Offshore vindkraft bygges ut i stor målestokk i Europa. Det vokser frem en ny industri, med Tyskland og Storbritannia som de viktigste markedene. Investeringsvolumene er store og voksende.

Tirsdag legger en rekke fremtredende aktører i norsk forskning, fagbevegelse, industri og miljøbevegelse frem et sett med krav til de politiske myndigheter om at Norge bør satse mer og sterkere på offshore vind. Både hensynet til den globale klimautviklingen, den europeiske energiomstillingen – og norsk næringslivs mulighet til å ta solide markedsandeler i en raskt voksende industrisektor, tilsier at en forsterket satsing på offshore vindkraft vil være en fornuftig vei å gå.

Det er den europeiske klima- og energipolitikken som legger grunnlaget for at offshore vindkraft nå utvikles i rask takt. Myndighetene både i Berlin og London har tatt noen valg. I motsetning til i Tyskland og Storbritannia trenger ikke Norge store volum offshore vindkraft av hensyn til egen kraftforsyning, men også her i landet vil politiske veivalg være av stor betydning. Satt på spissen: Skal Norge være tilskuer eller deltaker når det rulles ut en ny storindustri utenfor stuedøren – i en sektor der mange norske selskaper attpåtil har store komparative fortrinn i lys av erfaringene fra petroleumssektoren og annen maritim virksomhet?

Det første veivalget kommer allerede nå i vår og er knyttet til hvilken rolle Enova skal spille i finansieringen av fornybar energi når de grønne sertifikatene er innført. Det blir en god slump penger til overs når det ikke lenger vil bli gitt investeringsstøtte til landbasert vindkraft. Regjeringen varslet i statsbudsjettet at den ville komme tilbake med retningslinjer og rammer for Enovas fremtidige virksomhet senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Skal Enova fortsatt kunne tildele innovasjonsfremmende investeringsstøtte til utbygging av fornybar energi i tillegg til støtten sertifikatene innebærer? Eller bør staten avstå fra å støtte storskala testing og demonstrasjon av fornybare energiteknologier som ikke er fullt ut konkurransedyktig i et kommersielt marked?

Dette er spørsmål som må vurderes i løpet av våren.

En ting er sikkert. Prosjekter som Vestavind Offshore’s Havsul-utbygging og lignende prosjekter vil ikke bli gjennomført uten at den politiske støtten videreføres. Store prosjekter med nye og innovative teknologiske løsninger innen fornybar energi er ikke mulig uten statlige bidrag, like lite som utvikling av karbonfangst og lagring er mulig uten offentlig støtte. Ingen kommersielle aktører bygger milliardprosjekter uten at de ser lønnsomhet.

Det neste politiske valget er knyttet til den norske klimapolitikken mot 2020 og videre fremover. I lys av klimameldingen må det avgjøres om offshore vindkraft skal være en del av opplegget for elektrifisering av petroleumsinstallasjoner i Nordsjøen. De tekniske mulighetene er gode, både med løsninger der det i tillegg er kablet til land, og med løsninger der integrerte gasskraftverk leverer kraften til plattformene når det ikke blåser. Begge deler vil kunne representere viktige teknologiske nyvinninger, enten vindmøllene er flytende eller bunnfaste.

Uten elektrifisering vil det være umulig å redusere de norske klimautslippene i tråd med klimaforlikets krav. Med elektrifisering og flere kabler, kan offshore vindkraft på norsk sokkel også bidra til å knytte kraftsystemene i Nordsjø-landene nærmere sammen, noe som vil kunne gi betydelig CO₂-gevinst i Europa under ett.

Et ytterligere veivalg et par år frem i tid vil være knyttet til spørsmålet om Statkraft og Statoil vil delta for fullt i utbyggingen av det gigantiske Dogger Bank-prosjektet i Storbritannia, eller om de norske selskapene vil avstå fra denne jobben når tiden kommer dit at investeringsbeslutninger skal tas. Sheringham Shoal-prosjektet selskapene nå bygger ut med investeringskostnad på rundt ti milliarder kroner, er bare en liten forsmak på hva Dogger Bank-investeringen vil innebære.

De norske statskontrollerte selskapenes atferd i forbindelse med Dogger Bank-utbyggingen vil ha sterke politiske overtoner uansett hva Statkraft og Statoil velger å gjøre. Trekker de seg ut, vil det være et sterkt signal om at Norge vil kjøre på gass så lenge det går. Går de videre, vil det være et tegn på at begge de norske energigigantene vil ta del i den meget omfattende avkarboniseringsprosessen Storbritannia har tatt mål av seg til å gjennomføre frem mot 2030.

Heller ikke som eiere av Oljefondet vil norske politikere slippe unna. Britene ønsker institusjonelle investorer som det norske Oljefondet inn som langsiktige eiere i offshore vindkraft. Statsminister David Cameron har innledet en sjarmoffensiv overfor store pensjonsfond. Tanken er at slike investorer kan gå inn på eiersiden og avlaste utbyggerne finansielt, organisert på en slik måte at risikoen er omtrent på linje med en britisk statsobligasjon. Når Oljefondet eier Regent Street, kan det vel neppe være så lang vei til å investere i kraftproduksjon og infrastruktur der kontantstrømmen er garantert fra Downing Street?

Det er mange eksempler på at norske virksomheter er tildelt store kontrakter innen offshore vind i Tyskland og Storbritannia – og at den norske kompetansen er høyt verdsatt.

Det vil helt sikkert være en god del norske leverandørbedrifter som kommer til å gjøre leveranser til offshore vindkraft til en viktig «attåtnæring» i årene fremover, nærmest uavhengig av den statlige politikkens utforming. Men skal Norge og norske aktører virkelig innta ledende globale posisjoner i denne voksende industrien, er politiske beslutninger av avgjørende betydning. Det må gjøres noen veivalg.