Derfor taper klimapolitikken

I 2019 advarte statsviter Espen Moe i dette intervjuet om at identitetspolitikk var i ferd med å gjøre klimadebatten umulig. Klimapolitikk krever brede kompromisser, men identitetspolitikken gjør kompromiss til forræderi.

Siden da har Trump blitt valgt til president igjen, og rullet tilbake tiår med amerikansk klimapolitikk. I Europa har ytre høyre vært på fremmarsj og gjort det å stanse klimapolitikk til en kampsak.

Her hjemme snakker høyresiden om «grønt sløseri», mens Senterpartiet og Fremskrittspartiet har gjort energisuvereniteten til sin viktigste sak. En grundig og faglig tung offentlig utredning om kjernekraft ble avfeid av opposisjonen som et politisk bestillingsverk. Det brede forliket som i årevis var normen i norsk energipolitikk, virker fjernere enn noensinne.

Energi og klima: – Vi kan vel bare fastslå at du fikk rett. Men hva er det som har skjedd?

Espen Moe: – I 2019 var Trump en rar utligger. I dag er han symptomatisk for hele den politiske høyresiden. I Norge har du i tillegg et populistisk venstre med Rødt og et populistisk sentrum med Senterpartiet – og etablissementspartiene strever overalt. Du har fått en politisk motreaksjon som handler om skepsis til det etablerte, globalisering, avindustrialisering – og nå også skepsis til dyr energipolitikk satt opp mot en forestilling om at det finnes billige løsninger som kjernekraft rundt nærmeste gråstein og at norske politikere må være enten dumme eller korrupte om de sier nei til det.

I tillegg har vi en KI-revolusjon vi ikke aner utgangen av, og et geopolitisk skifte som har blitt enda sterkere siden 2019. Vi trodde det skulle manifestere seg først med Taiwan – men vi fikk Ukraina og Midtøsten i stedet. Vi har med andre ord store strukturelle endringer på tre arenaer samtidig.

Alle disse «eksterne sjokkene» er ikke egentlig eksterne sjokk. De er konsekvensene av at strukturelle endringer begynner å gripe om seg. I stedet for å tenke på alt dette som noe som ødelegger modellene våre, må vi skjønne at det er en feature, ikke en bug, for å låne språket til IT-utviklere. Det er ikke en feil ved programvaren, eller i dette tilfellet verden, det er tvert imot sånn den faktisk fungerer.

– Folk kjenner ikke igjen landet sitt

– Men om de ikke er «eksterne sjokk» i din forstand, oppfatter kanskje folk det som sjokk? For de reagerer jo, som du nevnte i sted, gjennom denne politiske motreaksjonen? Hva er det som skjer da?

– Folk kjenner ikke igjen landet sitt, de kjenner ikke igjen den politiske økonomien, alliansene, kulturen og så videre. Når tryggheten og gjenkjennbarheten forsvinner, søker mange mot politikere som tilbyr enkle løsninger, som ofte handler om å ta oss tilbake til det gamle, til en gullalder – som antagelig aldri fantes. Det er ikke tilfeldig at folk søker mer mot religion i utrygge tider. Når alt går bra, trenger vi ikke Gud. Nå søker folk ting som gir livet mening og strukturer de kjenner igjen. Vi leter etter det sosiale limet som holder samfunnet sammen.

Men den største utfordringen for det grønne skiftet er legitimitet. Endringene vi står overfor, betyr at makt og inntekt omfordeles. Forskning i sosialpsykologi antyder at så lenge vi har en felles identitet, og vet at det vi ofrer, kommer fellesskapet til gode, kan vi akseptere det. Men i det øyeblikket vi begynner å mistenke at enkeltmennesker eller politikere beriker seg på det, kommer piggene ut. Da er det full identitetspolitikk, polarisering og skyttergravskrig. Det er der vi er nå, sju år etter 2019.

– Men det finnes vel også noe på plussiden? Eller er alt bare grått og trist?

– Det grønne skiftet står i en spenning mellom to krefter som begge handler om effektene av strukturell endring. Den første er at strukturelle endringer genererer sine egne motkrefter, og jo større strukturelle endringer, desto sterkere motkrefter. Med andre ord, om folk ikke lenger betrakter det grønne skiftet som legitimt får du tilbakeslag på tilbakeslag, og til slutt får du klimaskeptikere som reverserer alt når de har kommet i regjeringsposisjon. På den andre siden betyr den samme strukturelle endringen at vi stadig nærmer oss teknologiske vippepunkter.

