskrift, i stedet for dens innhold. Bjartnes bidrar dessverre til denne statistikken.

Problemet er at elbilpolitikken til nå bare har handlet om «mer av alt – raskere». Suksessen har bestått i hvor mange elbiler som selges. Det har vært svært lite – om noe – fokus på om hvorvidt politikken virker i henhold til «den triple planetære krisen», altså ressurs-, natur-, miljø- og klimakrisen globalt. Det har vært null bærekraftskriterier for elbiler og deres batterier og lite sosial / demokratisk inkludering i utviklingen av politikken. Bløffen består i at elbilen grønnvasker bilkjøring. Det er også en bløff at elbilen gjenvinnes, i det de mest kritiske råmaterialene i elbilen har så godt som null(!) gjenvinning. Det er også lite sannsynlig at dette vil endre seg vesentlig de kommende tiårene med dagens batteriteknologi. Politikken er også svært kostbar med over 40 milliarder kroner i årlige subsidier. Indirekte fører grønnvaskingen til en voldsom satsing på mer bilvei med 600 milliarder statlige kroner de neste 12 årene.

Den norske elbilpolitikken har aldri vært ordentlig utredet og svært lite diskutert. Unntaket er fossilindustriens forsøk på å diskreditere elbiler for å beholde markedet for fossilbiler. Det er et tilbakelagt stadium slik vi oppfatter det. Oljebransjen er gjerne med og heier på elektrifisering og «nullutslipp», og Equinor tilbyr sine ansatte å kjøpe elbiler med gunstige lånevilkår.

Man må gjerne være uenig i våre synspunkter og vi ønsker debatten velkommen. Men da bør man kanskje også lese boka for å diskutere innholdet på et saklig grunnlag. For mer innsikt i hva boka handler om og hvorfor vi har skrevet den, les gjerne sommerbloggen til bokens hovedforfatter.

Bjartnes avsluttet sitt innlegg på en litt mer positiv note;

«Det er bra og nødvendig med kritisk søkelys på mange deler av transportsektoren og debatt om elbilpolitikkens innretning. Men det er lite fruktbart med avsporinger som fôrer kulturkrigen på sosiale medier og skaper ubegrunnet sinne mot en helt nødvendig og fremtidsrettet teknologi.»

Når Bjartnes sin konklusjonen er at boka bidrar til å «fôre en kulturkrig» synes vi han bidrar til tåkelegging og avsporing, og ikke reell debatt som han selv mener er bra og nødvendig.

Vi har for øvrig stor respekt for Anders Bjartnes og hans innsats og arbeid gjennom Energi & Klima. Han er også viet et avsnitt i boka (s 107), som vi gjengir til slutt:

«Begrepet “det grønne skiftet” så dagens lys i 2012, og ble i 2015 kåret som årets nyord, samme år som begrepets far Anders Bjartnes ga ut boken med samme navn. I boken definerer Bjartnes det grønne skiftet som “en ustoppelig, vedvarende endringsprosess som favner alt som gir større ressursproduktivitet og lavere utslipp.” Han mener at skiftet handler om klimautslipp, men også om “alt som leder fram mot et mer bærekraftig samfunn der vi bruker ressursene smartere og riktigere”. Dette er det vi i dag kanskje mer presist vil kalle sirkulær økonomi. Det grønne skiftet blir misbrukt svært mye og har mistet sin relevans i det offentlige ordskiftet. Det blir brukt i tide og utide når man skal forsøke å gi inntrykk av at man gjør noe bra for miljøet. Når all gruveutvinning begrunnes med at det er nødvendig for det grønne skiftet, så er ikke det noe annet enn grønnvasking og har ingenting med et grønt skifte å gjøre i Bjartnes sin opprinnelige definisjon.»