Planene er mange. Strategier, veikart, stortingsmeldinger og politiske løfter kommer med forutsigbar frekvens. Norge har som mål å bli en grønn industri-stormakt, og har utvilsomt både naturressurser og menneskelige ressurser til å levere på ambisjonene.

Men når vi snakker om havvind, karbonfangst, batterier og kunstig intelligens, spør nesten ingen: Hvem skal egentlig bygge og drifte alt dette? Hvor skal vi få tak i sveisere, prosjektingeniører og IT-teknikere?

Havvind uten folk i masten

Dette er viktig. Altfor ofte peker vi ut hvilke industrier vi vil være verdensledende i, og skynder oss så å fylle kompetansegapene i etterkant.

Ta havvind som eksempel. Norge har lenge hatt ambisjoner om å være i front, og det fremstår som et naturlig valg. Likevel har både NHO og lederen av Kompetansebehovsutvalget advart om at manglende kompetanseplanlegging og utdanningskapasitet kan undergrave målene.

Samtidig varsler bedrifter i stadig flere sektorer om mangel på fagfolk. Som én fagforeningssekretær formulerte det: Norge forsøker å gjøre alt på en gang, havvind, karbonfangst, batterifabrikker, men vi har rett og slett ikke nok folk.

Å jage den neste industrielle trenden uten å ha arbeidskraften til å realisere den, er en reell risiko. I stedet bør vi begynne med jobbene og yrkene vi allerede har, og spørre hvordan de kan bidra til det grønne skiftet. Fagarbeidere, teknikere og operatører er ikke statister i omstillingen, de avgjør om vi lykkes eller mislykkes.

Grønne løsninger nedenfra og opp

Dette skjer allerede i deler av norsk næringsliv. Innenfor maritim sektor har skipsdesignere, automatiseringsteknikere og elektroingeniører brukt eksisterende ekspertise til å utvikle elektriske ferger og hybridløsninger for nærskipsfart. Næringsklynger som NCE Maritime CleanTech bygger på etablerte fagmiljøer, og viser hvordan grønne løsninger kan utvikles «nedenfra og opp», basert på yrker og fagtradisjoner vi allerede har.

Vi ser lignende mønstre i byggebransjen, der rørleggere og elektrikere spiller en nøkkelrolle i installasjon av varmepumper og energieffektive løsninger. Det disse eksemplene har til felles, er at det grønne skiftet skjer ved å videreutvikle eksisterende yrker og roller, ikke nødvendigvis ved å erstatte dem.

Yrker er ikke kun støttefunksjoner

Rett skal være rett: Norge har ikke oversett disse utfordringene fullstendig. Vi har et velfungerende utdanningssystem og et fleksibelt arbeidsmarked. Initiativer som Kompetansebehovsutvalget gjør et viktig arbeid med å identifisere fremtidige kompetansebehov.

Men selv med disse fordelene mangler vi fortsatt en helhetlig tilnærming til hvordan folk, ikke bare næringer, skal komme seg gjennom det grønne skiftet.

Usikkerhet skaper motstand

Altfor ofte antar vi at markedet ordner opp. At arbeidstakere vil omskolere seg selv. At relevante utdanningstilbud og kurs vil dukke opp når behovet melder seg. Men vi vet at det sjelden fungerer slik. Samtidig undervurderer vi den usikkerheten mange arbeidstakere lever med i omstillingsprosesser, og de politiske reaksjonene det kan føre til.

Hva skjer hvis oljeprisen stiger igjen, og den grønne oppstartsbedriften du begynte i, må legge ned? Eller om et gjennombrudd i kunstig intelligens plutselig gjør dine nye ferdigheter mindre relevante? Uten tydelig retning, koordinering og ansvar oppstår friksjon. Flaskehalser bygger seg opp. Og i verste fall stopper ambisiøse industriplaner opp, ikke fordi ideene var dårlige, men fordi vi ikke klarte å bygge videre på eksisterende yrker og støtte folk i overgangen til grønnere jobber.

Derfor må yrkes- og arbeidsmarkedspolitikk stå sentralt i omstillingsdebatten, ikke bare kompetansepolitikk, og ikke bare sektorstrategier. Dette handler ikke om godvilje eller et mykt tillegg til industriell planlegging. Det handler om å gjøre klokere, mer realistiske grep for å få fart på det grønne skiftet.

Et veikart nedenfra og opp

Kompetansebehovsutvalget er et godt utgangspunkt, men vi må lenger og dypere i arbeidet med implementering. Det innebærer å utvikle en tydelig yrkes- og omstillingspolitikk for Norge, og for fylkene, som gis samme strategiske tyngde som nærings- og innovasjonspolitikken.

Etter- og videreutdanning, yrkesveier og karriereoverganger behandles fortsatt altfor ofte som støttefunksjoner, eller som moduler som kan hektes på andre strategier. Men jobbene folk allerede gjør, gir et mer konkret grunnlag for omstilling enn et hvilket som helst abstrakt industriveikart.

En gjennomtenkt strategi for det grønne skiftet må starte med de yrkene vi har i dag og bygge utover derfra, ikke omvendt. Målet må være at nye næringer gir reelle muligheter for utvikling og sosial mobilitet. For hva hjelper det å få en batterifabrikk til bygda, hvis den eneste jobben du kan få, er dårligere enn den du hadde før?

Planene holder ikke uten folk

Mye av motstanden mot det grønne skiftet handler om reell usikkerhet rundt hva omstillingen betyr for folks levebrød. Å ta det på alvor handler ikke bare om å dempe frykt eller bygge legitimitet, det handler også om å anerkjenne at mange av dagens yrker allerede er en del av løsningen. Et yrkes karbonavtrykk avhenger ofte mer av bransjen det er plassert i, enn av selve jobben. En sveiser i olje- og gassnæringen kan bruke de samme ferdighetene i havvind eller maritime retrofit-prosjekter, hvis det finnes riktige løp og ordninger for å komme dit.

Derfor må vi løfte yrkespolitikken opp på lik linje med nærings- og innovasjonspolitikken. Hvis det grønne skiftet skal lykkes, må det begynne nedenfra, med menneskene som faktisk skal gjøre jobben.

I det grønne kappløpet vinner ikke alltid de med de største planene, men de med folkene klare. Her har Norge fortsatt et fortrinn.