I Energi og Klima 6. februar fremgår det at utenriksminister Espen Barth Eide nå har meldt Norge klar for å diskutere norsk tilslutning til den såkalte LULUCF-forordningen med EU. I skyggen av debatten om Ren energi-pakken har uenigheten mellom de tidligere regjeringspartnerne om dette regelverket gått under radaren for mange.

LULUCF-forordningen er EUs klimaregelverk for skog- og arealbrukssektoren, som forplikter EU-landene til å øke nettoopptaket av CO₂ på sine skog- og landarealer innen 2030. Også her har Senterpartiet i regjering vært en brems for beslutningen om norsk tilknytning.

I motsetning til Ren energi-pakken ligger denne forordningen utenfor EØS-avtalen og er frivillig for Norge å innføre. Fordi EU har vedtatt endringer i regelverket, må Norge ta stilling til om vi vil forplikte oss til å følge regelverket videre, etter at inneværende periode for 2020 til 2025 er utløpt. Norskog mener LULUCF-forordningen reiser både prinsipielle dilemmaer og konkrete utfordringer som tilsier at den ikke bør innføres i Norge.

Uhensiktsmessig målhorisont

Forordningen tildeler hvert enkelt EU-land et tallfestet mål for økt nettoopptak i skog- og arealbrukssektoren som de er forpliktet til å nå innen 2030. Dette er en svært kort målhorisont, som ikke tar hensyn til at skog vokser sakte. I praksis stimulerer regelverket til et passivt fremfor et aktivt skogbruk.

Det er ikke mulig å få skogen til å øke CO₂-opptaket særlig mye på så kort tid. På lengre sikt kan imidlertid aktive klimatiltak i skog bidra betydelig, først og fremst gjennom planting og skjøtsel av skog, men også gjennom skadeforebygging og foredling av skogplanter. Det kan også være etablering av ny skog på gjengroingsmark eller andre areal uten skog i dag.

• Les ekspertintervju: Vil skogen vår slutte å ta opp karbon?

I forrige klimamelding ble det pekt på utvalgte tiltak i skog som til sammen kunne øke det årlige opptaket av CO₂ med 6,5 til 8 millioner tonn CO₂ i 2100. Til sammenligning var det totale utslippet fra norsk transportsektor på ca. 8 millioner tonn CO₂ i 2023.

Isteden må kravet oppfylles med reduserte utslipp fra sektoren, og myndighetene peker på redusert nedbygging av skog og andre karbonrike areal som et viktig tiltak. Fordi hogst regnes som et umiddelbart utslipp i EUs regelverk, vil den korte målhorisonten også gi insentiver til å begrense ordinær skogsdrift.

Sverige må utsette hogst og verne mer skog

Til tross for at Sverige stemte imot regelverket i EU, er landet nå forpliktet til å følge det. De har nylig lagt fram sine tiltak for å oppfylle kravene i den såkalte «Miljömålsberedningen». Sveriges innsats handler blant annet om to diskutable grep: De vil kompensere skogeiere for å utsette hogst i 5 til 20 år med store offentlige støttebeløp. I tillegg legger de fram en omfattende plan om å verne mer skog.

For å opprettholde et høyt CO₂- opptak i skog over tid må den hugges og fornyes. Selv om tiltakene i Sverige reduserer bokførte utslipp på kort sikt, vil de medføre at skogen blir eldre, og dermed svekke skogens evne til CO₂-opptak på lengre sikt. Konklusjonen for Sveriges del er allerede klar: Selv med et omfattende sett av tiltak og skyhøye bevilgninger over statsbudsjettet, vil ikke det store skoglandet klare å nå sin forpliktelse innen 2030.

Store usikkerheter i beregningene

Miljødirektoratet har beregnet hvor stort meropptak av CO₂ Norge kan forvente å måtte forplikte seg til å oppnå i løpet av perioden 2026-2030. De har også vurdert hvordan vi ligger an til å kunne møte et slikt krav.

• Les Klimavalg-kommentar: Klimarisiko i skogen

Det samlede gapet i forhold til en forventet forpliktelse er anslått til å være ca. 1,4 millioner tonn CO₂. Selv om underskuddet ikke ser så stort ut, er anslaget preget av stor usikkerhet. Faktorer som klimaendringer, skogsykdommer og markedssvingninger kan påvirke skogens evne til å ta opp CO₂, og kan resultere i et større underskudd enn forventet.

Det kan bli svinedyrt å kjøpe seg fri

Dette er den bitre erfaringen fra regelverkets første periode (2020-2025), der Norge har blitt sittende med et bokført utslippsgap på svimlende 36,4 millioner tonn CO₂. Dette resultatet forventet man ikke da Norge inngikk samarbeidsavtalen i 2019.

Det er fortsatt uavklart hvordan underskuddet skal dekkes inn. Klima- og miljødepartementet har fått fullmakt til å benytte inntil 3 milliarder kroner i 2025 for å kjøpe såkalte «skogkvoter» fra andre land, men det er usikkert om slike kvoter blir tilgjengelig.

For oss fremstår det som unødvendig risikosport å forplikte seg til en ny avtaleperiode med den usikkerheten det innebærer, før det er klargjort hvordan dette underskuddet skal dekkes inn, og hva det vil koste.

Risiko for å hemme skogindustrien

Både utsatt hogst og økt vern vil begrense industriens tilgang på tømmer. Representanter for svensk skogindustri har uttrykt stor bekymring for hvilke virkninger denne kortsiktige politikken kan få for arbeidsplasser og verdiskapning i svensk treindustri. Selv om Norge får en mindre omfattende forpliktelse, er bekymringen den samme hos oss.

Usikkerhet om framtidig tømmertilgang vil i seg selv kunne legge en demper på investeringsviljen i de trebaserte verdikjedene.

Norge bør gå sin egen vei

Det er uklart hva som vil være fordelene for Norge ved å videreføre avtalen med EU. Gitt utfordringene beskrevet over, mener vi at Norge må takke nei til det. Uten en forpliktende avtale vil vi stå fritt til å velge en mer langsiktig politikk som er tilpasset forholdene i norsk skog og som fremmer et aktivt fremfor et passivt skogbruk.

Norskog har foreslått at Norge melder inn et tallfestet tilleggsmål til FN om økte CO₂-opptak i skog, med tidshorisont mot 2100. Først da vil det nasjonale målet være langsiktig nok til å gi en reell styringseffekt og fremme et aktivt skogbruk.

En selvstendig klimapolitikk for skogsektoren vil gi oss bedre kontroll over våre egne ressurser og sikre at norsk skognæring kan fortsette å spille en viktig rolle i det grønne skiftet, uten å bli hemmet av uforutsigbare og kortsiktige regler fra EU.