MDG har fått gjennomslag for en omstillingskommisjon, som blant annet skal vurdere hvordan den norske olje- og gassektoren vil se ut i kommende tiår. 

Et mulig utgangspunkt er en studie Menon Analytics har gjennomført på oppdrag fra Greenpeace.  

Studien viser at EUs gassbehov i 2040 kommer til å være på 3 til 4 millioner terajoule. Det er en reduksjon på omtrent 70 prosent sammenliknet med 2024. Studien legger til grunn at EU når sitt mål om å kutte utslipp med 90 prosent innen 2040.  

Da den ble skrevet, var det fremdeles ikke klart om EU skulle tillate bruk av internasjonale kvoter, som åpner for mer gassforbruk i 2040.  

Norsk produksjon ventes å falle til 55 prosent av dagens nivå, til 2,7 millioner terajoule i 2040.  

Analysen konkluderer med at potensialet for norsk gassforsyning i 2040 tilsvarer 66 til 86 prosent av EUs gassbehov. Den er dermed i overkant ambisiøs på norsk gass sine vegne sammenliknet med DNVs siste Energy Transition Outlook-rapport, som anslår at norsk gass kan stå for 40 prosent av EUs etterspørsel i 2040 og 80 prosent i 2050.  

Andelen Menon løfter frem, er minst dobbelt så stor som dagens andel. Og gassleveransene er viktige, ettersom de er prissettende for strømprisen generelt.  

Et sentralt premiss: – Helt feil 

Menon-analysen forutsetter derimot at EU-landene ikke vil akseptere at Norge alene står for en så stor andel. Dette strider blant annet med EUs mål om å bygge strategisk autonomi og redusere avhengigheten av utenforland, påpeker forfatterne.  

Men det premisset kjøper ikke Georg Riekeles, assosiert direktør ved tankesmien European Policy Centre, og den nordmannen som har dypest erfaring med å jobbe i EU-systemet, gjennom 11 år i forskjellige jobber i kommisjonen.  

– Jeg tror premisset i rapporten er helt feil av tre grunner. Det ene er at prisen på norsk rørgass er lavere, det andre er at det er mindre klimagassutslipp, og det tredje er forsyningssikkerhet, sier Riekeles.  

Bare dårlige alternativer 

Et alternativ er for eksempel amerikansk flytende naturgass, LNG. EU forpliktet seg i Turnberry-avtalen med USA i juli til å kjøpe store mengder amerikansk LNG frem mot 2030. Men det er dyrere, og USA er ikke lenger en troverdig partner, påpeker den erfarne analytikeren. 

– Jeg tror alle «hands down» foretrekker å ha langsiktige kontrakter for norsk rørgass, fremfor å være avhengig av USA, som uke inn og uke ut driver med utpressing overfor EU, sier Riekeles.  

Et eksempel på det er at USAs ambassadør til EU, Andrew Puzder, forrige uke publiserte et innlegg som krevde at EU skulle skrote aktsomhetsvurderingsdirektivet sitt dersom de vil kjøpe amerikansk gass.  

Samtidig har de tre EU-institusjonene blitt enige om å forby russisk gass totalt innen 2027, og allerede fra 2026 for kortsiktige kontrakter. De som bryter forbudet, kan straffes med saftige bøter.  

– Så her er valget mellom russisk og norsk gass ganske tydelig, sier EU-eksperten. 

Andre kandidater til Europas gassforsyning er Nigeria, Qatar og Algerie.  

– Under diskusjonene i EU-parlamentet om forbudet for russisk gass, så kom det også frem at flertallet av parlamentarikerne mener at disse landene, Nigeria, Qatar og Algerie, skal klassifiseres som «utrygge» land, sier Riekeles.  

Dermed er det egentlig bare Norge som er en foretrukken partner for gassleveranser. 

– Så, ja, Europa ønsker å bygge opp sin strategiske autonomi. Men i dette regnestykket, så blir ikke Norge sett på som en risikofaktor utenfor Europa, fortsetter Riekeles.  

Det krever likevel tiltak og tett samarbeid å trygge energitilførselen fra Norge, men det forblir overkommelig.  

– Så må man også tenke på sikkerhet av kritisk infrastruktur, og de tusenvis av kilometer med rørledninger og strømkabler. Det er en kjempealvorlig agenda som krever samarbeid mellom Norge, EU og Nato.  

