Men det som også skjer når mer fornybar energi kommer inn i markedet er at fossil energi støtes ut. Hver kWh fornybar energi som produseres bidrar – hvis handelen flyter – til at en kWh fossilenergi støtes ut. Stoltenberg skriver et sted i boken at det var «markedet, ikke miljøbevegelsen, som stoppet gasskraftverkene». Fornybar energi (som produseres uten marginalkostnad) skyver ut fossilenergi som forutsetter at det brennes kull eller gass for å lage strøm. I Norge har dette rammet Kårstø, der milliarder er tapt. I andre land har det rammet kull- og gasskraftverk – og hvis vi skal være i nærheten av å ha sjanse til å nå klimamålene vil kraftverk etter kraftverk måtte legges ned i årene fremover.

Så er det en stor diskusjon om markedet alene kan sikre tilstrekkelige investeringer i fornybar kraftproduksjon til at utslippsreduksjonene skjer raskt nok. I Europa er det ingenting som tyder på at det er tilfelle. Det kreves subsidier, støtteordninger eller fastprisregimer av en eller annen sort for å gjøre investeringer mulig, og her er stikkordet forutsigbarhet.

Forutsigbarhet er også stikkordet i den andre store klimasaken Stoltenberg skriver om – biodieselavgiften. Uavhengig av diskusjonen om denne enkeltsaken, så illustrerer den to grunnleggende poeng i debatten om det grønne skiftet og overgangen til nullutslipp. Politikken må være kunnskapsbasert. Det kan ikke være slik at avgifter og støtteordninger stimulerer overgang til biodrivstoff hvis produksjonen ikke foregår på en bærekraftig måte og det ikke oppnås reelle utslippskutt. Så må politikken være forutsigbar. Det kan ikke være slik at avgifter og andre rammebetingelser endres gjennom tilfeldigheter i budsjettbehandlinger eller andre politiske krumspring. Det grønne skiftet forutsetter en tillit mellom investorer og næringsliv på den ene siden og politikere på den andre som gjør at vi får investeringsvolumene vi trenger. Det er altså en sentral oppgave for politikerne å sikre langsiktighet og fjerne mest mulig av den politiske risikoen slik at både forbrukere og næringsliv vet hva de har å forholde seg til. Her sviktet Stoltenberg-regjeringen i biodiesel-saken.

Kapitlet om Mongstad er også fascinerende lesning. Jens Stoltenberg har alltid hatt tro på karbonfangst. Dette er et område hvor pengene har sittet løst i Norge, selv om fullskalaanlegget heldigvis ble stoppet. Stoltenberg forsvarer satsingen på teknologisenteret på Mongstad og sier at «vi har verdens største anlegg for utvikling av klimateknologi, og har noen av verdens beste fagfolk og forskere på karbonfangstteknologi».

Når det gjelder karbonfangst valgte staten under Stoltenberg å bruke mye penger på en teknologi som det er i tråd med Norges langsiktige interesse som olje- og gassprodusent at blir utviklet. Andre land har andre interesser – og prioriterer sin pengebruk i tråd med dette. Pengene brukt på Mongstad kunne selvsagt ha vært brukt på andre ting – men det var for eksempel aldri mulig å få gehør under Stoltenberg-regjeringen for at en offentlig satsing på offshore vindkraft kunne ha gitt leverandørindustrien et ekstra ben å stå på og forsert utviklingen av en teknologi som verden trenger. Statoil fikk penger fra Enova til sitt Hywind-prosjekt, men trinn to i utviklingen ble aldri stimulert.

Men så er det altså likevel grunn til å lytte til Jens Stoltenberg på klimapolitikkens område. Vi kan ikke subsidiere oss til velstand og velferd. Avgifter og reguleringer må være hovedvirkemiddelet når endringer skal gjennomføres, men høstens diskusjon om drivstoffavgiftene viser hvor vanskelig dette er. Så lenge det er penger i kassen (Oljefondet) er det lettere å finne en ekstra milliard enn å gjennomføre politikk som enkelte velgergrupper eller næringsinteresser oppfatter at har en kostnad.

På enkelte områder er det opplagt riktig å bruke subsidier. Innfasing av nullutslippskjøretøyer er et slikt område. Norge må gjennomføre store utslippsreduksjoner i transportsektoren frem mot 2030. Bilparken må byttes ut. Incentiver er nødvendig inntil markedet har gjort nullutslippsløsningene konkurransedyktige på egne ben.

På andre områder er det opplagt feil å subsidiere. Når oljeindustrien vil ha subsidier for å gjennomføre energisparetiltak på plattformene, må politikerne si nei. Det er fint om oljeselskapene vil bytte til mer effektive gassturbiner, men det må være avgifter og reguleringer, ikke statsstøtte, som driver endringene frem.

Litt om konflikten mellom kutt «hjemme» og «ute» til slutt. Stoltenberg skriver om hvordan Kjetil Lund, da embetsmann på statsministerkontoret, i 2007 kom opp med en løsning der Norge tar ansvar for å kutte i andre land for å oppnå Kyoto-målene. Point Carbon ble påkalt og det ble designet et opplegg der «klimanøytralitet» skulle oppnås og Kyoto-avtalen «overoppfylles» gjennom tiltak utenfor Norges grenser. Dette var politikk etter Jens Stoltenbergs smak. «Jeg var fornøyd», skriver han.

Snart ti år etter dette er Norge for alle praktiske formål EU-medlem på klimapolitikkens område. Mot 2030 kan man ikke lenger sjonglere mellom u-landskvoter og EU-kvoter. Fleksibiliteten er mindre enn den tidligere var. Norsk industri og oljesektor er omfattet av EUs kvotemarked, mens Norge har ansvaret for å gjennomføre kutt i sektorene som ikke er en del av kvotemarkedet, altså i første rekke transport og landbruk.

Denne todelingen kan gjøre klimapolitikken mer ryddig og lettere å håndtere – hvis man klarer å spisse virkemiddelbruken riktig. Samfunnsøkonomens blikk kan være en god rettesnor. Subsidier innenfor kvotesektoren bør unngås, hvis det ikke er snakk om støtte til tiltak som kan gi virkelige teknologiske løft og fremgang.

Så er spørsmålet om hva Norge kan gjøre for virkelig å bidra i den store verden. Jens Stoltenberg valgte regnskogen. Hans etterfølgere bør se på hvordan Norges store kapitalressurser kan bidra til å forsere overgang til nullutslipp. Skal klimaproblemet løses, så må vi få opp farten. Vi kan ikke vente på at en utopi om kvotemarkeder og felles global CO₂-pris fikser jobben.