Tilliten til fossil energi er borte – kanskje for godt
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
I forrige #Klimaleder beskrev jeg hvordan verden er fanget i et fossilt energisystem, og hvordan Iran-krigen demonstrerer de store ulempene med dette. I skrivende stund er vi 60 dager inne i energikrisen, forårsaket av USA og Israels angrep på Iran og den påfølgende blokaden i Hormuzstredet.
Virkningene kan leses av i hele verden. Som alltid slår en krise hardest i de fattigste landene. Smitteveien fra energi til mat er kort, slik FT viser i denne analysen.
Men hva blir effektene for det globale energisystemet på litt sikt?
Står vi nå ved et vippepunkt, der virkningen av konflikt og krig i Midtøsten vil være at forbruket av olje og gass går ned for godt?
I et intervju med The Guardian sier IEAs toppsjef Fatih Birol at «oppfatningen av risiko og pålitelighet vil endre seg. Regjeringer vil gjennomgå energistrategiene sine. Det vil bli en betydelig økning i fornybar energi og kjernekraft, og en ytterligere dreining mot en mer elektrifisert fremtid».
IEA advarer mot nye oljefelt
Effekten vil være svekket etterspørsel i markedene der olje og gass nå dominerer.
Nye rapporter fra IEA og Ember
Før vi går nærmere inn på mulige langsiktige effekter kan det være nyttig å se på to rapporter som akkurat er utgitt om hvordan energibildet så ut i 2025, altså en slags «balanse» ved inngangen til året der Donald Trump skulle sette i gang en krig i Midtøsten.
Det internasjonale energibyrået (IEA) har nylig presentert Global Energy Review 2026, som viser utviklingen i det globale energiforbruket og CO₂-utslippene i 2025. Samtidig har Ember lagt frem tall som dykker dypere ned i produksjon og forbruk av elektrisitet.
Hovedbildet skiller seg ikke veldig fra foregående år. Det er veldig sterk vekst i fornybar energi, først og fremst solenergi, men ennå ikke nok til at det totale forbruket av fossil energi og dermed CO₂-utslippene går ned. CO₂-utslippene økte i 2025 med 0,4 prosent, den laveste veksten siden 2021, ifølge IEA-tallene.
Men Embers tall viser et veldig interessant brudd. For første gang oversteg veksten i fornybar kraftproduksjon den samlede veksten i kraftetterspørsel i et år som ikke var rammet av spesielle kriser. Dette har tidligere skjedd bare under Covid og under finanskrisen i 2008 da etterspørselen etter strøm gikk kraftig ned.
Tallene fra IEA og Ember viser bildet slik det var i 2025, ti år etter at Parisavtalen ble inngått, og det tredje året etter Russlands fullskalainvasjon i Ukraina, med rystelsene i energimarkedene som fulgte. 2025 var også det første året i Donald Trumps andre periode, med omfattende avvikling av klimareguleringer og forsøk på å vinne global dominans gjennom fossil energi.
Utslippsveksten i 2025 var stor i USA, mens utslippene ifølge IEA-tallene falt litt i Kina. Den viktigste forklaringen på økte utslipp i USA, er at det ble brukt mer kull i kraftproduksjonen, på grunn av høyere gasspriser.
2025-tallene endrer ikke underlaget for spørsmålet om det foregår en energitransisjon, eller «bare» en energiaddisjon, slik det gikk en debatt om i fjor sommer. Det er etter mitt syn ikke tvil om at det foregår en omfattende energiomstilling. Men vi er altså ennå ikke der at de globale utslippene har bikket ned. Det er et ubehagelig faktum.
Fornybar energi kutter utslipp
Samtidig er det sterkt misvisende å hevde at det knapt føres klimapolitikk andre steder enn i Norge og EU, slik for eksempel forskerne Torfinn Harding og Magne Mogstad gjorde i en VG-kronikk nylig og slik Frps Tor Mikkel Wara hevdet i en debatt med klimaminister Andreas Bjelland Eriksen på NRKs helgemorgen. Deres fortelling skaper inntrykk av at ingenting skjer, og det er uriktig.
Siden 2019 har investeringer i fornybar energi, kjernekraft, elbiler og varmepumper redusert behovet for kull, olje og gass tilsvarende energiforbruket i Latin-Amerika, ifølge IEA.
Å satse på fornybar energi eller annen ren teknologi trenger ikke å være begrunnet «bare» med klimapolitikk for å virke. At fornybar energi er billigere enn den fossile, at den styrker energisikkerheten, og reduserer behov for kostbar import, er ingen dårlig miks.
Slike koblinger kan være med på å styrke klimapolitikken og energiomstillingens legitimitet i befolkningen. I en sak om økende elbilsalg i mars viser Bloomberg til en kar i Australia som har redusert sine ukentlige drivstoffkostnader med sterke 96 prosent – fra 100 dollar til fire – ved å bytte fra fossilbil til elbil med solstrøm fra eget tak.
Enorm vekst i Kinas «grønne» eksport
For svært mange land er krigen et tungt argument for å forsterke innsatsen for å gjøre seg mer uavhengige av fossil energi. Det gjelder for Europa, det gjelder for Kina, India og en rekke andre land i Asia, Afrika og Latin-Amerika. De høye olje- og gassprisene gjør alternativer mer gunstige, samtidig som mer «hjemmelaget» fornybar energi styrker forsyningssikkerheten.
