Rekordmange seere verden over
fulgte sendingen minutt for minutt, da astronautene Frank Borman, Jim
Lovell og Bill Anders ledet sendingen fra Apollo 8-ekspedisjonen, den
første bemannede romsonden som gikk i bane rundt månen.

Overraskende nok var imidlertid ikke astronautene først så opptatte av å vise frem måneoverflaten til seerne hjemme. De var mer opptatt av å vise frem jordkloden. De dunkle, kornete svart-/hvitt-bildene var imidlertid så vanskelige å tolke at det legendariske nyhetsankeret Walter Cronkite midt i direktesendingen innrømmet at han ikke helt skjønte hva han og millioner av TV-seere faktisk så på.

De
tre programlederne i romskipet snudde etter hvert kameraet mot
måneoverflaten. Og brukte mesteparten av TV-sendingen på å
diskutere månens geografi. Et av målene med ekspedisjonen var tross
alt å sondere terrenget for landingsplasser for fremtidige
måneferder. Men da sendingen nærmet seg slutten, vendte de seg
igjen mot jorden og leste de første versene fra Første Mosebok.

Borman
avsluttet sendingen slik: «Fra mannskapet på Apollo 8, runder vi av
med å ønske dere god natt, hell og lykke, god jul og Gud velsigne
dere alle sammen, alle dere på vår gode jord».

En
jord i politisk krise

Dette
var på slutten av 1968, og det er kanskje lett å forstå at
astronautene ville mane til samhold og fellesskap. For jorden sto på
mange måter i brann. Den stadig mer uhåndterlige Vietnamkrigen
drepte tusen amerikanske soldater og enda flere vietnamesiske
soldater og sivile på månedlig basis. Praha-våren og håpet om en
«sosialisme med et menneskelig ansikt» var knust av stridsvogner
fra Den røde armé.

Studentdemonstrasjoner
pågikk over hele verden. Det var voldsomme opptøyer i Paris. I
Berlin ble den venstreorienterte studentlederen Rudi Dutschke forsøkt
drept.

Demonstrasjoner
i Mexico City endte i Tlatelolco-massakren som krevde hundrevis av
liv. Bare noen dager senere, under OL i den samme byen, hevet de
afroamerikanske idrettsutøverne Tommie Smith og John Carlos
knyttnevene i protest mot systemisk rasisme i hjemlandet.

I
USA var både Martin Luther King Jr. og Bobby Kennedy blitt myrdet
tidligere samme år, og Det demokratiske partiets kongress samme
sommeren ble preget av opptøyer og vold.

Kanskje
måtte man se jorden fra 400.000 kilometers avstand for å få troen
på samholdet tilbake.

Fornyet
respekt og omsorg for planeten vår

To dager etter at Apollo 8-ekspedisjonen returnerte til jorden, 27. desember, ble et foto tatt nettopp på julaften offentliggjort av NASA. Det viste jorden, i farger, som steg opp bak et grått månelandskap. Etter hvert ble det kjent som «Earthrise», «Jordoppgang». Det ble trykket i aviser og magasiner verden rundt. Det er til den dag i dag, sammen med et senere Apollo-bilde fra 1972, et av tidenes mest reproduserte bilder.

Bibelversene
og jordoppgang-bildet illustrerer det som ble en gjengs reaksjon
etter Apollo 8-ekspedisjonen: En fornyet respekt og omsorg for
planeten
vår. Dette var ikke noe NASA var forberedt på, eller hadde
planlagt. Mange i NASA-administrasjonen hadde tvert om aktivt
frarådet astronautene å fotografere. Astronauten som tok det
berømte bildet, Anders, kommenterte til og med – mens han tok
bildet – at dette ikke sto på oppgavelisten. Som han fortalte
senere:

– Vi hadde brukt all tiden vår før ferden på å trene på å studere månen, hvordan vi skulle komme til månen, alt var veldig måne-orientert. Likevel, da jeg så jordkloden stige opp bak denne golde, ugjestmilde måneoverflaten, en kule som var den eneste fargen vi kunne se, en veldig skjør, tander klode, ble jeg nesten overveldet. Her hadde vi reist hele denne veien til månen, og likevel, det viktigste vi ser der ute er vår egen hjemplanet. Jordkloden.