Forskerne Bård Harstad ved Stanford University og Kathinka Holtsmark fra Universitetet i Oslo har også fått oppmerksomhet rundt en studie som også rører ved feltet. Artikkelen «Gassfellen» viser at en overgang i EU vekk fra kull til norsk rørgass kan kutte utslipp på kort sikt, men på lang sikt føre til høyere utslipp enn en direkte overgang til fornybar, fordi forventning om sikker tilgang på gass demper omstillingsviljen.  

• Les også: Kan Europa greie seg uten norsk gass?

Europa mellom USA, Russland og Kina 

Riekeles understreker at bakteppet for beslutninger rundt energiforsyning og sikkerhet er et hardt presset Europa. Han ramser opp en lang rekke systemiske utfordringer, som setter økonomisk sikkerhet og beredskap i sentrum:  

– Alt er under press nå. Koronapandemien var et sjokk for samfunnene våre. Russlands fullskalainvasjon av Ukraina var brutal. Nå står vi overfor et brutalt press og maktbruk fra USA på alle fronter: Demokratiske regler og prinsipper, selvbestemmelse på bærekraft og klima, digitale regler og internasjonalt samarbeid. I tillegg er vi truet av Kinas maktbruk innen handelspolitikken, der Kina har truet med å sette grunnleggende europeisk produksjonskapasitet ut av spill ved å strupe tilgangen til kritiske mineraler, halvledere, og så videre. Så vi har gått fra en verden som var relativt samarbeids- og regelbasert til noe som handler om rå maktbruk. 

Riekeles har lang fartstid med å tenke på europeisk samhold og med tøffe forhandlinger, fra da han arbeidet i kabinettet til EUs sjefsforhandler for Brexit, Michel Barnier. Allerede da snakket man om en kaskadeeffekt som kunne lede til EUs kollaps. Det skjedde aldri, og nå snakker den britiske statsministeren om hvor mye det har kostet landet å stå utenfor de siste seks årene.  

Men nå er likevel situasjonen langt mer alvorlig for Europa.  

– Utfordringene Europa står overfor i dag: forsvarspolitisk usikkerhet og økonomisk usikkerhet, krever en ny forståelse av verden og en ny evne til å handle sammen. For at Europa skal gjenvinne en form for handlekraft og selvstendighet, må man gjennom et program som kommer til å ta tiår. Det er snakk om Europas overlevelse, om EU klarer å holde på sine verdier og stå imot ytre press, eller bli plukket fra hverandre av ytre aktører.  

Norsk gass har hindret systemkollaps og sosial misnøye  

I denne sammenhengen er tilgang på energiressurser et sentralt spørsmål. Og da er det tydelig at EU vil ha interesse av å velge Norge, mener Riekeles.  

Men for Norge kan det hende at EUs gassbehov på lang sikt vil fortrenge en grønn omstilling i Norge.  

– Jeg tror det er helt klart at investeringer i olje og gass i Norge fortrenger investeringer i annen økonomisk aktivitet, enten det er fastlandsøkonomien eller fornybare investeringer, sier Riekeles.  

– Så for Norges del er gasseksporten et problem? 

– Du kan si at norsk olje og gass forhindrer en overgang til alternative energikilder. Men den samme gassen har forhindret systemkollaps og energikrise i Europa, industridød og sosial misnøye. Da det var som verst i 2022, var det 50 millioner europeere som levde i energifattigdom. Vi må ikke gi opp klimaet eller energiomstillingen. Men når man møter sjokk som den russiske invasjonen, må vi jobbe gjennom det ikke ut ifra ideologi, men fra de løsninger man kan bruke. 

Riekeles savner det europeiske perspektivet i den norske energidebatten, som i andre saksfelt. Han anbefaler at Norge og EU bør få en felles forståelse av hva man skal få til sammen innen klima- og energiomstilling frem til 2050. 

– I dag har vi en «energidialog» mellom Norge og EU som egentlig er et tomt skall, som ikke bygges på konkrete realiteter. Både Norge og EU har mye de kunne gjort bedre i denne sammenhengen, men jeg tror dessverre mye av feilen ligger på norsk side, fordi man ikke har noen politisk vilje til faktisk å ha en skikkelig klima- og energidialog med EU, og stå ved forpliktelsene man har satt.  

Han viser til Norges manglende innlemmelse av Ren energi-pakken, som også NHO har etterlyst. På møtet i EØS-komiteen 5. desember var det derimot kun implementerende rettsakter og tekniske bestemmelser som ble innlemmet, når det gjelder energi- og klimafeltet.