Så lenge kostnadene ved å bygge ned naturen ikke er en del av regnestykket, kommer vi i Den Norske Turistforening til å være en stemme for den part som blir rammet hardest – naturen.

For både klima og naturen er i ferd med å bli den store taperen i vindkraftsaken. I regioner som Trøndelag, Hordaland, Agder og Rogaland har vi allerede hatt massiv utbygging av vindkraft, og vi forstår godt at folk nå protesterer i disse områdene og sier at nå er det nok.

I begynnelsen av mai kom FNs naturpanel med en svært nedslående rapport som viser at urørt natur på land og i havet er halvert de siste 50 årene. Det beslaglegges stadig mer areal av kloden på bekostning av natur og dyreliv. Hver femte norske art er rødlistet og dette skyldes arealendringer. Vi er nødt til å ta vare på den naturen vi har igjen. Alt henger sammen, hver art har sin rolle og funksjon i økosystemet. Forsvinner de, rakner tilslutt vårt grunnlag for liv også.

Vindkraft er den største areal-saken som omhandler tap av natur noensinne. Det er allerede bygd rundt 600 turbiner så langt. Innenfor konsesjoner som allerede er gitt skal det bygges 1000 nye. Hver av de 1000 nye vindturbinene som skal oppføres nå krever 800 meter vei og en halv fotballbane i oppstillingsplass. Det gjør uopprettelig skade i sårbar natur, disse naturområdene som bygges ned får vi aldri tilbake. Det synes jeg man må være mer åpen og ærlig om.

I den kritiske tiden verden er i nå, må vi håndtere to utfordringer samtidig. Klimaendringene er blant årsakene til at vi må ta vare på mer natur. Naturen er tross alt den største CO₂-fangeren vår. Å bevare urørt natur er nøkkelen til å løse klimakrisen. Vi redder ikke klimaet ved å ødelegge naturen. Forsvinner den, forsvinner grunnlaget for liv og selve redningen for et bærekraftig klima.

Det er flere steder stor avstand mellom de konsesjonene som ble gitt og de anleggene folket opprinnelig ble forespeilet – og hva som faktisk bygges. Det er ikke vanskelig å forstå at folk da blir provoserte av vindturbiner som er dobbelt så store, og i tillegg ser de massive naturødeleggelser. Jo mer utbygging i et område, jo større er motstanden, viser en undersøkelse Norstat har gjort på våre vegne: 60 prosent er imot utbygging av vindkraftverk som medfører betydelige inngrep i urørt natur – 70 prosent er mot hvis det medfører forstyrrelser av dyreliv. 58 prosent støtter DNT i at vi heller kan prioritere andre kilder til fornybar energi fremfor landbasert vindkraft.

Debatten om vindkraft er polarisert og med sterke følelser. Frontene blir steile når argumentasjonen som brukes på begge sider består av karakteristikker, og til dels usanne påstander. Vi som er skeptisk til norske store vindkraftparker som har dramatiske konsekvenser for urørt natur, har av flere blitt stemplet som motstandere av utbygging av fornybar energi og klimatiltak. Det er ikke riktig. Det er allerede vedtatt og blir mest sannsynlig bygd 87 vindkraftanlegg i Norge. Alle ønsker vi overgang til fornybar energi, men det er ikke all fornybar energi som er bærekraftig. Å bruke klima som «unnskyldning» for å pushe nedbygging av natur er ikke veien å gå. For mange er dette en så stor påkjenning at det vekker avsky for klimakampen. Det er det siste vi trenger i dag.

Vi må framover bruke Nasjonal ramme for vindkraft til en enda mer åpen dialog der lokalsamfunn inviteres til aktiv medvirkning, ikke bare passiv innhenting av synspunkt.  Da kan vi muligens dempe konflikter og få debatten inn på et konstruktivt spor: hvordan skal vi redde både klima og naturen.

Bransjen må vise at de faktisk er villige til å lytte, og at de vil ha med seg folket på prosessen. Da må kunnskapsgrunnlaget være godt, og befolkningen må involveres skikkelig før det konkluderes.

Vindkraft er industri. Industri er viktig. Men for å sitere NHO; det hører hjemme der industrien er – ikke i friluftslivets viktigste områder.