Norge må satse mer på representasjon i OECD og IEA
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Under praksisoppholdet mitt ved Det internasjonale energibyrået (IEA) i Paris la jeg merke til at språkene som ble snakket i kantinen var overveldende fransk, italiensk, tysk og engelsk. Nordmenn fant jeg knapt.
Det stemte dårlig overens med bildet jeg hadde av Norge som en multilateral aktør, særlig med tanke på at vi finansierer en betydelig del av regningen.
Tallene viser hvorfor. Norge bidro med 52 millioner kroner til OECD over Utenriksdepartementets budsjett i 2025. Det utgjør 1,6 prosent av OECDs hovedbudsjett (Part I-budsjettet). Likevel teller bare åtte nordmenn blant OECDs rundt 3 400 faste tjenestemenn – 0,2 prosent av staben, ifølge organisasjonens rapportering fra 2025.
OECD og FN: Ambisiøs klimapolitikk gir mer økonomisk vekst
Blant 38 medlemsland er Norge på nivå med Luxembourg og bare foran Island. To land som til sammenligning har langt færre innbyggere enn Norge.
Kontrasten til Irland er slående. De bidrar med omtrent samme andel av Part I-budsjettet som Norge – 1,4 prosent – men har 99 tjenestemenn i OECD-sekretariatet, eller 2,9 prosent av staben.
Det betyr at irene har omtrent tolv ganger så mange ansatte relativt til budsjettbidrag. Både Norge og Irland var grunnleggermedlemmer i 1960-61. Begge er små, åpne økonomier. Forskjellen ligger i politisk prioritering.
Representasjon betyr noe
Dette er ikke navlebeskuende karriereøkonomi. Akademisk forskning viser at nasjonal representasjon i internasjonale organisasjoner har betydning. Paul Novosad og Eric Werker (2018) har vist hvordan land med høy representasjon i FN-systemet oppnår større innflytelse i internasjonale byråkratier. Forskning på andre internasjonale organisasjoner viser tilsvarende at ansatte og ledere påvirker agendaer og prioriteringer.
Ironisk nok finner Novosad og Werker at Norge faktisk er blant de mest overrepresenterte landene i FN-sekretariatet, sammen med Sverige og Finland. Vi vet altså hvordan vi skal gjøre dette når vi vil. Men i OECD og IEA gjør vi det ikke.
Konsekvensene er konkrete. Norske tjenestemenn bringer inn norske kontekster og perspektiver, fra olje og gass til havvind, batteristrategi og karbonfangst. De bygger erfaring som senere kommer hjem til norsk arbeidsmarked.
De gir tilgang til nettverk og uformell informasjon som ofte er viktigere enn de formelle kanalene. Og de gir Norge legitimitet til å påvirke globale standarder vi uansett blir bundet av.
Tilliten til fossil energi er borte – kanskje for godt
IEA er ikke bare en analyseprodusent, men en arena der medlemsland koordinerer energisikkerhet og kriseberedskap. Når geopolitisk uro påvirker olje-, gass- og kraftmarkeder, slik vi ser i Midtøsten i dag, er det i Norges interesse at organisasjonen også forstår erfaringene fra en liten, eksportrettet energinasjon med vannkraft, sokkel og tett integrasjon med Europa. Det handler ikke om å styre konklusjoner, men om å sikre at norske erfaringer faktisk er til stede når problemene defineres.
Flere land, særlig Sør-Korea, arbeider systematisk for å få egne borgere inn i internasjonale organisasjoner. Under min tid i IEA møtte jeg mange unge sør-koreanere som var direktesponset av staten eller koreanske selskaper for å bygge internasjonale karrierer. Norge har ingen tilsvarende satsing mot OECD og IEA – hvor vi i sistnevnte bare har én norsk tjenestemann.
Et selvforsterkende problem
Et vanlig motargument er at nordmenn ikke søker fordi vi har gode jobbordninger hjemme. Det er delvis sant. Men det forklarer ikke hele bildet.
Mange stillinger fylles gjennom nettverk, interne anbefalinger og kandidater som allerede kjenner organisasjonene. Når Norge ikke har mange landsmenn i organisasjonene fra før, har vi heller ingen som kan tipse om utlysninger, dele erfaring, eller stille som referanse. Underrepresentasjonen blir selvforsterkende.
For FN-systemet finansierer Norge en omfattende juniorekspertordning (JPO) for FN-systemet gjennom Norec som plasserer rundt 40 unge nordmenn i året. For OECD og IEA finnes ingen tilsvarende ordning. Det er på tide å endre det.
En mulig forklaring er at Norge historisk har prioritert FN-systemet langt høyere enn OECD og IEA, både politisk og gjennom egne rekrutteringsordninger.
Samtidig er karrieremulighetene i slike organisasjoner langt mer synlige for studenter og fagmiljøer i internasjonale knutepunkter som Paris enn for norske studenter hjemme. Jeg fant selv praksisplassen gjennom et universitetsmiljø der mange professorer hadde jobbet i eller med organisasjonene, og hvor representanter fra OECD og IEA jevnlig besøkte campus.
Uten slike nettverk og kontaktflater blir terskelen langt høyere for norske kandidater. I praksis er praktikant- og juniorekspertløp ofte inngangsporten til faste stillinger i organisasjonene.
Norge må satse
Utenriksdepartementet forvalter Norges bidrag til både OECD og IEA, mens Energidepartementet er fagdepartement for IEA-samarbeidet. Begge bør sette dette på agendaen. Konkret bør Norge:
For det første utvide JPO-modellen til å omfatte OECD og IEA, slik at unge norske fagfolk får finansiert opphold som kan lede til faste stillinger.
For det andre etablere systematisk informasjonsspredning om utlysninger gjennom universitetene, Norges forskningsråd, NHO og fagforeningene.
For det tredje aktivt foreslå norske kandidater når topp- og mellomledelse skiftes ut, slik andre land rutinemessig gjør.
Norge har råd til å være medlem i OECD og IEA. Det vi ikke har råd til, er å fortsette å betale full kontingent uten å være til stede der beslutningene tas. 52 millioner i året er en betydelig sum. Det minste vi kan forvente, er at noen flere enn åtte nordmenn faktisk sitter ved bordet.
- Vil du dele et debattinnlegg? Send gjerne en epost til energiogklima@energiogklima.no!