Jeg hadde gleden av å delta i det Civita/Klimastiftelsen/WWF-oppnevnte Klimaomstillingsutvalget, hvis bredt anlagte anbefalinger ble lagt frem sist uke.

Ikke overraskende var det innstramninger i oljeskattesystemet og letevirksomhet som fikk mest oppmerksomhet av journalistene som dekket saken. Men utvalget, som ble ledet av Kristin Halvorsen og Vidar Helgesen, bør først og fremst få betydning fordi det brakte noe helt nytt inn i den norske klimadebatten, både i form av sin tverrfaglige tilnærming og den tverrpolitiske plattformen innstillingen representerer.

Det hører til sjeldenhetene i samfunnsdebatten at den fremste kunnskapen innen akademia samarbeider med næringslivsledere samt tidligere og nåværende politikere om å utvikle en fremtidsrobust politikk for landet vårt.

Hva kan så Erna Solberg, Jonas Gahr Støre og andre politiske ledere lære av Halvorsen/Helgesen-utvalgets arbeid og analyser? Jeg vil trekke frem fem punkter:

1. Konsensus om klimapolitikken kan bare bygges gjennom en felles forståelse av målet: Netto null på 30 år

I utvalget har vi lagt til grunn at verden må ned mot netto null utslipp mot midten av dette århundre. Den europeiske «utslippsregionen» som Norge er del av, har forpliktet seg til netto null klimagassutslipp i 2050, og vil trolig dette eller neste år vedta at utslippene skal kuttes med hele 55 prosent allerede i 2030. Kina har nå kommet på banen med ambisjonen netto null karbonutslipp i 2060. En rekke større selskaper som Microsoft, Google, ja, selv oljeselskapet BP, har i det siste kommet med løfter om netto null utslipp i 2050.

Netto null på 30 år. Gjennom å sørge for at dette målet blir både kommunisert og forankret, kan våre politiske ledere bidra til at klimaomstillingen plasseres der den innstendigst hører hjemme: Øverst på den politiske dagsorden.

2. Strategiene for å nå målet må bygges nedenfra

Frem til nå har klimapolitikken i stor grad blitt ansett som en sak for Klima- og miljødepartementet, Miljødirektoratet og tilliggende organer med et tildelt sektor- eller fagansvar på området. Skal vi ha den minste mulighet til å lykkes i klimaomstillingen, må vi bryte ned silotenkningen og sørge for at også de ansvarlige på alle områder i samfunnslivet utvikler strategier for hvordan deres sektor kan bidra til nullutslipp.