Både på Statoils egen høstkonferanse og på LOs oljekonferanse forrige uke uttrykte Helge Lund seg i vendinger som tyder på at selskapets toppledelse er vesentlig mer usikker på strategien nå enn de var for et par år tilbake. Det er mange forhold som spiller inn – det grunnleggende er at lønnsomheten i petroleumssektoren er under kraftig press. Nesten alle nye felt er dyrere å utvinne enn de gamle som tømmes. Derfor svekkes lønnsomheten fat for fat – hvis ikke olje- og gassprisene stadig øker.

Statoils tidligere sjeføkonom Klaus Mohn skrev forleden en meget god kronikk om dette forholdet i VG. Det gjelder ikke bare Statoil, det gjelder hele bransjen, over hele verden.

Etter COP-19 møtet i Warszawa skrev jeg en blogg om at fossilindustrien er på defensiven. Statoils opptreden de siste par ukene er en bekreftelse på det. Utskjellingen av Europas, og særlig Tysklands, energipolitikk er et tegn på svakhet og uro. Helge Lund ser dessuten ikke ut til å ha fått med seg at EUs klima- og energipolitikk ikke har som primært siktemål å hjelpe gass-eksportører. For klimautslippene spiller det ingen rolle om kull eller gass brennes. Det er kvotetaket som definerer hvor mye CO₂ som slippes ut fra den europeiske kraftsektoren.

Oljesektoren er, som Helge Lund selv sier, upopulær blant investorene. Som Statoils dominerende eier ville det vært interessant å få et signal om hva den norske staten synes. Det politiske ansvaret for statens Statoil-aksjer er i Tord Liens hender. Statoils strategi bygger på at sterk internasjonal vekst skal gi høy avkastning frem i tid. Investeringsvolumene er formidable og den geografiske spredningen stor.