I månedene og årene som fulgte fikk han støtte både av de øvrige astronautene, og av utallige andre. Det mest håndfaste man satt igjen med etter menneskets første reise til månen var et bilde av jorden.

Teknologioptimisme
mot skepsis

«Earthrise»-bildet
ble ikonisk for den voksende miljøbevegelsen på 1970-tallet. Det
ble imidlertid tolket på ulike måter. Innenfor teknologisk
modernisme, representert ved den amerikanske arkitekten Buckminster
Fuller, ble den et symbol for «Spaceship Earth»-konseptet.

For
økologer, ingeniører og arkitekter som hadde jobbet med lukkete
systemer som tilfluktsrom, var det ikke noe krevende tankesprang å
se for seg menneskeheten som astronauter og jorden
som et romskip. Romskipet var avhengig av et velfungerende, lukket,
sirkulært system for å skjøtte de begrensede ressursene våre. Det
var en slik tankegang som lå til grunn da «Earthrise»-bildet
prydet forsiden på en av de viktigste lærebøkene i økologi på
70-tallet. En som tilnærmet seg økosystemer som om de var mekaniske
systemer.

Teknologisk
modernisme satt ofte i tospann med internasjonalisme av den typen
Borman ga uttrykk for ovenfor. Og senere, selvsagt, det første
mennesket som satte sin fot på månen – Neil Armstrong. Hele
Apollo-prosjektet ble fremstilt ikke bare som en teknologisk seier
for USA, men for hele menneskeheten.

På
den annen side næret også deler av miljøbevegelsen en dyp skepsis,
kanskje til og med en fiendtlig innstilling, til teknologi. Det var
tross alt teknologien som hadde gitt oss kjernevåpen, atomavfall og
forurensning, og teknologi kunne også true biologisk mangfold.

Disse
følelsene ble stadig mer uttalte ettersom 70-tallet gikk mot
slutten. «Earthrise»-bildet ble da flettet inn i en
historiefortelling der jorden
var en levende organisme som på ingen måte trengte å bli
«forbedret» av menneskelig teknologi. Den trengte snarere pleie og
omsorg. Allerede i 1972 hadde magasinet Time et tilbakeblikk på
Apollo-ekspedisjonene som avfeide dem som et råflott spetakkel –
og argumenterte for at vi nå heller burde vie mer oppmerksomhet mot
«den slitne jorden».

Moderne
og urgammel på samme tid

Utover
tiåret ble markedet overøst av bøker og magasiner som spådde om
dommedag for miljøet, og som skildret råskapen i menneskehetens
fremferd på kloden. Nå trengte den å helbredes, ikke mer teknologi
og ingeniørvitenskap, var tankegangen. Dette fikk gjenklang også
blant mange samtidige New Age-miljøaktivister.
Da det første «Earth Day»-arrangementet
ble holdt i april i 1970 i USA, ble det en slags manifestasjon av
dette tankesettet. Det samme lå til grunn for at «Earthrise»-bildet
prydet forsiden på James Lovelocks velkjente bok «Gaia» fra 1979.
Der forfatteren fremmer teorien om jorden som et evolusjonært,
selvregulerende system.

«Earthrise»-bildet
var en revolusjonerende måte å se verden på. Samtidig hadde bildet
også den funksjon at det blåste nytt liv i gamle tenkemåter,
kanskje mer enn å åpne for nye perspektiver, slik NASA hadde
ventet. En av de viktigste skillelinjene i moderne filosofi, for ikke
å snakke om økologisk vitenskap, går mellom mekanistiske og
vitalistiske, organiske tenkemåter.

Med
bibelversene på julaften fra månen og bildet av jordoppgangen
derfra, ga Apollo 8 oss tenkemåter som på samme tid var moderne og
urgamle. Det er det kopernikanske bildet av universet som råder, med
jorden som én av mange steiner som går i bane rundt én av mange
soler.

Men «Earthrise» minner oss om hvor fundamentalt viktig planeten vår er for oss som mennesker. Den vil uansett alltid være sentrum i «vårt» univers.