Resonnementet lød slik:

– Hvis vi har forstyrrelser i forsyningssikkerheten som driver prisene opp, har vi ikke lenger overkommelige priser.

– Sikkerhet i forsyningssystemet er en forutsetning for at prisen er overkommelig, og en overkommelig pris er en forutsetning for avkarbonisering.

– Og når man kjemper for å overleve, er det ikke tid for å avkarbonisere, mente Rummelhoff.

Hun tegnet følgende bilde av situasjonen:

– Vi så, selv før Midtøsten-krisen, at europeiske industrier og den europeiske industrielle ryggraden er i fare. Vi har vært vitne til 20 prosent nedstengning av industrier i Europa siden energikrisen, til tross for at europeiske myndigheter har satt inn omtrent tre eller fire ganger det norske statsbudsjettet i energisubsidier.

– DNVs modeller viser det motsatte av det Equinor sier

Men Rummelhoffs analyser møtte altså motbør.

Sverre Alvik, direktør for energiomstilling i DNV – og den som leder arbeidet med den årlige DNV Energy Transition Outlook – viste til Rummelhoffs utsagn om at balansen i energitrilemmaet er brutt og at det nå gjelder en klar rangeringsrekkefølge der behovet for bærekraftig energi havner nederst.

– Vi har hørt her i dag at energisikkerhet utfordrer bærekraftig energi, vi hørte dette fra Equinor. Jeg er uenig, slo Alvik fast.

Han trakk frem at DNVs modeller snarere viser det motsatte av det Equinors Rummelhoff påsto: Energiomstillingen eller -transisjonen går fortere i de landene som er energiimportører – det vil si de som opplever usikkerhet knyttet til tilgangen til energi.

Og energitransisjonen går senere i de landene som er energieksportører, ifølge DNV.

– Tallene er ikke så veldig store, men i gjennomsnitt, i global målestokk, er det slik at behovet for energisikkerhet driver energitransisjonen framover, sa Alvik. (Se DNVs graf under.)

DNV: – Økende betalingsvilje for «hjemmelaget» strøm

Alvik understreket også at det er lett å vurdere energitransisjonen med norske eller europeiske linser, og så tro at omstillingen har stoppet opp. Noe den ikke har, særlig fordi konkurransedyktig kinesisk teknologi er blitt så rimelig.

– Vi ser en økende betalingsvillighet for innenlandskontrollert og innenlandsprodusert energi, hovedsakelig fornybar, men også kjernekraft – og i Kina og India også kull, sa Alvik.

Statssekretær i Forsvarsdepartementet, Marte Gerhardsen (Ap), holdt innlegg på konferansen under overskriften: Synergier og konflikter mellom sikkerhets- og klimamål. Heller ikke hun gikk god for Equinors verdensbilde. I samtalepanelet var hun tydelig overfor Rummelhoff:

– Jeg er ikke enig med deg. Når tilførselen av energi er knapp og sårbar, trenger vi å diversifisere. Jo mer hjemmelaget fornybar energi vi har, desto mer motstandsdyktige er vi alle, sa Gerhardsen.

Equinor: – Industrien vil fjerne kvotesystemet. Yara: – Nei!

Irene Rummelhoff kom også med andre påstander som møtte motbør. I samtalepanelet fortalte hun om European Industry Summit 2026 i Antwerpen, som gikk av stabelen i februar. Der hadde hun møtt sjefene i de største industribedriftene i Europa – selskaper «Equinor kjenner godt og selger gass til». Rummelhoff hadde ifølge henne selv blitt «sjokkert av det massive ramaskriket mot EUs kvotesystem».

– Alle snakket om det, at vi må senke prisene eller kvitte oss med EUs kvotesystem, sa Rummelhoff, som også viste til Italias statsminister Giorgia Meloni som ønsker å legge ned hele ordningen.

Men Edina Ringdal Wickholm, direktør for dekarboniseringspolitikk og partnerskap i Yara International, var av en annen oppfatning, og kunne fortelle at også hun hadde deltatt på den samme konferansen i Antwerpen.

– Equinor sier at industrien ikke ønsker EUs kvotesystem. Jeg representerer den største gasskonsumenten i Europa, og vi ønsker EUs kvotesystem, sa Wickholm.

Yara-direktøren hadde rett før forklart at det viktigste nå er at industrien kan stole på at politikerne i Brussel og Norge klarer å opprettholde kvotesystemet – eller EU ETS som det også kalles – «som straffer utslipp og oppmuntrer til dekarbonisering».

– Dersom tilliten til dette begynner å svikte, vil vi havne i store problemer fordi dekarboniseringsprosjektene ikke gir forretningsmessig mening hvis vi ikke nå går i retning av at utslipp skal straffes, slo Wickholm fast.

Equinor: Negative priser! NTNU: Ikke i våre modeller!

Equinor-direktøren kunne også fortelle at folkene i Equinor som jobber med kraft – «our power people» – ikke ser lønnsomme investeringsmuligheter innen fornybar kraft.

– Energimarkedet er dominert av negative priser, og det som trengs nå, er mer batterier og gasskraftverk i og med at det er blitt bygget ut så mye mer fornybar kraft som ikke er blitt støttet opp av balansekraft og nettkapasitet. Det våre energifolk ser på i dag, er å ikke investere i ny fornybar energi, fordi det ikke er incentiver der.

– Det er negative priser i kraftmarkedet hver dag, i hvert fall frem til den siste krigen, sa Rummelhoff.