For eksempel: De siste to-tre årene har fremskrittene på batterier vært så raske at sol i kombinasjon med batterilagring nærmer seg å være konkurransedyktig på pris, uten store ulemper: Billig fornybar kraft som ikke lenger er (like) variabel. Vi ser noe av det samme som skjedde med elbiler. Det er ikke et luftslott – det er realistisk. Men om de politiske motkreftene er sterke nok, er det ikke sikkert vi noen gang kommer dit. Og der balanserer det grønne skiftet.

Kan det være forsvarlig å ty til populistgrep?

– Men samtidig, når vi begynner å føle konsekvensene av de strukturelle endringene på kroppen, og folk protesterer, griper politikere fort til kortsiktige løsninger. Senest drivstoffavgiftene. Er det politisk rasjonalitet, eller kynisk populisme?

– For ikke å snakke om strømstøtten. Arbeiderpartiet vant valget delvis på grunn av denne veldig dårlige løsningen. De kjøpte seg ut av krisen.

Jeg og en kollega, Susanne Hansen, skrev et bokkapittel der vi delte norsk klima- og energipolitikk i to hoveddiskurser. En mainstream-diskurs – representert ved Høyre, Arbeiderpartiet og Venstre – som handler om utnyttelse av naturressurser for størst mulig samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Handel er handel, enten vi selger fisk, tømmer eller elektrisitet.

Den andre diskursen, suverenitetsdiskursen, har kommet for fullt inn i norsk politikk fra rundt 2018. Den lå alltid like under overflaten – vi hadde den i 1945, i 1972, i 1994. Men nå er den forsterket av det geopolitiske skiftet, der energi i mye større grad har blitt et strategisk gode. Energi skal ikke selges på samme måte som laks og tømmer.

– Nei, for det er jo «arvesølvet»?

– Og da handler det ikke lenger om å bidra til det grønne skiftet, men om å opprettholde lave strømpriser for norsk energiintensiv industri. Da er klimaargumentet et annet, nemlig at Kina, India og andre produserer med et langt større klimaavtrykk enn vi med vår vannkraft kan gjøre. Det er industriargumentene du ser hos Rødt, Senterpartiet og Frp, kombinert med antikapitalisme, antiglobalisering og EU-skepsis. Alle vestlige demokratier sliter med tilsvarende saker nå.

Høyre-venstre ut, oss-dem inn

– Gule vester i Frankrike, kull i Polen, motstand mot vindkraft og innvandring i tidligere Øst-Tyskland, for eksempel. Skjønner. Og slik har vi fått en ny skillelinje i politikken?

– Eller kanskje gjenoppvekket en gammel. Siden 1945 har arbeidsmarkedsskillelinjen dominert – Høyre mot Arbeiderpartiet, NHO mot LO. På mange måter var de enige om hva de var uenige om; en kommentator kalte det et uenighetsfellesskap. Nå er det den territorielle skillelinjen som er på full fart tilbake over hele Europa. I Norge trigger den både Frp, Rødt og Senterpartiet. Mange andre steder trigger den bare ytre høyre, fordi den der kobles til innvandring.

– Er det her identitetspolitikken kommer inn? At det blir viktigere at det du mener sier noe om hvem du er, sånn at om du skifter mening, blir du liksom nødvendigvis en annen?

– Det handler ikke lenger om at gode argumenter fortrenger dårlige. Vi har beveget oss fra en politisk kultur der fakta og faglig tyngde hadde en egenverdi, til en der det viktigste spørsmålet er hvem som snakker, ikke hva de sier. Hvem er venn, hvem er fiende. Når to leire ikke lenger deler noe felles univers, finnes det ikke vinn-vinn-løsninger. Da er det noen som vinner og noen som taper – og kampen handler om å definere motstanderen som illegitim, ikke om å motbevise ham.

Følelser danker ut fornuft

– Er det et særnorsk problem?

– Norge er ett av landene i verden der samfunnsøkonomene i størst grad har fått definere hva som er riktig politikk. Når du leser kapitlet om grønne sertifikater i Stoltenbergs første selvbiografi, skinner fortvilelsen hans gjennom når han prøver å forklare for SV og Senterpartiet at dette er et pengesluk. Han har to streker under svaret. Og de skjønner det ikke.

Det har vært problemet: Samfunnsøkonomisk riktige løsninger har trumfet alt. Men premisset for at de skal overleve, er at de også må være overensstemmende med god politikk. Taper du neste valg, spiller det liten rolle hvor økonomisk riktige løsningene var.

