Spørsmålet om norsk olje- og gassproduksjon har i lengre tid vært et kontroversielt debattema i Norge. På den ene siden står de som anser olje- og gassproduksjon som grunnårsaken til oppvarmingen av klimaet, og jo fortere vi blir kvitt det, jo bedre. En utmerket konkretisering av dette synspunktet er gitt i MDG sin utfasingsplan, og dette er i tråd med anbefalingene fra FNs klimapanel. Selv har jeg, inntil nylig, hatt betydelig sympati for dette resonnementet.

På den andre siden står olje- og gassindustrien, som åpenbart har en egeninteresse, men som også har noen gode argumenter. Så har det vært gjort et par studier, som med all respekt støtter synet til sine oppdragsgivere:

• I en studie for Norsk Olje & Gass (nå Offshore Norge) fra 2021 kommer Rystad Energy fram til at produksjonskutt på norsk sokkel vil øke globale utslipp.
• Vista Analyse kommer i en studie for WWF, Naturvernforbundet, Natur og Ungdom og Greenpeace fram til det motsatte resultatet.

Den sentrale forskjellen mellom disse studiene er antagelser om (eller analyser av) elastisiteter, og der blir man neppe enig. Dette er notorisk vanskelig, og mens det er vanskelig å konkludere på grunn av historiske data, er det enda mer utfordrende å si noe om framtiden.

Hvor stort blir behovet for gass i Europa?

Jeg mener det er mer fruktbart å se på behovet for gass framover (jeg fokuserer på gassen og forholder meg ikke til olje i denne artikkelen).

Her er «klimagjengen» opptatt av at investeringer i mer fossil produksjon kan bli ulønnsomme («stranded») fordi Europa vil kvitte seg med gassen, mens «oljelobbyen» mener at Europa trenger gass uansett.

For å vurdere disse argumentene har jeg sett på forbruket av gass i Europa i 2023, som er det siste året med data i Eurostat, se figur 1.

Vi ser at de fire største bruksområdene er kraft og varme, husholdninger, industri og tjenestesektoren. Eurostat skiller ikke mellom kraft- og varmeproduksjon, hovedsakelig fordi det er mye kombinert kraft-varmeproduksjon som gjør disse vanskelig å skille.

Ser man derimot på ENTSO-E Statistical Factsheet, så finner man at gasskraftproduksjonen i 2023 er 360TWh (elektrisitet), som med 50 prosent gjennomsnittlig virkningsgrad tilsvarer 720TWh eller 65bcm (milliard kubikkmeter) gass til elproduksjon.

For utviklingen framover har jeg funnet ulike baner. Det er viktig å skille mellom prognoser og ambisjoner. Prognoser er reelle vurderinger av forbruket og hvordan det vil endre seg over tid og tilpasse seg klimamålene. Ambisjoner tar gjerne utgangspunkt i høynivå mål og konkluderer derfra hva resultatet for gassforbruket bør bli.

Detaljerte prognoser finnes blant annet i scenariorapporter fra ENTSO-G/ENTSO-E. De to scenariene det vanligvis legges mest vekt på, er «Distributed Energy» og «Global Ambition». Gassforbruket i disse scenariene i 2040 og 2050 er henholdsvis 160 og 85bcm i Distributed Energy og 180 og 90bcm i Global Ambition.

Noen andre baner er sitert i en rapport fra Zero Carbon Analytics, se figur 2.

Blant disse banene ligger «90% 2040 Target» fra EU-kommisjonen ikke overraskende på omtrent samme nivå som ENTSO-prognosene. Stated Policies fra Det internasjonale energibyrået (IEA) ligger betydelig høyere, mens IEA APS og DNV PtNZ ligger langt lavere. De to siste er imidlertid basert på en «hva må til for å nå målet»-analyse, de er ikke prognoser.

Jeg vil nå se nærmere på sektorer hvor jeg selv har innsikt, og først og fremst kraftproduksjon.

Det gledelige budskapet er at dette er sektoren som raskest reduserer sine utslipp. Vind- og solenergi er på mange steder de billigste produksjonsalternativene, og deres andel av produksjonsmiksen stiger raskt. Det er sannsynlig at disse, sammen med vannkraft, kjernekraft og biodrivstoff vil kunne produsere nok TWh i 2050.

Problemet er imidlertid at de er avhengige av været, og vi kommer ikke utenom såkalte «dunkelflauter» (se faktaboksen «Hvor mye energi trengs til å dekke dunkelflauter? nederst i artikkelen).

