En forskergruppe under den europeiske sentralbanken lagde for et par år siden et sett klimascenarioer som viser ulike utviklingsbaner for de kommende tiårene. Aksene viser fysisk risiko og overgangsrisiko. Der det er topp score langs begge akser, er i et fremtidsbilde som kalles «Fragmented World». Klimaendringene blir store, mens det samtidig er lite forutsigbarhet og stor uro knyttet til overgangen.

Verden har i realiteten befunnet seg i en slik posisjon lenge, men Trump-seieren forsterker dette bildet kraftig.

En seier for Kamala Harris ville ha dratt oss mer i retning av det som i klimasjargongen har vært kalt en «ordnet overgang», med sterkere multilaterale institusjoner og mer samarbeid.

Men der er vi altså ikke. Nå er det fire nye år med Trump som gjelder – i en periode der de globale klimagassutslippene burde vært på rask tur ned. Alle klimascenarioer som er i tråd med Parisavtalen om å begrense oppvarmingen til «godt under» to grader, forutsetter at utslippstoppen nås i dette tiåret og deretter peker raskt ned.

Hvilke konkrete trekk et Trump-regime vil ta når det gjelder klimapolitikken får vi svar på de nærmeste ukene og månedene, men det er all grunn til å tro at USA vil forlate Parisavtalen. Donald Trump forakter regelstyrt internasjonalt samarbeid. Vi får – av mange grunner – en farligere og mer ustabil verden.

Norges og Europas svar

Det riktige svaret fra Norge og Europa i denne situasjonen er å holde hardt fast i ankeret Parisavtalen representerer, og å følge alle slags prosedyrer og regler til punkt og prikke. Verden er mer enn USA. Ikke minst i forholdet til land i Asia, Latin-Amerika og Afrika er det avgjørende at Europa ikke lar seg drive med av Trump i en destruktiv spiral. Om det er rivalisering på mange områder, er klimapolitikken et felt der verden må samarbeide.

• Dette tilsier at Norge leverer oppdaterte klimamål for 2035 som er vesentlig høyere enn i de 55 prosent målt mot 1990 som er «gulvet» i høringsnotatet Støre/Vedum-regjeringen nylig sendte ut. Norge må, sammen med EU og de andre «utenforlandene» Storbritannia og Sveits, fastsette klimamål i tråd med Parisavtalen. Og gjennom handling må vi vise at vi faktisk har til hensikt å nå dem.
• Også solid og økende norsk støtte til klimafinansiering vil være riktig nå. Som et lite land kan selvsagt ikke Norge alene erstatte sviktende innsats fra USA, men vi kan være med på å trekke andre med. Dette handler om å styrke tilliten til den globale klimapolitikken i land utenfor den vestlige kretsen og om å møte store behov i fattige deler av verden.

Ingen «ordnet overgang»   

Men en «ordnet overgang» til lavutslippssamfunnet blir det ikke. Det som kjennetegner et slikt løp, ville vært en forutsigbar og stigende CO₂-pris, aller helst lik over hele verden. Da hadde alle land og aktører i næringslivet visst hva de har å forholde seg til, og kunnet planlegge i lys av dette. På et slikt spor har verden egentlig aldri vært, og etter Trumps seier er vi helt i den andre enden av skalaen.

Nettopp uforutsigbarhet vil etter alle solemerker kjennetegne Donald Trumps regime. Fordi den grønne omstillingen og klimapolitikken er så tett vevd sammen med både handelspolitikken og øvrig næringspolitikk, vil kastevindene fra Washington spille sterkt inn.

I et notat fra NHO pekes det på at Trumps vilkårlighet og uforutsigbarhet vil føre til økt volatilitet i aksjemarkeder, råvaremarkeder og valutakurser. Lavere risikovilje og økte risikopåslag kan redusere investeringsviljen og gjøre finansiering dyrere. Det kan også ta lengre tid før rentene kommer ned.

Sammen med økt risiko på grunn av klimaendringer, på toppen av krigen i Ukraina og i Midtøsten, peker dette mot en svært ustabil og usikker tid.

Tettere bånd med EU

For Norge og våre naboland betyr dette at vi må søke sammen. Det er innlysende at vi må gjøre det i sikkerhets- og forsvarspolitikken, men det gjelder også bredere.

Det er store fordeler ved at de europeiske landene samarbeider tett i klima- og energipolitikken. Summen av to pluss to blir mer enn fire når vi samarbeider. Trump liker ikke EU. Han liker ikke tanken på internasjonalt samarbeid som ikke er et nullsumspill. I hans verden er det nødvendigvis slik at en taper hvis en annen vinner. Slik blant annet Draghi-rapporten viser, har Europa mye å hente på å samarbeide tettere. Norge har sterk interesse av å ta del i dette, og må passe på at EØS-avtalen ikke undergraves.

