«Her hadde vi reist hele denne veien til månen, og likevel, det viktigste vi ser der ute er vår egen hjemplanet. Jordkloden.»

Bibelversene og jordoppgang-bildet illustrerer det som ble en gjengs reaksjon etter Apollo 8-ekspedisjonen: En fornyet respekt og omsorg for planeten vår. Dette var ikke noe NASA var forberedt på, eller hadde planlagt. Mange i NASA-administrasjonen hadde tvert om aktivt frarådet astronautene å fotografere. Astronauten som tok det berømte bildet, Anders, kommenterte til og med – mens han tok bildet – at dette ikke sto på oppgavelisten. Som han fortalte senere:

– Vi hadde brukt all tiden vår før ferden på å trene på å studere månen, hvordan vi skulle komme til månen, alt var veldig måne-orientert. Likevel, da jeg så jordkloden stige opp bak denne golde, ugjestmilde måneoverflaten, en kule som var den eneste fargen vi kunne se, en veldig skjør, tander klode, ble jeg nesten overveldet. Her hadde vi reist hele denne veien til månen, og likevel, det viktigste vi ser der ute er vår egen hjemplanet. Jordkloden.

I månedene og årene som fulgte fikk han støtte både av de øvrige astronautene, og av utallige andre. Det mest håndfaste man satt igjen med etter menneskets første reise til månen var et bilde av jorden.

Teknologioptimisme mot skepsis

«Earthrise»-bildet ble ikonisk for den voksende miljøbevegelsen på 1970-tallet. Det ble imidlertid tolket på ulike måter. Innenfor teknologisk modernisme, representert ved den amerikanske arkitekten Buckminster Fuller, ble den et symbol for «Spaceship Earth»-konseptet.

For økologer, ingeniører og arkitekter som hadde jobbet med lukkete systemer som tilfluktsrom, var det ikke noe krevende tankesprang å se for seg menneskeheten som astronauter og jorden som et romskip. Romskipet var avhengig av et velfungerende, lukket, sirkulært system for å skjøtte de begrensede ressursene våre. Det var en slik tankegang som lå til grunn da «Earthrise»-bildet prydet forsiden på en av de viktigste lærebøkene i økologi på 70-tallet. En som tilnærmet seg økosystemer som om de var mekaniske systemer.

Teknologisk modernisme satt ofte i tospann med internasjonalisme av den typen Borman ga uttrykk for ovenfor. Og senere, selvsagt, det første mennesket som satte sin fot på månen – Neil Armstrong. Hele Apollo-prosjektet ble fremstilt ikke bare som en teknologisk seier for USA, men for hele menneskeheten.

På den annen side næret også deler av miljøbevegelsen en dyp skepsis, kanskje til og med en fiendtlig innstilling, til teknologi. Det var tross alt teknologien som hadde gitt oss kjernevåpen, atomavfall og forurensning, og teknologi kunne også true biologisk mangfold.

Disse følelsene ble stadig mer uttalte ettersom 70-tallet gikk mot slutten. «Earthrise»-bildet ble da flettet inn i en historiefortelling der jorden var en levende organisme som på ingen måte trengte å bli «forbedret» av menneskelig teknologi. Den trengte snarere pleie og omsorg. Allerede i 1972 hadde magasinet Time et tilbakeblikk på Apollo-ekspedisjonene som avfeide dem som et råflott spetakkel – og argumenterte for at vi nå heller burde vie mer oppmerksomhet mot «den slitne jorden».

Moderne og urgammel på samme tid

Utover tiåret ble markedet overøst av bøker og magasiner som spådde om dommedag for miljøet, og som skildret råskapen i menneskehetens fremferd på kloden. Nå trengte den å helbredes, ikke mer teknologi og ingeniørvitenskap, var tankegangen. Dette fikk gjenklang også blant mange samtidige New Age-miljøaktivister. Da det første «Earth Day»-arrangementet ble holdt i april i 1970 i USA, ble det en slags manifestasjon av dette tankesettet. Det samme lå til grunn for at «Earthrise»-bildet prydet forsiden på James Lovelocks velkjente bok «Gaia» fra 1979. Der forfatteren fremmer teorien om jorden som et evolusjonært, selvregulerende system.

«Earthrise»-bildet var en revolusjonerende måte å se verden på. Samtidig hadde bildet også den funksjon at det blåste nytt liv i gamle tenkemåter, kanskje mer enn å åpne for nye perspektiver, slik NASA hadde ventet. En av de viktigste skillelinjene i moderne filosofi, for ikke å snakke om økologisk vitenskap, går mellom mekanistiske og vitalistiske, organiske tenkemåter.

Med bibelversene på julaften fra månen og bildet av jordoppgangen derfra, ga Apollo 8 oss tenkemåter som på samme tid var moderne og urgamle. Det er det kopernikanske bildet av universet som råder, med jorden som én av mange steiner som går i bane rundt én av mange soler.

Men «Earthrise» minner oss om hvor fundamentalt viktig planeten vår er for oss som mennesker. Den vil uansett alltid være sentrum i «vårt» univers.