Flere kommuner i Gudbrandsdalen har erfart at den globale temperaturøkningen gir klimaendringer som får dramatiske og kostbare konsekvenser lokalt. GD har mange ganger omtalt den voldsomme flommen som i 2018 førte til miljøkatastrofen ved hjørnestensbedriften Glasopor AS i Skjåk. Store mengder snø i fjellet kombinert med høljregn gjorde at vannmassene trengte seg inn steder ingen hadde sett for seg at vannet kunne nå. Om lag 25.000 kubikk skumglass fra Glasopor ble tatt av flommen og spredte seg raskt i natur og vann. En miljøtragedie verken myndigheter eller bedriftsledelse hadde forutsett. Det er langt ifra ryddet opp i forurensingen, det er vanskelig og dyrt. Hvem skal betale? Avgjørelsen er ennå ikke tatt.

Den samme flommen rev med seg ei bru. Spennet som tidligere var langt nok holdt ikke denne gangen. Hendelsene kan stå som eksempel på at vi går svært usikre tider i møte med en global oppvarming som løper løpsk. Det så vi også da jorda raste ut i Jølster i sommer – snaue 20 mil fra Skjåk.

Alt dette er eksempler på det som kalles fysisk klimarisiko; kostnader knyttet til fysiske skader som følge av klimaendringer. Fysisk klimarisiko kan være akutt, som hendelsene da Ottavassdraget gikk langt ut over sine bredder. Andre er kroniske. Dette kan dreie seg om store jordbruksområder som ikke lengre kan brukes til matproduksjon på grunn av mer tørke. Et annet eksempel kunne vi lese om på nrk.no i april i år, fra Galdhøpiggen sommerskisenter i Lom der eierne frykter at familiebedriften deres regelrett smelter bort. Selv 2200 meter over havet er hver sesong nå blitt en kamp mot klimaet, het det i reportasjen. Det varme været og snøsmeltingen bekymrer turistnæringa i Nord-Gudbrandsdalen, skrev statskanalen i sommer: «Daglig leder i Visit Jotunheimen, Mari Arnøygard Wedum, innrømmer at det merkes økonomisk.»

En annen klimarisiko som vil få betydning også for kommunene i Gudbrandsdalen er den som kalles overgangsrisiko – eller også omstillingsrisiko. Denne risikoen handler om hvordan strengere klimapolitikk og teknologisk utvikling som følger av behovet for energiomstillingen vil påvirke næringsliv og annen virksomhet. For eksempel ønsker Europaparlamentet å trappe opp ambisjonene om kutt i EUs klimagassutslipp fra 40 – 55 prosent innen 2030. Norge er knyttet opp til klimapolitikken i EU. Hva vil skjerpede utslippsmål bety for kommuner, næringsliv – og kommunens skatteinngang?

Et annet konkret eksempel på overgangsrisiko i Norge finner vi hos bilforhandler Bertel O. Steen som på forsommeren kunngjorde at han skulle si opp 200 medarbeidere. Nye tider har gjort at selskapet blant annet lanserer en bildelingstjeneste i samarbeid med et boligbyggelag, slik at beboerne heller kan leie bil når de trenger det framfor å eie en bil som står stille mye av tiden. I vinter gikk Møller Mobility Group gikk på et kjempetap på bensin- og dieselbilene som de ventet inn fra leasingkundene sine. Brukte fossilbiler var ikke like mye verd som man hadde lagt til grunn i budsjettene. Teknologiskiftet til elbiler kom raskere enn konsernet hadde planlagt for, forklarte ledelsen.

Ansvarsrisiko er enda en kategori klimarisiko som i hvert fall Nord-Fron kommune har stiftet bekjentskap med. GD har flere ganger omtalt at forsikringsselskapet Gjensidige tok rettslige skritt for å slå fast at kommune måtte ta kostnaden ved å tillate gjenoppbygging av hus i et flomutsatt område. Kravet ble avvist av to rettsinstanser. Men hva skjer når antallet saker som dette øker? Hva skjer om kommuner velger å gi dispensasjon til å bygge i områder der det er økt risiko for flom, overvann, ras eller skred? Har de kommunalt ansatte som arbeider med dispensasjoner nok kunnskap om den fysiske klimarisikoen og er politikerne skolerte nok til å stille de riktige spørsmålene? Å bli saksøkt er dyrt og tidkrevende for en liten kommune, uansett rettslig utfall.

Vi er heldige her til lands som har mange som er villige til å stille opp ved kommunevalg for å ta demokratisk ansvar i lokalmiljøene. De som blir valgt for de neste fire årene vil erfare at klimasaken vil påvirke kommunene mer enn tidligere valgperioder. Heldigvis blir stadig flere politikere flinke til å spørre: Hvordan kan min kommune kutte utslipp? Men når vi snakker om klimarisiko må vi snu spørsmålet trill rundt og belyse og drøfte: Hvordan vil selve klimaendringene påvirke min kommune? Hvordan vil min kommune bli påvirket av en strammere og strengere klimapolitikk?

De nyvalgte kommunestyrene skal vedta kommuneplaner, det overordnede styringsdokument som legger føringer for de neste fire årene. I dette arbeidet er svært viktig at representantene og administrasjonen har tilstrekkelig kunnskap og kompetanse om de ulike klimarisikoene og hvordan deres kommune kan påvirkes. Å investere i slik kunnskap kan forebygge kostbare feilinvesteringer og bidra til at utslippskutt og klimatilpasning blir en sentral del av strategiene.

Norsk klimastiftelse, CICERO Senter for klimaforskning og statlige Kommunalbanken – som er største långiver til landets kommuner – har det siste året samarbeidet i prosjektet Klimarisiko og kommunene. Formålet er å bidra til kunnskapsdeling om et komplekst tema. Banken tilbyr også et nytt klimarisikoverktøy der du får spesifikk informasjon for hver kommune i Norge.

Mer enn før må de nye kommunestyrene planlegge for det uventede. Oppdatert kunnskap er påkrevd.