Mye er usikkert, men noe vet vi: Digitaliseringen vil fortsette å skyte fart og vi må tilpasse oss både fysiske og sosiale konsekvenser av klima- og miljøproblemene.

I 2018 har vi sett at menneskeskapte klimaendringer har manifestert seg tydeligere. Vi snakker ikke lenger «bare» om fjerne øystater som vil havne under vann, men om historiens fem villeste skogbranner i California, alle inntruffet etter 2012 og alle med menneskelige tap. Vi snakker også om skogbranner i Norge og stadig flere flommer som koster kommuner og forsikringsbransjen dyrt. Vi ser starten på konsekvenser som verdens klimaforskere har forutsett siden slutten av 70-tallet. Nå står klimatilpasning ubønnhørlig for tur og stadig flere lag av samfunnet engasjerer seg.  

Det stigende alvoret har også ført til en kritisk analyse av miljøbevegelsen, som illustreres godt av kryssilden mellom naturverner Jostein Henriksen og klimaforkjemper Marius Holm. Generelt beskyldes den teknologiorienterte delen av miljøbevegelsen for overdreven fremtidsoptimisme og for business as usual hva gjelder adferd og forbruk. Slik kritikk er uberettiget. Å søke løsninger gjennom ny teknologi utelukker hverken en realistisk fremtidsforståelse, et engasjement for å redusere forbruk, eller et kritisk blikk på tradisjonelle økonomiske vekstteorier. Men å la være å bruke teknologi til bedre miljøløsninger, vil være en utilgivelig tapt mulighet.

Digitalisering som verktøy for klima og miljø

Vi ser miljøteknologisk innovasjon myldre frem i alle deler av samfunnet. Men hvilket potensial ligger i teknologifaunaens store buzzord, digitalisering?

Digitalisering som verktøy for ressursoptimalisering er ikke nytt. Norsk industri har digitalisert seg til effektiviseringsgevinster i en årrekke. I energisektoren har digitalisering drevet fram smartere energistyringssystemer i bygg og mer moderne nettløsninger. Digitalisering og smart databruk vokser nå frem i et helt annet tempo og med langt bredere nedslagsfelt enn før. Akselereringen drives frem av stadig flere brukerstyrte løsninger, et økende antall dataenheter koblet mot internett og felles plattformer, digitalt orienterte forretningsmodeller og en ny generasjon voksne som har vokst opp med digital teknologi som en naturlig del av sin hverdag.

På klimatoppmøtet COP21 i Paris 2015 lanserte den digitale industriens eget bærekraftsorgan Global e-Sustainability Initiative (GeSI) rapporten #SMARTer2030. Analysen kartlegger fotavtrykket til den digitale industrien, men viser også det store potensialet for miljø- og ressursbesparelser som digitalisering og datadrevet teknologi kan utløse i samfunnet.

Smarttelefoner og datamaskiner har det største miljøavtrykket

I 2020 antas 2,3 prosent av globale utslipp å komme fra den digitale industrien. Dette er mer enn verdens samlede luftfart. Frem mot 2030 ventes imidlertid den digitale industriens utslippsnivå å synke til 1,97 prosent. Av dette ventes 47,2 prosent å stamme fra sluttbrukerutstyr: datamaskiner, smarttelefoner, nettbrett, 3D-printere og annet. Her ligger et stort produsentansvar som handler om produkters levetid, gode gjenbruksordninger og optimal avfallshåndtering. Digitalt utstyr inneholder også sjeldne mineraler. Selskapers ansvar for bærekraftig håndtering av sin egen verdikjede ble aktualisert gjennom fredsprisvinner Denis Mukweges krasse kritikk av vestlige aktørers rolle i den kongolesiske mineralindustrien. Som kunder kan du og jeg påvirke gjennom vår forbrukermakt, ved å stille krav om god dokumentasjon for sluttprodukters opprinnelse når vi eksempelvis handler en ny smarttelefon.

All digital aktivitet prosesseres og lagres i et fysisk datasenter. Datasentre ventes å stå for 28,8 prosent av den digitale industriens samlede utslipp i 2030. Det skjer mye innen energieffektivisering og optimalisering, men det enorme og økende kraftkonsumet fra prosessering og lagring av data vil være en viktig miljøsak i årene som kommer. Her gjør amerikanske Greenpeace en viktig jobb gjennom sin årlige Clicking Clean-rapportering som overvåker de største skyselskapene og bidrar til en bevisstgjøring om ny fornybar energi tilknyttet nye datasentre. De siste 24 prosentene av digitalindustriens utslipp vil komme fra utbygging og drift av fiber og nett.

