(Denne bloggen er oppdatert etter Donald Trumps kunngjøring om at USA forlater Paris-avtalen torsdag kveld).

Det ville vært en stor fordel om USA forble i Paris-avtalen. Men Donald Trump ville ikke høre på andre argumenter enn det nasjonalistiske og reaksjonære oppkoket Steve Bannon hadde satt sammen og som presidenten leste med innlevelse. Ideen om at stater kan oppnå fremskritt til alles fordel ved å samarbeide står diametralt motsatt til isolasjonismen Trump står for. Hvis noe er bra Europa eller Kina, må det være tilsvarende dårlig for Amerika.

Trump viste til at Paris-avtalen var en BAD deal som ville ramme amerikanske jobber og næringsliv. Det grønne klimafondet koster skattepenger og energiomstillingen betyr nedgang for industri og høyere kostnader for folk flest. Andre land slipper unna, mens Amerika må betale. USA er et offer.

Det er dette narrativet Trump bygger utenrikspolitikken sin på. Med en slik logikk, er det logisk å droppe ut av Paris-avtalen.

Det skjer mot råd fra europeiske og kinesiske ledere, FNs generalsekretær, Paven, det ansvarlige næringslivet i Amerika og viktige personer i egen administrasjon og parti. Men Trump lot altså en liten krets klimafornektere, Steve Bannons ytterliggående høyre – og den mest lurvete delen av amerikansk fossilindustri avgjøre sakens skjebne. Trumps kjernevelgere blir kanskje fornøyd.

Så er spørsmålet hva konsekvensene blir. Det er synsingens arena. Her er mine vurderinger i noen punkter.

• Mindre makt hos USA. Det er altfor tidlig å si noe sikkert, men det kan være at utgangen fra Paris-avtalen blir stående som et symbol på et sammenbrudd i en orden der USA har hatt en ledende global rolle. Amerika går fra lederskap til isolasjon. Klima- og klimapolitikk er så definerende i vår tid at det vil ha en stor nedside å stille seg på sidelinjen, men amerikanerne har altså valgt seg en president som enten ikke forstår, eller som ignorerer, slike sammenhenger. Reaksjonene fra politikere i Europa torsdag kveld var ganske sterke, Emmanuel Macron og Angela Merkel beklaget USAs utgang i klare ordelag. Det kom beklagende kommentarer fra alle kanter. Macron gjorde det klart at han ikke vil reforhandle noen avtale med sikte på å gjøre den mindre ambisiøs. Han vil åpenbart bruke rommet USA har forlatt til å ta lederskap – sammen med Tyskland og andre konstruktive partnere.
• Mer dårlig nytt. Klima- og energiomstillingen er en gigantisk global snuoperasjon som berører en rekke tilstøtende felt: handel, bistand, sikkerhet – alle de «store sakene» er sammenvevet. USAs tyngde på kjøttvekten gjør at landet er viktig. Det kan være at EU, Kina og India sammen eller hver for seg kan utnytte tomrommet, men vi vet ikke. Uansett blir usikkerheten større. Der klimaet trenger en bedre organisert verden, går vi motsatt vei. Konfliktpotensialet er stort.
• Mer kaos. Omstillingen til lavutslippssamfunnet kommer til å bli mer kaotisk. Den optimale modellen for det vi kan kalle en ordnet overgang ville vært en sterk global avtale som ga grunnlag for en global karbonpris. Paris-avtalens modell er en annen, men ga likevel et rammeverk som peker i retning av en viss orden og system. Når et så stort land som USA trekker seg ut, så svekkes dette og bildet blir mer uforutsigbart. Uten å følge USA ut av Paris-avtalen, kan det være at en del land nå føler at de ikke behøver å ta forpliktelsene sine så nøye.
• Mer marked. De teknologiske fremskrittene og kostnadsreduksjonene innen fornybar energi de siste årene har medført endringer som betyr at utviklingen i grønn retning er irreversibel. Spørsmålet er ikke om det skjer et grønt skifte, men hvor fort og hvordan. Det amerikanske næringslivets støtte til Paris-avtalen må ses i dette lyset. Jo mindre sterk den politiske overbygningen er, jo viktigere blir de markeds- og teknologidrevne endringene. Hvis solenergi og elbiler er billigere enn alternativene, selv uten karbonprising eller politisk støtte av noen art, ja så vinner det nye mot det gamle – men det gamle vil forsøke å skaffe seg politisk beskyttelse slik vi ser når kullindustrien søker til Trump. Det moderne næringslivet i USA ønsket sterkt at landet skulle bli i Paris-avtalen. Teslas Elon Musk og GEs Jeff Immelt la ut protest-tweets i går kveld. Frykten er naturligvis at USA skal havne i bakleksen i omstillingen, og at det skal ramme amerikansk næringsliv.
• Mer makt til byer og stater. Lokale og regionale myndigheters vedtak og mål blir viktigere internt i USA. Den tidligere New York-ordføreren Michael Bloomberg og Californias guvernør Jerry Brown er blant dem som har pekt på dette. Endringene vil drives frem nedenfra og slik sett spiller det ikke så stor rolle hva Washington gjør. Det er uansett ikke flertall for noen føderal klimapolitikk med CO₂-skatt eller liknende virkemidler – tvert imot bygger Trump ned Obamas klima- og miljøpolitikk steg for steg.

Hva skjer så med USAs klimautslipp i årene fremover? Det politiske trøkket fra føderalt nivå vil være borte. Reguleringer, for eksempel når det gjelder utslipp fra biler, blir svekket. Obamas «clean power plan» skrinlegges. Samtidig stiller både byer og en rekke selskaper krav om at energien skal være fornybar og det går knapt en dag uten meldinger om at kullkraftverk skal stenges ned. Omstillingen fortsetter nok, men vil drives av markedet og lokale myndigheter.