Responsen har vært meget rask. Det mest slående eksemplet jeg har notert, er at Kinas eksport av solpaneler i mars var på 68 GW, en dobling fra februar og et volum som tilsvarer all installert solenergi i Spania. Det er særlig land i Asia som er store mottakere av den kinesiske teknologien. Også når det gjelder elbiler, batterier og annen grønn teknologi skyfler kineserne store volumer ut i verden.
Elbiler, varmepumper og induksjonsovner er eksempler på teknologi som endrer sluttbruken, fra olje og gass til elektrisitet.
Samtidig gjør investeringer i fornybar kraftproduksjon at gassforbruket faller. I mange land, særlig i Asia, kan mer kullforbruk bli en kortsiktig respons som utlikner effekten av lavere olje- og gassforbruk. Men konkurransen fra vind- og solenergi pluss batterier vipper stadig i favør fornybar. Med batterier kan solenergien som kjent utnyttes nattestid.
Det har vært håp og forventninger om «peak demand» og dermed global utslippsreduksjon i mange år, uten at det har slått til. Kinas utslippsvekst og mangel på klimapolitikk i USA har vært de viktigste forklaringsfaktorene.
Spørsmålet denne våren er om en del teknologiske vippepunkter – støttet av politikk for å møte energikrisen – nå kan bidra til at bruken av fossil energi samlet sett vender ned for godt.
Økende risiko for oljeprodusenter
Krigen har bidratt til ytterligere å forsure forholdet mellom USA og Europa. EU er nå avhengig av amerikansk LNG, men å la dette forbli en langvarig avhengighet er ikke veldig fristende. Trump og hans folk sender trusselbrev mot europeiske land rett som det er.
Mens de høye olje- og gassprisene rammer økonomien i Europa, er signalene fra forrige ukes EU-toppmøte likevel klare. Det er mer fornybar energi, raskere grønn omstilling, som kan gi både uavhengighet og ny vekst i europeiske land. Det er simpelthen ikke mulig for Europa å bygge sin velstand basert på import av fossil energi.
Selv om det blant EUs medlemsland selvsagt er ulike syn på utformingen av klima- og energipolitikken, ser det ut til å være bred oppslutning om denne hovedlinjen. «Hjemmelaget» fornybar energi, supplert med kjernekraft i land som ønsker det, samt diversifisert import av gass, er hovedstrategien EU ser ut til å velge.
Men virkningene av energikrisen kan også gi store politiske tilbakeslag, med økt støtte i befolkningen til partiene ytterst til høyre.
Mindre forbruk = lavere priser
Akkurat nå tjener verdens oljeprodusenter ekstremt mye ekstra penger på grunn av krigen.
USA er, som stor eksportør og av olje og gass, på kort sikt en vinner når prisene er høye. Donald Trumps venner i olje- og gassindustrien tjener store ekstra penger, mens økte bensinpriser får mange amerikanere til å snu på skillingen.
Med de høye olje- og gassprisene vi nå har i lys av Iran-krigen, tvinges forbruk etter hvert ut.
Dersom etterspørselen etter olje og gass også viser seg å falle mer strukturelt, kan bildet raskt vendes i produsentenes disfavør.
Med mer strukturelle endringer, som raskere innfasing av elbiler og mer fornybar energi, vil markedet balansere på et vesentlig lavere prisnivå enn 100 dollar fatet. Denne sammenhengen har IEA og andre vist i en rekke analyser. Koblingen mellom farten i energiomstillingen og oljeforbruket skaper betydelig risiko for alle oljeproduserende land.
For eksempel er amerikansk olje- og gassproduksjon stort sett avhengig av relativt høye priser for å være lønnsom. En oljepris på 40-50 dollar fatet vil svekke lønnsomheten og føre til sterk reduksjon i investeringene.
At De forente arabiske emirater går ut av OPEC kan også leses i inn i et slikt bilde. Utenfor OPEC kan landet lettere kompensere for lavere priser ved å øke sin markedsandel. Det betyr i så fall at dyrere olje blir skviset ut.
Lønnsomheten i ny kostbar produksjon med lange ledetider vil være ytterst usikker. Det er dette resonnementet som får IEA-sjef Fatih Birol til å advare britene mot å gi letelisenser til nye felt, mens utvidelse av eksisterende produksjon får tommelen opp. Der leting i nye felt først kan gi produksjon om mange år, er tidshorisonten ved utvidelser mye kortere – og derfor forbundet med mindre risiko hvis etterspørselen og prisene faller.
Den samme logikken gjelder naturligvis på norsk side av Nordsjøen og i alle andre land som nå ser etter muligheter for å utvide produksjonen av olje og gass i lys av Iran-krigen.
– Energikrisen endrer ikke på noe for Norges del, skriver statssekretær i Energidepartementet, Snorre Erichsen Skjevrak (Ap), i en e-post til Energi og Klima.
Vel. På kort sikt betyr krisen vesentlig høyere inntekter. På lengre sikt betyr den antakelig at risikoen ved å investere i ny kostbar olje- og gassutvinning øker – i lys av at mange land nå vil gjøre det som er rasjonelt for dem, nemlig å sørge for at behovet for fossil energi går ned.