Norges bidrag til Europas energisikkerhet gjennom gasseksport og kraftutveksling er uomtvistelig. Sinne ved bensinpumpene og uro over gasslagrene grunnet krigen i Midtøsten kan gjøre kortsiktige valg fristende – og farlige. Det kan påføre oss et større uføre på lang sikt.

Energipolitikk er blitt sikkerhetspolitikk, og Norges viktigste handelspartner og allierte er Europa. Våre energiveivalg i dag vil kaste lange skygger frem i tid. Tre grunner gjør at vi må unngå å falle for kortsiktige veivalg:

En god alliert leverer energien Europa primært ønsker

Europa har lært på den harde måten: Siden Russlands fullskalainvasjon av Ukraina har Europas viktigste sikkerhetsstrategi vært å akselerere produksjonen av fornybar energi for å styrke energiuavhengigheten. Mens det har vært tilnærmet full stopp i fornybarutbygging i Norge, har Europa slått rekorder år etter år. 2025 ble det første året hvor produksjon av strøm fra fornybare kilder oversteg strøm produsert av fossile kilder i EU.

Landene som har bygget ut mest fornybar energi, er nå mindre sårbare for galopperende gasspriser. I Spania har gass bare satt prisen på strøm 15 prosent av timene hittil i år, noe som har gitt blant Europas laveste kraftpriser – og lavere kraftpriser enn i Sør-Norge.

Selv i møte med dagens energikrise kan ferske uttalelser fra EUs energikommisær Dan Jørgensen ikke misforstås: «I fremtiden må vi kvitte oss helt med avhengigheten av gass».

Les også:

Equinors oljetåkete verdensbilde

Mer norsk gass øker risikoen for å havne i «gassfellen»

Akutt uro over europeiske gasslagre gjør det nærliggende å diskutere økt gassproduksjon, og i Norge øker presset på gassutvinning i Barentshavet.