Suverenitetsdiskursen er mye enklere å selge fordi den har en emosjonell kobling. Den snakker om å passe på folk og industri. For mange år siden var det å privatisere sykehjem å «sette bestemor på anbud». Nå er det «selg strømmen til Storbritannia og Tyskland og mist kontrollen over vår egen energipolitikk og i siste instans suverenitet og selvråderett». Her kommer klimapolitikken til kort.

– Da blir det ikke akkurat enkelt å oppnå brede forlik heller?

– Det blir i alle fall vanskeligere for hver dag som går. Men det betyr ikke at du kan gi opp. En av suksessfaktorene i andre lands politikk har vært kobling av politikkområder: Hvis noe kan selges inn som industripolitikk, klimapolitikk og energipolitikk på én og samme tid, har du en kjempefordel. Hvis du kan bruke energisikkerhet som argument for mer vindkraft, slår det mye mer an enn økonomiske argumenter.

Fra klimavennlig energi til frihetsenergi

– Vi ser jo noe av det i hvordan det grønne skiftet rebrandes i EU: i stedet for å snakke om «green energy» heter det nå «freedom energy».

– Nettopp. Og det henger sammen med noe grunnleggende: Når eksistensielle problemer krasjer, vinner alltid det som er mest konkret og har kortest tidshorisont. Klimaendringene er langsiktige. De taper bestandig mot sikkerhet, i hvert fall i tider med geopolitisk turbulens. Det er ikke tilfeldig at kjernekraftforkjemperne vinner gehør når de pitcher løsninger der kraften skal komme lokalsamfunnet og industrien direkte til gode.

– Fordi det blir et slags kinderegg: Vi trenger mer kraft og arbeidsplasser, men vi vil ikke at den skal være synlig, og vi vil ikke at gevinsten bare skal forsvinne inn i det store sluket, eller begunstige andre. Og kjernekraft ser ut til å løse det problemet på papiret?

– Det er et argument som frigjør, ja. Det hviler på at kjernekraftforkjemperne snakker om det som en slags vidunderkur uten bivirkninger. Det er et enkelt salg, for folk tørster etter enkle løsninger.

Men det finnes ikke enkle løsninger her. Michael Liebreich har sagt at hvis små modulære reaktorer skal komme opp på et nivå tilsvarende dagens fornybarproduksjon av strøm, snakker vi om 2000 enheter globalt innen 2050. I mellomtiden kan vind og sol ha tre- eller firedoblet seg. Forskere som har jobbet med kjernekraft i tjue år, sier det samme: Selv med eksponentiell vekst vil dette være en nisjeaktivitet til tidligst 2040. Vi kan begynne å snakke om kjernekraft seriøst når det foreligger konkrete fakta. Inntil da selger vi vidunderkurer.

Det som funker: Kobling

– OK. Hvis vi aksepterer at klimapolitikk taper når den appellerer til hodet og vinner når den tilbyr folk noe de kjenner igjen – hvordan lager vi da klimapolitikk som faktisk funker?

– Vi må slutte å tro at overgangen fra energiaddisjon til -transisjon er smidig. Det er den ikke. Addisjon er å bygge mer av det nye ved siden av det gamle. Det koster penger, men er politisk enkelt. Det er ingen store tapere. Transisjon er å erstatte det gamle med det nye. Det krever politikk som folk faktisk aksepterer, ikke bare løsninger som ser gunstige ut på et regneark. Legitimitet må komme før den økonomisk riktige løsningen, ikke etter.

Det vi vet virker, er kobling. Klimapolitikk alene er ikke nok, men klimapolitikk som energisikkerhet, som industripolitikk, som lokal kontroll, kan være det. Og det handler ikke bare om retorikk, men også om hvem som får del i gevinsten. Det var et vindkraftprosjekt i Hordaland som strandet selv i industrikommuner som tørster etter kraft, fordi svaret på «hva får vi igjen?» var: Ulempene. Strømmen gikk til systemet, inn i det store sluket. Når folk ikke ser at gevinsten tilfaller dem, faller støtten.

Den som vinner politisk, er den som klarer å koble et tiltak til noe folk allerede frykter å miste. Ukraina viste oss hva det betyr i praksis. Russerne gikk kynisk på det sentrale kraftnettet. Det som da viste seg enkelt å få opp fort og billig var desentralisert sol — systemer folk eier selv og kontrollerer selv. I Tyskland har de solgt energiovergangen som demokratiserende siden starten: Balkongkraftverk, energikooperativer, borgerkraftverk. Større kontroll over egen elektrisitet. Det er ikke bare tekniske løsninger — det er en fortelling om hvem som bestemmer.