Statoils dårlige tall

Statoil la i dag frem resultater for 1. kvartal 2013 som skuffer aksjemarkedet. En oljepris på 100 dollar er ikke nok til at Helge Lunds gigantkonsern kan levere tilfredsstillende resultater.

For oss som er aksjonærer i Statoil gjennom statens eierskap spiller det ingen rolle hvordan aksjemarkedet bedømmer Statoil i det korte bildet. Det som betyr noe, er hvordan det går på lang sikt, ti-tyve år frem i tid.

Det som virkelig bør oppta oss, er at Statoils vekststrategi støter mot store og tunge trender: Stadig flere analyser og vurderinger peker i retning av at det globale oljeforbruket vil flate ut og at oljeprisen derfor blir lavere enn oljeselskapene legger til grunn i sine langsiktige vurderinger.

Vi kan altså nærme oss et meget viktig trendbrudd – etter tiår på tiår med økende oljeetterspørsel og stigende priser.

Fra klimaståsted er dette utmerket, ja helt nødvendig. Jeg har skrevet mange ganger at Statoils strategi er et veddemål mot klimapolitikken. Kommer en global klimaavtale på plass og energiomstillingen skyter fart, ja så vil oljeetterspørselen falle ganske markant frem mot 2030. Risikoen ved karbonboblen begynner å bli forstått blant investorene.

Men det er – ennå – ikke denne betraktningen som gjør at store institusjonelle investorer selger seg ut av oljeaksjer. Årsaken er at de ser at oljeselskapene er nødt til å ha stadig stigende priser for sin vare for å opprettholde lønnsomheten. Den nye oljen de finner er dyrere å hente opp enn i brønnene de gradvis tømmer.

Og hva gjør Statoil? Jo, selskapet har en vekststrategi med mål om å øke den internasjonale produksjonen kraftig frem til 2020. Dette betyr store investeringer der innhøstingen starter mot slutten av dette tiåret.

Denne strategien er rasjonell i en verden der man ser for seg at klimapolitikken ikke spiller noen rolle og at energietterspørselen fortsetter å vokse i den takten man har sett de siste par tiårene. Men hvis vi går inn i en tidsalder med forsterket klimapolitikk, og stagnerende og etter hvert fallende oljemarkeder, blir Statoils strategi et feilspor.

I Finansavisen i dag sier SEB-analytiker Lars-Henrik Røren at oljeprosjekter med break-even på 80-90 dollar kan bli satt på vent og kanskje aldri bygd ut i det hele tatt. Hva betyr en slik virkelighet for Statoils strategi og fremtidige verdiutvikling?

Jeg har skrevet det før – og gjentar budskapet: Det er på tide at staten, som Statoils største aksjonær, gjør en ordentlig gjennomgang av selskapets strategi. Staten har aksjer i Statoil for omkring 300 milliarder kroner. Det er veldig mye penger.