Det er min konklusjon etter å ha lest fredagens oppslag i Aftenposten om regjeringens kommende klimamelding.

For Finansdepartementet lekker som en sil i klimaspørsmål. Over to sider kan man lese detaljerte argumenter om hvorfor Finansdepartementet mener regjeringen bør gå bort fra klimaforlik med Stortinget.

Og det er ikke første gang Finansdepartementet lekker om denne saken. I høst var det VG som brakte nyheten om hvordan ”Finans” sloss mot miljøvernminister Solheims forslag til ny klimamelding. Meldingen er enda ikke offentlig, men skal blant annet opprettholde løftet regjeringen har gitt Stortinget og velgerne om å gjennomføre betydelige klimakutt i Norge.

Det liker tydeligvis ikke Sigbjørn Johnsen. Derfor har han iverksatt en skyggeboksing mot miljøvernministeren, som åpenbart har til hensikt å svekke Solheims posisjon.

Jeg mener Johnsens framferd er uredelig. For så lenge miljøvernminister Erik Solheim ikke kan imøtegå Finansdepartementets argumentasjon i et åpent landskap, blir debatten fordreid. Finans kan hente stadig mer ekstern støtte for sitt syn, mens miljøvernministeren er tvunget til å holde tett av hensyns til regjeringens interne saksbehandling.

Den, eller de som stadig lekker informasjon fra Finans ønsker åpenbart å påvirke klimadebatten. Gjennom kriseoppslag i avisene, om hvordan utkastet til klimamelding vil påvirke økonomi og næringsliv, søker de ekstern støtte for sitt syn. De regner det tydelig som mer realistisk å vinne en intern skyggekamp, enn en slåsskamp i åpent landskap.

Slik har Finans også interesse av å trenere behandlingen av meldingen.

Det er svært uvanlig at Sigbjørn Johnsen, som sitter med mest makt av alle statsrådene i regjeringen, velger en slik framferd. For departementet hans har allerede stor innflytelse over regjeringens saksbehandling, gjennom retten til å bli konsultert om nærmest ethvert forslag fra andre departement.

Det gjør ikke framferden bedre, og det tyder på at Johnsen er svært misfornøyd med innholdet i den foreslåtte meldingen – Ellers ville han ikke lukket øynene for skyggekampen som nå pågår.

Også det er uredelig. For spørsmålet om hvilken retning regjeringen skal bringe norsk klimapolitikk er åpenbart et politisk spørsmål, ikke et spørsmål for byråkratene. Nå er det byråkratene som fører debatten, og argumentene de serverer tåler ikke dagens lys.

La oss ta et eksempel: Et av kjerneargumentene Finans serverer i Aftenposten er at Norge vil kunne ”kutte 20-30 ganger så mye utenlands som hjemme – for en gitt kostnad”.

En kan lure på hvor Finans har hentet det regnestykket fra? For uten en internasjonal avtale som regulerer kjøp av kvoter i utlandet, er det heller ikke mulig å vite hvor mye kutt man får igjen for hver investerte krone i eksempelvis Kina. Ettersom det heller ikke finnes noen avtale som regulerer utslipp i fattige land, er det heller ingen garanti for at investeringer vi gjør, fører til faktiske kutt. En investering i fornybar energi i Kina vil antakelig hjelpe landet i mer fornybar retning, men at det vil føre til ”20-30 ganger så store kutt” sammenliknet med om man investerer i Norge, virker som et rimelig perifert anslag.

Men uten åpne kilder er det også umulig å gå regnestykket etter i sømmene.

Argumentene fra Finans tar heller ikke hensyn til behovet for å posisjonere landet vårt i møte med framtidens konkurranse. Vi kan alle være enige om at Norge vil kunne tjene seg rike på olje- og gass i mange år enda, men det er vel neppe et argument for at vi ikke bør bruke noe av rikdommen til å bygge opp en industri som kan overleve også oljealderen.

Denne debatten trenger å se dagens lys. Og om Finansminister Sigbjørn Johnsen ikke kan akseptere forslaget til klimamelding som ligger på bordet, vil jeg oppfordre ham til å si hva han mener – Hvis ikke bør han få kontroll om lekkasjene fra eget departement.