«Hvis ikke vi øker fødselstallene, blir det press for å redusere velferdsordninger og heve pensjonsalderen», advarer statsminister Erna Solberg. I nyttårstalen sa hun: «For å opprettholde folketallet, må hver av oss få litt over to barn i gjennomsnitt. I dag er tallet bare 1,6. Da blir det relativt sett færre unge som skal bære en stadig tyngre velferdsstat på sine skuldre».

Personlig er jeg glad og takknemlig for at vi fikk tre barn, men jeg synes ikke statsministeren klarer å gi en god begrunnelse for hvorfor det er viktig at norske kvinner får flere barn.

Argumentet om finansiering av velferdsstaten biter ikke. Folk flest skjønner at det finnes mange måter å finansiere fremtidens velferdsstat på. Vi kan bli bedre på å integrere spesielt annen og tredje generasjons innvandrere slik at de blir fullverdige deltakere i arbeidslivet. Vi kan heve pensjonsalderen; helt naturlig nå som vi lever stadig lenger. Og etter hvert som det blir stadig flere med god økonomi, kan vi også se kritisk på noen av velferdsordningene som trekker milliarder ut av statsbudsjettet.

Mange av dagens unge tenker trolig også at kunstig intelligens og roboter vil redusere behovet for arbeidskraft i fremtiden, og det har de delvis rett i. Men heri ligger samtidig en bedring av velferdsstatens bærekraft, ved at jobbene som overlever og skapes, blir mer produktive og gir flere skatteinntekter enn de som forsvinner.

En ting vet vi med sikkerhet: Fødselstallene har en tendens til å stige når folk flest ser mer optimistisk på fremtiden. Ser vi på Norge isolert – der tilgangen på utdanning, arbeid, barnehage og gode velferdsordninger er bedre enn noen gang – skulle man derfor forvente høyere og stigende fødselstall nå. Men trolig er det slikt at stadig flere unge også er påvirket av hva som skjer utenfor den norske virkeligheten, når de vurderer om de skal legge seg i selen for å få flere barn: Går vi mot en farligere og mer utrygg verden? Er det riktig å føde barn i et samfunn som allerede overforbruker naturressurser, forurenser miljøet og slipper ut fem ganger mer klimagasser enn naturens tålegrense?

Spørsmålene kan ikke avfeies. Barnefødsler i rike land er en stor belastning på miljøet. En fersk studie av forskere ved universitetene i Lund og British Columbia forsøkte å beregne effekten av at barnetallet i industrialiserte land i gjennomsnitt ble redusert med ett barn, at reduksjonen forplantet seg til neste generasjoner. Resultatet viste at effekten av «ett barn mindre» er hele 25 ganger større enn det nest mest effektive klimatiltaket, som er å «leve bilfritt».

Uansett hva man måtte mene om slike undersøkelser, så forstår unge i dag at flere fødte gir større karbonutslipp og større press på miljøet. Andre er mindre opptatt av karbonregnskapet, men er bekymret for hvordan det vil være å vokse opp i et samfunn under press fra ekstremvær, kamp om naturressurser og økt migrasjonspress fra millioner av klimaflyktninger.

Selv om det bare er et mindretall som lar slike inntrykk påvirke motivasjonen for å få flere barn, kan det være mange nok til at de virker på fødselstallene. Skal Erna Solberg vinne frem til de «globalt bekymrede» med sitt budskap, må hun finne helt andre argumenter enn hensynet til velferdsstaten.

Nyttårstalen neste år, kunne f.eks. lyde slik:

«Jeg vet at mange er dypt bekymret for at klimaendringene skal løpe løpsk, og at mange befolkningsrike stater spesielt i mest utsatte områder feiler og mister kontrollen på sin befolkning. Derfor er jeg glad for at vi i Norge nå har bestemt at vi ikke kan vente på at verdenssamfunnet blir enige om å skru opp tempoet bort fra fossil energiforbruk som er den største trusselen mot klimaet. Det er landene med god økonomi som må gå foran. Derfor legger vi nå en forpliktende plan for at Norge de neste tiårene skal bidra med like kutt i klimautslipp globalt som vi selv har vært ansvarlige for siden vi startet med oljeutvinningen.

Men for å klare denne oppgaven trenger vi flere nordmenn. Skal vi få fart på de bærekraftige omstillinger og investeringer globalt, trenger vi flere gode forskere, ingeniører, økonomer, biologer, skogsforvaltere, entreprenører og investorer som kan bidra til det grønne skiftet denne verden så sårt trenger.»