Verdens ledere møtes nå i Brasil til klimatoppmøtet COP30. I år er det ti år siden verden samlet seg om Parisavtalen og et historisk løfte om å begrense den globale oppvarmingen til godt under to grader, helst 1,5. Ti år senere er vi ikke i nærheten.

Energiomstillingen skjer, men den går altfor sakte og gapet mellom ambisjon og handling vokser. Vår rapport Energy Transition Outlook 2025 viser at ingen regioner er i rute mot netto null – og at utslippene i 2050 fortsatt vil være mange ganger høyere enn det som kreves for å nå målet.

Kortsiktige hensyn ødelegger

Ny kraftproduksjon fra fornybar energi er nå billigere enn fossil energi, og elektrifiseringen skyter fart i transport og industri. Likevel reduseres utslippene altfor sakte. Forklaringen ligger i politikk, ikke i teknologi.

Flere land nedprioriterer klimaet til fordel for kortsiktige økonomiske og sosiale hensyn, selv om dette i praksis betyr tap av natur, trygghet og fremtidige konkurransefortrinn. Samtidig svekker geopolitiske spenninger samarbeid, proteksjonisme øker kostnadene for grønne løsninger, og de fleste land vegrer seg for å påføre velgere høyere karbonpriser.

COP30: Tempo, ikke nye løfter

Når USA nå trekker seg fra Parisavtalen og reverserer store deler av sin føderale klimapolitikk, svekkes det internasjonale momentumet. Samtidig får Europa, Kina og andre aktører større handlingsrom til å forme spillereglene for klimainvesteringer, handel og teknologi.

Klimatoppmøtet i Brasil trenger ikke nye avtaler, men tempo på implementering av de avtalene vi allerede er blitt enige om. FN anslår at dagens løfter bare vil redusere utslippene med 10 prosent fra 2025-nivået innen 2035. For å holde 1,5-gradersmålet innen rekkevidde må kuttene være seks ganger så store.

Europa viser vei, men må øke farten

Selv om Europa ligger bak egen tidsplan, er regionen fortsatt det beste eksemplet på et samlet klimaprosjekt. En mer målrettet og ambisiøs handling i Europa for å nå netto nullutslipp innen 2050 vil ha positive ringvirkninger globalt. Kombinasjonen av karbonprising, støtteordninger og krav trekker i samme retning og gir viktige læringspunkter for andre regioner.

Vår analyse viser at om Europa lykkes, vil det ikke bare gi lavere energikostnader og mindre importavhengighet, det vil også sette fart på resten av verden.

Europa kan akselerere klimaomstillingen globalt gjennom politikk og økonomi, på samme måte som Kina gjør det med teknologi.

Energiomstillingen er også et industriprosjekt

Bak klimamålene ligger et enormt industrielt skifte. Energisikkerhet og konkurranseevne har blitt like sterke drivere som miljøpolitikk.

Når fornybar energi gir lavere kraftpriser over tid, får industrien et strategisk fortrinn. For aluminium, gjødsel og batteriproduksjon kan dette bli en ny veksthistorie. For mer utslippsintensive sektorer som stål, sement og kjemikalier øker presset, men også behovet for innovasjon.

Vinnerne blir de som klarer å kombinere lavere utslipp med høy produktivitet og ny teknologi.

Fra mål til virkelighet

Ti år etter Paris står verden overfor et valg. Vi vet hva som må til, og vi vet at løsningene finnes. Økonomien i omstillingen er sterkere enn noensinne, men uten politisk vilje og tempo vil ikke teknologi alene være nok. De siste 20 årene har Europa vist at det går an å kombinere utslippskutt med økonomisk vekst.

Spørsmålet er om Europa greier å handle enda raskere. For hvert år vi venter, øker kostnadene – ikke bare økonomisk, men klimamessig. Norge vil dra nytte av Europas fart, men står i fare for å falle bak på industriell innovasjon på nye grønne løsninger.

Ti år etter Paris er ikke utfordringen lenger å enes om målet. Det handler om å levere.