I en kronikk i Aftenposten (18. juni) argumenterer forskere i Statistisk sentralbyrå for at kutt i norsk oljeproduksjon, for eksempel ved redusert oljeleting eller lavere utvinningsgrad fra felt i såkalt halefase, koster mindre enn andre tiltak som kan redusere norske utslipp av klimagasser (link til studien her.) Beregningene er gjort basert på at Norge skal ta 2/3 av sine utslipp i Norge.

Marit Kristine Vea har blogget om SSBs studie på Energi og Klima (link her).

Dette er vanskelige problemstillinger. Jeg tror nok likevel det er grunner til å tvile på om ensidige kutt i norsk produksjon vil gi et effektivt bidrag til å løse klimaproblemet.

Den viktigste forutsetningen i SSBs analyse er at redusert oljeproduksjon i Norge ikke fullt ut blir erstattet av økt produksjon i andre land. Det er en høyst usikker forutsetning. Dersom den ikke holder, faller den globale klimaeffekten bort. Norge vil da bare betale dyrt for et tiltak som ikke virker.

Om et slikt tiltak i det hele tatt har virkning, vil den komme i andre land enn Norge. Det er pussig at SSB legger opp til at et tiltak som bare kan ha effekt i utlandet, skal regnes som et norsk kutt. Skal vi først betale for klimakutt i utlandet, kan vi få mye større utslippskutt igjen for pengene ved andre tiltak enn å kutte norsk oljeproduksjon.

Det vil uansett være tilnærmet umulig å dokumentere eller sannsynliggjøre hvor stor virkning en reduksjon av norsk oljeproduksjon vil ha på utslippene globalt. Derfor vil tiltaket verken kunne medregnes i et nasjonalt mål eller inngå i en internasjonal forpliktelse.

Jeg sier ikke at norsk petroleumsproduksjon er uproblematisk fra et
klimaperspektiv. Jeg har bare liten tro på at ensidig norsk produksjonskutt har mye for seg. Jeg har langt større tro på at vi i årene framover kan lykkes med å få opp internasjonale karbonpriser. Da går lønnsomheten i karbonintensiv energiproduksjon ned.