Når støvet nå legger seg etter COP29 i Baku, har jeg en blandet følelse.

Kjernen i COP29 var klimafinansiering – hvordan finansiere de akutte og økende kostnadene ved å dempe og tilpasse seg klimaendringer.

Ut av konferansen kom en avtale om et nytt kollektivt kvantifisert mål (NCQG) for slik finansiering. Målet ble satt til 300 milliarder dollar årlig innenfor perioden 2026 til 2035. Det er langt unna de 1,3 billionene (1300 milliarder) dollar som en ekspertgruppe for klimafinansiering anså som nødvendig.

Dette gapet dreier seg om mer enn tall. Det handler om en tillitskrise. Den største utfordringen for det neste toppmøtet vil være å gjenoppbygge tillit. Fragmenterte resultater fra COP29 har fått mange til å sette et spørsmålstegn ved hele prosessens effektivitet. For å komme videre, må ledere gå inn for konkrete handlinger som reflekterer delt ansvar.

Avtalen åpner riktignok for en arbeidsstrøm som skal sikre frivillige bidrag opp mot et totalt mål på 1,3 billioner dollar. Her legger man særlig vekt på sør-sør-finansiering, det vil si klimafinansiering mellom «utviklingsland» slik denne gruppen nasjoner er definert i 1992. Konkrete eksempler er finansiering av prosjekter mellom Kina og land i Afrika, India med flere.

• Les også: Dette skjedde på COP29: Den store oversikten

At man igjen tillater en rekke finansieringsmekanismer å telle som klimafinansiering, betyr at det blir mindre interesse for klimafinansiering ettersom mesteparten vil bli i form av lån til en allerede forgjeldet del av verden.

Skjørt kompromiss

Mange utviklingsland, altså de som er hardest rammet av klimaendringene, ser den ferske avtalen nettopp på denne måten.

Det er forståelig at land som er mest utsatt for stigende havnivå og store klimaødeleggelser, er rasende. Papua Ny-Guinea deltok ikke på møtet og uttalte at COP-møtene «er totalt bortkastet tid».

Alliansen av små øystater (AOSIS) arrangerte en utmarsj dagen før møtet avsluttet, i frustrasjon over forhandlingene. De returnerte imidlertid for den avsluttende sesjonen, hvor avtalen ble vedtatt.

Ikke bare disse nasjonene er frustrerte over prosessen. Tidligere FN-ledere Ban Ki-moon og Christiana Figueres (UNFCCC) har bedt om en grunnleggende reform av COP-prosessen. De mener at den må gå fra forhandling til implementering for å møte klimakrisens alvor.

Selv om de anerkjenner prosessens resultater, understreker de at dagens struktur er for treg og utilstrekkelig til å levere de systemiske endringene som trengs for å sikre en trygg klimafremtid.

Fossilbrensel-dilemmaet

Fraværet av henvisninger til fossile brensler i slutt-teksten avslører den varige innflytelsen fra etablerte interesser, spesielt petrostatene, som motsetter seg å tilpasse retorikken sin til vitenskapelig konsensus.

Avtalen fra det forrige klimatoppmøtet, COP28 i Dubai, ble heller ikke fullt ut bekreftet. Saudi-Arabia var den mest høylytte motstanderen mot å bruke begrepet «overgang fra fossile brensler». At dette ikke ble gjentatt, er omtrent like alvorlig som om et NATO-land ikke bekrefter artikkel 5 om «en for alle, alle for en».

Hva betyr «utviklingsland» i dag?

Noen av utfordringene i diskusjonene skyldes foreldede definisjoner av «utviklede land» og «utviklingsland» fra 1992, som COP29 valgte å ikke sette på agendaen.

Land som Kina, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Sør-Korea, fortsatt klassifisert som «utviklingsland», ligner nå utviklede land i økonomisk forstand og med tanke på bidrag til klimaendringer.

Dette misforholdet undergraver tillit og kompliserer klimafinansiering. Ikke minst blir det slik når rikere nasjoner som i prinsippet regnes som «utviklingsland», kan dra nytte av mekanismer og unntak ment for disse.

Samtidig frykter utviklede nasjoner rettslig ansvar under prinsippet om historisk ansvar – noe som avskrekker dem fra å ta tak i tap og skade. Dette understreker behovet for rettferdige rammeverk som kan gjenoppbygge tillit.

Plastens paradoks

Selv om COP29 handlet om finans, har dens ringvirkninger allerede påvirket andre globale miljøforhandlinger. De nylige samtalene om en global plasttraktat i Busan avslørte dypere sammenhenger mellom klima- og plastkrisene.

• Les ekspertintervju: Plastforhandlinger strandet – hva nå?

Saudi-Arabia motsatte seg tiltak for å begrense plastproduksjon. Landet argumenterte for at plastkrisa er et forurensningsproblem, ikke et produksjonsproblem. Samtidig lanserte Saudi-Arabia en global koalisjon på dette feltet. Nærmere bestemt en allianse som går for forbedret avfallshåndtering fremfor produksjonsbegrensninger. Analogien til olje- og gassproduksjon er slående.

Mye står på spill ved neste toppmøte

Når Brasil forbereder seg på å være vert for COP30 i Belém i november 2025, står mye på spill. Konferansen vil legge til rette for mer ambisiøse nasjonalt bestemte bidrag (NDC-er), som skal leveres innen februar 2025. Det gjelder også Norge, som har en høring ute om hva som skal være vårt mål.

Byen Belém, på kanten av Amazonas-regnskogen, er en sterk påminnelse om de sammenkoblede krisene som klimaendringer og tap av biologisk mangfold utgjør. Samtidig forventes det at COP30 adresserer tilpasning og tap og skade for land som gjentatte ganger har etterlyst rettferdighet i klimafinansiering.

Det amerikanske valget og den innkommende regjeringens avfeiing av menneskeskapte klimaendringer, hadde også en stor påvirkning på COP29. En amerikansk utmelding fra Parisavtalen vil svekke bidraget til klimafinansiering, og hvem skal da dekke opp for de antatte amerikanske bidragene?

Feiret av noen som et viktig steg på veien og kritisert av andre som en tapt mulighet, fungerer resultatene fra COP29 både som en påminnelse om utfordringene foran oss og som en presserende oppfordring til handling.

Når vi ser framover mot COP30, er budskapet klart: Tiden for små skritt er forbi. Uansett om det gjelder klimafinansiering, fossile brensler eller plast, er dristig lederskap og innovative løsninger nødvendige. Framtidige generasjoner vil ikke akseptere noe mindre.

Hoveddelen av innlegget ble første gang publisert på Forbes.