Ap-lederen sier egentlig det opplagte når han konstaterer at et fond på 10.000 milliarder er politisk. Selvsagt er det politikk å være en så stor eier i verdens selskaper som Oljefondet er. Enten man handler på den ene eller andre måten blir beslutningene oppfattet som å være politiske. Det er ikke «upolitisk» å la være å investere i kull, for eksempel.

Likevel var Støres utsagn på Zero-konferansen nok til å få statsminister
Erna Solberg til å skvette.  – Farlig,
kjempefarlig, sa statsministeren. Årsaken er at det inntil nå har vært bred
enighet – i alle fall mellom styringspartiene – om at Oljefondet ikke skal være
«politisk», altså at politiske argumenter ikke skal brukes for at fondet skal
gjøre den ene eller andre investeringen.

Når Støre nå bryter dette tabuet, og sier at vi må ta en
debatt om hvordan Oljefondet kan brukes mer aktivt – og «politisk» – for å
bidra i klimakampen, så åpner han en dør der Erna Solberg ganske sikkert kommer
etter når hun får tenkt seg om. Dette modnes. Det er ikke snakk om å «gi bort»
Oljefondet, det er snakk om å investere deler av det i en retning som kan gjøre
verden til et bedre sted.

For saken er denne: Norge sitter på en stor finansformue som er skaffet til veie ved å selge fossil energi. Når verden står overfor en alvorlig klimakrise, vil det være uansvarlig ikke å se nærmere på hvordan denne store finansformuen kan brukes til å investere i tiltak som kutter klimagassutslipp.

Oljefondet har de siste årene gjort mye for å dempe klimarisikoen ved sine investeringer. Dette er defensive tiltak for å redusere risikoen for at klimaendringer eller klimapolitikk skal påvirke verdien på fondets investeringer i negativ retning. Dette er vel og bra, det beskytter våre kollektive sparepenger, men det innebærer ingen innsats for å dempe klimaendringene.

Det Støre åpner for eroffensive tiltak, der Oljefondets investeringer aktivt bidrar til å kutte klimagassutslipp, der kapitalen brukes strategisk, for å oppnå politiske mål. Akkurat hvordan et slikt «rigg» eller regime skal se ut, trenger tenkning og debatt, men konseptet må være noe i retning av dette:

Norske selskaper, for eksempel Statkraft eller Scatec, utvikler fornybarprosjekter, det kan være i fattige land eller mellominntektsland. Staten bistår med en eller annen form for risikoreduserende tiltak. Dette gjør prosjektene attraktive for investorer med krav om lav og sikker avkastning – i praksis pensjonsfond. En «bit» av Oljefondet kunne løftes ut for å utgjøre et slikt fond. Fondet ville kunne investere sammen med andre pensjonsfond. Poenget er at staten bidrar til å få ned risikoen slik at kapitalkostnadene går ned. Da blir sol- og vindkraft mye billigere enn når kapitalen er kostbar. Teknologien er den samme enten vind- og solenergi bygges i Europa, Asia eller Afrika. Men kapitalkostnaden kan variere veldig. Med lav risiko så faller avkastningskravene og strømmen blir billigere – mer konkurransedyktig mot kull og gass.