Utfordringer med alternativene til gass

Det skjer allerede mye for å løse problemet med underskudd på fornybar energi i perioder. Batterier blir billigere, forbruket blir mer fleksibelt og forbindelsene mellom land forsterkes. Grønt hydrogen ble en stund sett på som løsningen, men har så langt vist seg ikke realistisk både på grunn av tilgjengelige volumer og kostnader.

Det er per i dag vanskelig å se hvordan periodene med kraftunderskudd kan dekkes uten gasskraft. Til sammen kan dette tyde på at et sted mellom 50 og 100 prosent av dagens gasskraftproduksjon må til for å dekke underskuddsperioder i et 100 prosent fornybart kraftsystem. NVE bruker som sitt anslag for 2050 samme forbruk til gasskraft som i dag, 65bcm.

Den andre sektoren hvor jeg ser store utfordringer med å komme ned til null bruk av gass, er husholdninger og tjenesteyting, hvor forbruket hovedsakelig går til oppvarming og varmtvann. EUs mål er at gassforbruk til disse formålene skal gå til null i 2040.

Her er det ikke teknologien som er problemet. Varmepumper er en moden teknologi og helt overlegen gasskjeler. Problemet er at det kreves svært store investeringer i privat sektor, også blant mange fattige husholdninger.

I tillegg vil det kreve store investeringer i nett når titalls millioner forbrukere skal begynne å bruke strøm til oppvarming. Selv om varmepumper er effektive, er ikke kraftnettet i Europa på noen måte dimensjonert for de resulterende effekttoppene. Og også oppvarmingsbehovet er styrt av været og har derfor en stor grad av samtidighet.

Det er krevende å bygge nett også, med typiske ledetider på 10-15 år på de største linjene. Jeg anser det som svært usannsynlig at alt dette skal være på plass i 2050.

Sammen med f.eks. gass som råvare til industrien (gass som brukes i den industrielle prosessen og ikke som energi) virker derfor et forbruk i underkant av 100bcm i 2050 som et rimelig anslag. Dette er i samme størrelsesorden som den totale norske olje- og gassproduksjonen i Base-scenariet i Sokkeldirektoratets Ressursrapport fra 2024, se figur 3.

I 2023 var total produksjon fra den norske sokkelen 223 millioner Sm³ oljeekvivalenter (o.e.), hvorav 104 millioner o.e. olje og 177 millioner o.e. gass, ifølge Offshore Norge Climate & Environmental Report 2024.

I Ressursrapporten under Base-scenariet skrives det at gassandelen vil stige over tid. Dette tilsier at med Base-scenariet vil norsk gass kunne dekke mellom 50 og 60 prosent av behovet for gass i EU (mot ca. 30 prosent i dag).

Dette synes å være en rimelig andel. Selv om Norge er en mer pålitelig leverandør enn Russland, er det naturlig å anta at EU ikke ønsker for stor avhengighet av én leverandør. Sett fra norsk side reduserer det også risikoen for at gassforbruket likevel reduseres fortere enn i ENTSO-G-scenariene, og at man ender opp med «stranded assets».

Sokkeldirektoratets Base Case baseres på at leteaktiviteten holder seg på dagens nivå de nærmeste årene, men avtar deretter.

Beste løsning: Opprettholde betydelig gassproduksjon

Det var ikke min plan å forsvare olje- og gassindustrien da jeg begynte med denne analysen. Men etter å ha studert tallene så har jeg blitt overbevist om at det å opprettholde en betydelig gassproduksjon er den beste løsningen for Europa.

Alternativt kan det bli store problemer for både industri og kraftforsyningen («dunkelflaute» og evnen til å bygge nok nett raskt nok til elektrifisering). Ellers må mye av den norske gassen erstattes av LNG, som er både dyrere og langt mer forurensende.

Jeg støtter Michael Liebreich,som påpeker at å hindre investeringer i fossil energi vil føre til stigende energipriser, folkelig motstand og tilbakeslag i opinionen mot den grønne transisjonen.

Hvis produksjonen av fornybar energi over tid vokser 3 prosent raskere enn forbruket, så vil fornybar energi etter hvert presse fossil energi ut av markedet for de fleste anvendelser. Da er det viktig at det legges til rette for det – også i Norge.

Personlig er jeg litt frustrert over at man fortsatt skal brenne mye gass i 2050. Men hvis en del av dette kan bruke karbonfangst og -lagring (CCS), og man samtidig blir kvitt mye av kull- og oljeforbruket, så er kanskje ikke utslippene null i 2050, men de er veldig mye lavere enn i dag.

Det er langt bedre at vi samarbeider konstruktivt om gode løsninger enn at vi krangler om den ideelle løsningen uten å komme videre.