Og da kan vi vende tilbake til Oljefondet og Norges mulighet til å gjøre en forskjell. Det er hevet over tvil at institusjonelle investorer som Oljefondet vil måtte spille en helt avgjørende rolle i energiomstillingen klimatrusselen krever. Pensjonsfond og statlige investeringsfond har kapitalen som trengs for å investere i den fornybare kraftproduksjonen verden trenger. Men det er nødvendig å skape noen nye samarbeidskonstellasjoner og modeller som gjør at den langsiktige kapitalen dreies i riktig retning. Under Zero-konferansen presenterte Marius Holm noen innspill til hvordan Oljefondet kan dreie sin aktivitet i riktig retning, men responsen har så langt vært ganske mager fra politisk hold.

Hvis Norge vil, kan Oljefondet ta en ledende rolle som fornybarinvestor. Det krever litt politisk mot fra Jens Stoltenberg og Erna Solberg. Og det krever at gode hoder – fra ulike sektorer – setter seg sammen for å drøfte hvordan man best kan matche politikkens behov og de institusjonelle investorenes krav til sikker, langsiktig avkastning. Men først og fremst vil en slik dreining representere muligheter for finansindustrien til å ta strategiske posisjoner. Et første steg kan være å sette ned et hurtigarbeidende utvalg som går gjennom sakskomplekset og kommer opp med gode ideer.

I Europa er det naturlig å vende blikket mot Tyskland og Storbritannia. Utenfor Europas grenser er det en rekke mellominntektsland der sterk økonomisk vekst driver energietterspørselen og hvor fastlåsing i kull kan unngås om fornybarinvesteringene akselererer fort nok.

Finansdepartementet har så langt avvist alle ideer om å bruke Oljefondet konstruktivt i klimakampen. Tiden er inne til å se på saken med nye øyne. Det politiske Norge har en mulighet til å gjøre en forskjell. Både høyre- og venstresiden kan gripe denne ballen hvis man vil.