Dette fikk moderator – konsernsjef i SINTEF Alexandra Bech Gjørv – til å spørre sin makker om det faktisk er slik at energimarkedene er dominert av negative priser?

Co-moderator – direktør for NTNU Energi Asgeir Tomasgard – svarte slik:

– De siste årene har vært dominert av energikrise på grunn av mangel på naturgass – naturgass og kull har satt prisene. På lang sikt er det vanskelig å forutsi, men vi ser ikke i modellene våre at prisene vil bli for lave til å investere.

Påfallende mange korreksjoner

I det hele tatt var det påfallende hvor mange ganger Irene Rummelhoff ble motsagt og korrigert av øvrige deltagere på årets Energy Transition Conference. Mange med meg satt antagelig igjen med tankene om at det kanskje ikke er så underlig at Rummelhoff og teamet etter eget utsagn «ikke ser lønnsomme investeringsmuligheter innen fornybar kraft». Eller at Rummelhoff ifølge henne selv «har brukt de siste 12 årene på å prøve å drive Equinor gjennom omstillingen», strengt tatt uten å lykkes nevneverdig med akkurat dét. (Ved utgangen av 2024 var rundt 99,4 prosent av selskapets energiproduksjon fossil, kun 0,6 prosent kom fra fornybare kilder.)

For hvis det virkelig stemmer som Rummelhoff sa i Trondheim – at folkene i Equinor som jobber med kraft «ikke ser lønnsomme investeringsmuligheter innen fornybar kraft», er det i beste fall en ganske alternativ virkelighetsoppfatning. Eller også nokså besynderlig – all den tid man i Europa i 2025 investerte 35 ganger så mye i ny fornybarkapasitet som i ny fossil kapasitet. Ekstremt mange ser «lønnsomme investeringsmuligheter», men altså ikke Equinor?

Vi skal være glade for at omstillingen i Europa ikke er avhengig av Equinor, men at mange andre investorer putter pengene sine i ny, fornybar kraft. Skulle vi satt vår lit til Equinors tallknusere, kunne vi satt en svart strek over Europas omstilling bort fra det fossile.

Fra rummelhoffsk til gerhardsensk

Men det er enda mer forunderlig at det kan virke som om Irene Rummelhoff ikke har fått med seg – eller velger å se bort fra – alle tegnene som nå kommer om at verden blir farligere og strømmen dyrere på grunn av den fossile energien. Når fossil energi så lett kan bli «våpen», får det store konsekvenser. Som kollega Anders Bjartnes skrev her på Energi og Klima etter USAs og Israels angrep på Iran: «Bare på krigens ti første dager økte importkostnadene med 2,5 milliarder euro – på toppen av en regning som var høy fra før.»

Forrige uke skrev DN at Krigen presser frem elbilskifte. Og ja, aksjekursen på oljeselskaper har gått opp etter angrepet på Iran. Men de desiderte vinnerne er batteri- og elbilselskaper i Kina, skrev Financial Times et par dager før. Anders Bjartnes kommenterte:

«Batteriselskapene CATL, Sungrow og BYD har sett verdiene øke kraftig. FT tolker dette som et tegn på at investorene tror krigen vil gi en kraftig dytt i retning av å elektrifisere alt som elektrifiseres kan, både i Kina og i andre asiatiske land. Det reduserer eksponeringen mot fossile energisjokk som vi nå opplever.»

Tar vi en tur over Kjølen, kan vi nevne at Sveriges statsminister Ulf Kristersson i et intervju om arktisk olje med EU-korrespondent Philippe Bédos Ulvin her på Energi og Klima forrige uke slo fast: – Fossilfrihet må være veien videre.

Forskerne Kristin Linnerud og Knut Einar Rosendahl skrev i DN 26 mars: «Hva skjer når olje og gass blir brukt som et våpen? Historien viser at det kan trigge omfattende, innovativ og irreversibel omstilling.»

Og slik kunne jeg fortsatt – flere døgn inn i påskeferien – med å ramse opp tegn på at det er blitt overtydelig for verden at fornybar energi er frihetsenergi – og at energitrilemmaet ikke er brutt.

Når Rummelhoff påstår at det ikke er tid for å avkarbonisere når du kjemper for å overleve, har hun antakelig ikke fått med seg at den fornybare energien nå har blitt en forutsetning for energisikkerhet. Da EU-kommisjonens visepresident Teresa Ribera tidligere i år ble intervjuet av Financial Times, sa hun at å investere i den grønne given er å investere i EUs økonomiske uavhengighet. «Jeg kunne til og med si at det er på tide å vurdere dette på ny og omformulere den grønne given til frihetsgiven», sa Ribera.

Til forveksling likt Forsvarsdepartementets Marte Gerhardsens tilsvar til Irene Rummelhoff under NTNU Energy Transition Conference – og som jeg gladelig gjentar:

– Jo mer hjemmelaget fornybar energi vi har, desto mer motstandsdyktige er vi alle.

Eller for å omskrive rummelhoffsk til gerhardsensk: «Når du kjemper for å overleve, er det tid for å avkarbonisere.»

Lytter vi til Sverre Alviks råd om å se verden gjennom andre linser enn de man vanligvis bruker, kan vi komme med følgende forslag: Kanskje det vil hjelpe om Rummelhoff og Equinors «power people» kvitter seg med de fossile linsene og ser verden gjennom linsene til land som fremdeles er avhengige av å importere fossil energi?