Digitalisering: en nøkkel til grønnere løsninger

På tross av et stort fotavtrykk, skaper digitaliseringen også et enormt mulighetsrom for klima- og miljøløsninger. GeSI anslår at ved å rulle ut allerede kjente teknologier globalt, kan digitale løsninger bidra med å kutte 9,7 ganger mer CO₂ enn digitalindustrien selv skaper – en estimert utslippsreduksjon på 12 gigatonn CO₂ i 2030. Figuren under viser reduksjonspotensialet brutt ned på sektornivå.

GeSI anslår at det største potensialet for utslippskutt ligger innen industriproduksjon, landbruk, byggsektoren og energiproduksjon. Det finnes også andre viktige miljøbesparelser å hente. Landbruket vil kunne redusere vannbehovet med 250 billioner liter frem mot 2030. Tilgang til rent vann vil bli blant de viktigste miljøsakene de kommende tiår. GeSI antyder også at digitale deleløsninger i transportsektoren kan gi en klimareduksjon tilsvarende 135 millioner biler.

Næringslivet må sette seg i forsetet

Digitalisering gir de fleste sektorer en helt ny mulighet til å bidra med miljøforbedringer og ressursbesparende tiltak. Men grønn digital nyskapning forutsetter dialog mellom næringsliv og politikk. Bare slik skapes en felles forståelse av hvor markedet beveger seg og hva som må på plass av reguleringer og insentiver. Næringslivet selv må sette seg i førersetet. Fremtidens vinnerselskaper vil være de som leder ved eksempel. I et samfunn hvor miljøforbedringer vil vektlegges stadig mer, er det disse selskapene politikere vil lytte til og som stadig mer miljøbevisste kunder og innkjøpere vil ønske å handle av.

GeSi foreslår tre tilnærminger for selskaper:

1. Bedrifter kan utforske hvordan digitale løsninger kan åpne nye områder for vekst og inntjening, samtidig som en miljøbesparende effekt utløses. Digital sensorteknologi i kommunenes avløpsrør kan samle nyttig informasjon om vannstand, vannkvalitet og skadelige utslipp i fjorden hvor fisk lever og mennesker bader. Gjøres disse datastrømmene tilgjengelige, kan det åpne for innovasjon av nye løsninger. Det kan både gi ny verdiskapning og bedre kontroll dersom vannkvaliteten nærmer seg uheldige grenseverdier. 
2. Bedrifter kan utforske løsninger som på kollektivt plan gir ressursbesparelser og utslippskutt. Internasjonal skipsfart er et opplagt område med uforløst rom for optimalisering. Det finnes per i dag ingen global koordinering av skipsfarten, slik det gjør for luftfart. Resultatet er at store skip seiler på full hastighet til en havn, hvor de så blir liggende på tomgang ved stor pågang. En bedre koordinering, datastyrt og i sanntid, ville åpne for optimalisering av rute og hastighet og gi utslippsreduksjoner og kostnadsbesparelser for rederiet.
3. Til slutt kan bedrifter sette ressurs- og utslippsreduserende mål for seg selv, og deretter lete etter besparelser gjennom digitale løsninger – som å velge digitalt fremfor papir, og telekonferanser fremfor reisevirksomhet. Intern miljøinnovasjon kan skyte ekstra fart ved å premiere ansattes egne initiativer.

Endringsagenter for den nye tid

Den som jobber med miljø og klima får stadig oftere spørsmålet: «hva kan jeg gjøre?»  Det enkle og vanskelige svaret er at vi alle kan gjøre oss til endringsagenter. I egne liv kan dette handle om kildesortering, et hensiktsmessig forbruk, og valg av utslippsfri transport. Deretter kan ta rollen som endringsagenter i våre yrkesliv. «Næringslivet» er tross alt en samling mennesker, og premieres den enkeltes initiativer, vil det kunne utløse både gode tiltak og gode forretningsmuligheter.

Grunnholdningen for digital innovasjon likner den vi trenger å ta for nye miljø- og klimaløsninger: det handler om åpenhet for å tenke nytt om måten vi lever og organiserer livene våre på.