Flere nyhetsoverskrifter i sommer har handlet om hetebølger, tørke, skogbranner og flom. Hendelser som vi så for oss for et kvart århundre siden, utspiller seg i dag.

Budskapet til FNs klimapanel (IPCC) sin tredje klimarapport fra 2001 var at vi måtte forvente høyere maksimumstemperaturer, flere hete dager, mer intense nedbørsmengder og økt risiko for tørke. Alt dette i kjølvannet av den globale oppvarmingen.

Utviklingen så langt er også bare en begynnelse som vi stort sett har klart å leve med. Men det blir vanskeligere i fremtiden hvis vi ikke endrer kurs.

CO₂ i atmosfæren, temperatur og havnivå stiger i økende takt

Den globale oppvarmingen vi ser i dag, skjer ikke av seg selv. Den er en konsekvens av våre egne valg. Vi forstår hvorfor vi får flere ekstreme værhendelser. Vi trenger ikke å brenne hekser lengre eller ofre til gudene for at været skal bli bedre, slik man gjorde i gamle dager da man ikke forstod hvordan ting hang sammen.

Vi har fått en forsterket drivhuseffekt fordi atmosfæren i dag inneholder høyere konsentrasjoner av bl.a. karbondioksid (CO₂) enn noen gang tidligere i historien – 422 deler per million (ppm). Og vannets kretsløp på jorden er blitt overstimulert i takt med den økte drivhuseffekten. Våre analyser viser at nedbøren øker på jorden samtidig som at den konsentrerer seg over et mindre areal globalt. Det betyr at vi både får mer intense nedbørsmengder – mer ekstrem nedbør – der den faller, men også at den faller mindre hyppig slik at vi også får mer tørke noen steder og mer flom andre steder.

Den europeiske klimaportalen Copernicus Climate Change Services (C3S) gir en oppdatert oversikt over viktige klimaindikatorer. Jorden er under intensiv overvåkning og tallenes tale er klare: CO₂ i atmosfæren, temperaturen og havnivået stiger i økende takt. Og egen forskning viser at størrelsen på områder på jorden med døgntemperatur over 40°C øker i raskt tempo. I tillegg får vi mer ekstreme nedbørsmengder.

Rekordene faller urovekkende fort. Men selv om vi forstår hvordan jordens klima responderer på klimagassene, er det vanskeligere å forstå hvorfor utslipp bare har fortsatt, og at de i dag er høyere enn før.

FNs klimapanel og toppmøtene – kritisk tilbakeblikk

Vi trenger en pust i bakken og et kritisk tilbakeblikk. Hva har vi fått til de siste 25 årene? Har rapportene fra FNs klimapanel (IPCC) og klimatoppmøtene (COP) egentlig betydd noe som helst, siden klimautslippene bare har økt?

Man snakket riktignok i 2016 om global oppvarming på over 3,4 grader innen år 2100, mens i dag anser vi en oppvarming nærmere 2,7 grader som mer sannsynlig. Til tross for at utslippene nå er høyere enn den gang og CO₂-kurven bøyer oppover.

Er det et samsvar mellom disse skrivebordsøvelsene og virkeligheten som ser ut til å gå i motsatt retning?

Det ser ut som at tilbud og etterspørsel har styrt utvinningen av fossile energikilder som kull, olje og gass, og ikke egentlig klimaforhandlingene. Utvinningen og bruken av fossile energikilder er den største kilden til CO₂ i atmosfæren.

Motkrefter og beslutningstakere

En tanke har slått meg mens jeg har vandret i fjellet under hetebølgen i sommer. Har vårt budskap om klimaendringene vært mislykket, siden mengden med klimagassene bare øker mer og mer? I mine 25 år som klimaforsker har jeg riktignok opplevd en motvind av desinformasjon og kampanjer mot klimatiltak. Disse motkreftene kan være noe av forklaringen.

En annen forklaring er at vi ikke har nådd dem med den virkelige makten og som faktisk kan endre samfunnet i en bærekraftig retning. Samfunnstoppene og næringslivsledere som besitter ulike styrer, lederjobber og verv. Slik som styret til Equinor, Oljefondet og DNB.

Vi må overbevise styrene, som slipper lobbyister løs på politikere og byråkrater og som tillater at klimavitenskapen blir undergravet. Og dem som låner penger til prosjekter som ikke er bærekraftige.

Har vi forskere vært for arrogante?

Et nytt spørsmål har også svirret rundt i hodet i sommervarmen oppe på fjellet som en irriterende og innpåsliten flue. Har omdømmet og tilliten til klimaforskningen blitt svekket fordi vi klimaforskere har vært for opptatt med å fremme oss selv og vår egen fortreffelighet?

Kanskje vi selv også er en del av problemet, og at vi har vært for arrogante i måten vi har snakket om klima på? Vi bruker ofte mange vanskelige og sære uttrykk og ord som folk flest ikke kjenner så godt. Min erfaring som leder for Tekna Klima er at det er veldig mange oppegående folk som ikke er kjent med sjargongen, og når vi snakker om klima som om vi skulle snakket med våre kolleger, faller mange av dem av. Vi må snakke til folk slik at de forstår, selv om de stemmer på Frp eller jobber i olje/gass-industrien.

Det er nok uenighet om disse spørsmålene, men likevel lite diskusjon. Vi trenger en debrief og en bredere diskusjon om hva klimarapportene og klimatoppmøtene egentlig har betydd for utviklingen. Om hvilken rolle klimaforskere har spilt. Et kritisk tilbakeblikk, for det ser ikke ut som at verken klimarapportene eller klimatoppmøtene har hatt noen betydning for CO₂-konsentrasjonene, som jo har bøyd seg oppover og ikke nedover.

Vi forutså mer hetebølger, flom og tørke for et kvart århundre siden, men budskapet har ennå ikke sunket inn hos dem som faktisk påvirker utvinningen av fossile energikilder. Det er forsmedelig å konstatere at vi hadde rett da, men enda verre å innse at vi ikke har lært så mye om hvordan vi bremser denne utviklingen siden den gang.