• Å koble Norge tettest mulig til EU på klima- og energiområdet også på «bortsiden» av 2030 er riktig politikk. Derfor bør klimaavtalen med EU forlenges snarest mulig, for å gi forutsigbarhet til næringslivet og en mer troverdig ramme rundt den norske klimapolitikken.
• Å unngå unødige konflikter med EU knyttet til gjennomføring av EU-direktiver i EØS blir enda viktigere, og derfor et argument for å tette etterslepet i EØS-avtalen, selv om det gjør vondt for Senterpartiet.

Handelspolitikken blir viktigere

NHO-notatet peker også på handelspolitikken og Trumps trusler om å bruke økt toll som virkemiddel for å beskytte amerikansk økonomi. En handelskrig mellom USA, EU og Kina kan ramme hardt. Norge er i en særstilling i Europa fordi vi som «halvveis» medlem i EU gjennom EØS-avtalen er omfattet av alt regelverk for det indre marked, men ikke av den eksterne handelspolitikken.

Dette kan bli stilt på spissen i saker der Norge er på «utsiden» av EUs felles handelspolitikk, men har sterke interesser for eksempel overfor USA. Norge slutter seg som kjent til EUs karbontoll, CBAM, som i realiteten er en del av handelspolitikken.

For norske regjeringer kan dette bli et veldig krevende felt, enten EUs handelskonflikt er med USA eller Kina. For Norge er EU en mye viktigere handelspartner enn amerikanerne, og det er derfor mye som taler for at Norge er tjent med å følge EU ytterst tett når det handler om handelspolitikken. Men det kan gjøre det vanskeligere med alenegang i saker der norske interesser på kort sikt ikke sammenfaller med EUs linje, slik som i spørsmålet om toll på kinesiske elbiler.

Hvem vinner det grønne kappløpet?

Det ville vært en stor fordel for den globale grønne omstillingen om Kina, USA og EU konkurrerte i frie og godt regulerte markeder om å levere de beste klimavennlige løsningene. Proteksjonisme og handelsrestriksjoner gjør at omstillingen blir mye dyrere enn nødvendig.

Kina har skaffet seg et forsprang som gir landet store muligheter til å dominere globalt, dersom ikke USA og EU skjerper seg.

Trumps seier i presidentvalget vil på kort sikt helt sikkert gagne den amerikanske fossilindustrien, som nå vil få alt den ber om. Men like sikkert vil Kina fortsette en politikk som gjør at landet kan dominere det 21. århundres viktigste verdikjeder. Det handler ikke om olje, men om teknologi som erstatter oljen.

På kort sikt kan en Trump-seier svekke den fornybare energien i konkurransen med den fossile, fordi finansiell uro gjør penger dyrere. Høyere renter og ustabilitet øker finansieringskostnadene.

Dette svekker fornybar energi i konkurransen med fossil, fordi den fornybare energien er kjennetegnet ved høye investeringskostnader, men lave kostnader ved drift. Mens ønsket om mer «hjemmelaget» fornybar energi i mange land er en positiv driver, er det ikke tvil om at øke finansieringskostnader trekker i motsatt retning.

For den russiske økonomien er det en stor fordel at det grønne skiftet blir vanskeligere og dyrere. At Russland er en taperstat i den grønne omstillingen, har vært en kjent sak i mange år. Det er høye oljepriser som holder Putins krigsmaskineri i gang.

Fordelingspolitikken – en kraftig vekker

Donald Trumps seier hadde ikke vært mulig uten at han hadde skaffet seg et solid grep om den amerikanske arbeiderklassen. Folk som strever økonomisk, som ser ungenes utdanningsmuligheter svinne, som bor dårlig, som ikke har råd til helsestell, som må akseptere lave lønninger, har stemt på Donald Trump i hopetall.

Lærdommen er at store deler av disse befolkningsgruppene velger å gå til ytre høyre hvis ikke det moderate sentrum og venstresiden kan levere løsninger som sikrer trygghet og god levestandard. Den samme tendensen har vi sett i Europa, og den vil forsterke seg også her hvis ikke politikkens brede hovedfelt leverer varene.

Kaotiske konflikter som vi ser etter naturkatastrofer, og manglende tillit til institusjoner, fakta og kunnskap, trekker velgere i samme lei. Hvor langt fire nye år med Donald Trump går i retning av å undergrave det amerikanske demokratiet, får vi svar på underveis, men alt vi har sett til nå, er ytterst urovekkende.

Valget bør derfor være en vekker. Klimapolitikken og det grønne skiftet innebærer en stor omstilling, ja en omveltning som med nødvendighet vil flytte på store penger og forandre samfunnet. Dette må skje på en måte som gjør at folk er med, og slik at fordelingshensyn ivaretas.

Derfor er denne #Klimalederen også en oppfordring til partiene som nå utarbeider sine programmer. Det vil være feil og kortsiktig å vende ryggen til en ambisiøs klimapolitikk, men den må følges av tiltak som sikrer god og rettferdig fordeling av både byrder og goder. De som sitter nederst ved bordet, må komme godt ut av den grønne omstillingen. Hvis ikke, stopper den i beste fall opp.