Landet som må kutte utslipp og bruke alle sine ressurser smartere
Bestselgerboken om «Landet som ble for rikt» har truffet en nerve. Nå må debatten vris i retning grønn omstilling og klimakutt.

Regjeringskvartalet er et av eksemplene på hinsides offentlig pengebruk, mener Martin Bech Holte. (Foto: Gorm Kallestad / NTB)
Klimalederen i korte trekk:
- Debatten etter Martin Bech Holtes bok må pensles inn mot en diskusjon om hvordan vi omstiller Norge i retning et samfunn uten klimagassutslipp.
- Den store oppgaven er å løse både våre individuelle og samfunnets kollektive behov med mindre ressursinnsats og utslipp.
- Alle slags ressurser – enten de er i offentlig eller privat eierskap – må brukes mer effektivt. Vi må unngå sløsing.
Martin Bech Holtes bestselgende og debattskapende fortelling om landet som ble for rikt er ingen klimabok, men jeg har lest den med klimaøyne. At debatten i kjølvannet av utgivelsen er bred, gjør at den ikke drukner i sfæren av høyrevridde podkastsamtaler og lettvinte #some-postinger om dumme politikere.
Men diskusjonen gir ikke så mye mening om den ikke erkjenner at vi samtidig som vi håndterer en haug andre utfordringer både skal omstille Norge til et samfunn uten klimagassutslipp og håndtere virkningene av stadig sterkere klimaendringer.
Dette vil kreve stor innsats, slik Miljødirektoratets nye gjennomgang av hva Norge må gjøre for å nå klimamålene, viser.
Samfunnsutviklingen støter mot skranker knyttet til ressursknapphet, enten vi snakker om klimagassutslipp, areal, natur, arbeidskraft eller penger.
Ressursknapphet betyr at samfunnsomleggingen mot nullutslipp må være bred. Det betyr at vi skal erstatte gammel og forurensende teknologi med moderne og utslippsfri, men også at vi må få til en samfunnsomlegging som gjør at vi unngår miljø- og klimaskadelig virksomhet.

Viraken rundt innsettelsen av Donald Trump som president i USA kan skape inntrykk av at miljø- og klimautfordringene er noe som går over. Trump representerer uten tvil tilbakeslag på mange felt, ikke minst fordi viktige deler av amerikansk industri og storkapital nå ser seg tjent med å logre for Trump.
Likevel er det ingen tvil. Grønn og ressurseffektiv teknologi vil over tid vinne over den fossile og ressurskrevende. Hvis ikke vi i Vesten erkjenner dette, så åpnes stadig større rom for Kina.
Hva er oppgaven?
Det er sterke innslag av nostalgi i Martin Bech Holtes bok, med sosialdemokratiske teknokrater som Finn Lied og Tormod Hermansen i helteroller.
Når vi ser fremover, er ikke oppgaven å repetere alt vi gjorde i glansperioden Bech Holte mener vi må finne tilbake til, bare enda mye fortere og med mye større grad av private innslag.
Oppgaven er å løse både våre individuelle – og samfunnets kollektive – behov med mindre ressursinnsats og utslipp, for å videreutvikle et samfunn der folk kan leve gode liv.
Å skape bred oppslutning om en samlende kurs i den retningen er ledelsesutfordringen både i politikken og samfunnet ellers.
Diskusjonen om hvem som har rett når det gjelder beskrivelsen av tidlige tiårs økonomiske utvikling, lar jeg ligge, men konstaterer at for eksempel Einar Lie og Steinar Holden mener Bech Holtes fremstilling er for enkel og delvis misvisende.
Mer innovasjon
Martin Bech Holte ytrer den samme kritikken mot formuesskatten som jevnt og trutt kommer fra høyresiden. Denne kritikken treffer etter mitt syn godt når det gjelder beskatning av oppstartsselskaper.
Vi trenger mye radikal innovasjon som hjelper oss til å utnytte alle slags ressurser mer effektivt enn nå. Kan vi unngå å bygge en ny kraftlinje fordi noen utvikler teknologi som utnytter eksisterende kapasitet, er det utmerket.
Slikt trengs på alle samfunnsområder. Samfunnet har stor nytte av at smarte og iherdige mennesker finner nye løsninger som tar ned både utslipp og øvrig ressursbehov. Skattesystemet bør oppmuntre til dette, samfunnet trenger skaperkraft og initiativ som gjør at nye løsninger utvikles.
Statens rolle
Bech Holte peker på at risikoen for tilkarring er stor innen alt som handler om grønn omstilling. Der er «mulighetene for privilegiekamp nærmest endeløse», skriver han. Som avtroppende McKinsey-sjef presenterte han i 2020 sammen med sin etterfølger en liste over mulige områder Norge burde satse på i sin omstilling. Det var hydrogen, havvind, batterifabrikker, datasentre – hele rekken var representert.
Hvis alle disse industrieventyrene skulle forløses, så må vi i Norge ha «rammevilkår og politikkutforming fra norske politikere som er hurtig, ellers vil andre land ta posisjonene fra oss», mente Bech Holte den gangen.
Det er et stort og viktig spørsmål hvordan samfunnet skal understøtte den grønne omstillingen i næringslivet. Alle land det er naturlig å sammenlikne seg med, USA, EU-landene – for ikke å snakke om Kina – bruker store offentlige ressurser på å fremme sin industri. Det er ikke mulig å få til en så stor samfunnsomlegging uten at staten på forskjellige måter fremmer omstillingen. Markedet ordner det ikke alene.
Tidsaspektet er også viktig her. Jo raskere vi kutter utslippene, jo mindre blir de uopprettelige skadene.
Alt vil ikke lykkes, men det er gode intensjoner bak tanken om å bruke titalls milliarder kroner på Enova, CO₂-kompensasjon, Innovasjon Norge, havvind, karbonfangst og så videre. Teknologiutvikling er nødvendig.
Men bedrifter og private eiere kan ikke sende regningen for alle mulige ekstrakostnader til staten. Å regulere frem endringer gjennom CO₂-prising og ulike former for krav, er som oftest en bedre løsning enn å subsidiere alt mellom himmel og jord.
Derfor er det på sin plass med advarsler når næringslivet vil sende alle regninger for den grønne omstillingen til staten, og derfor er generell reduksjon av avgifter en dårlig ide.
Kostnadene ved CO₂-utslipp og annen klimaskadelig atferd må tvert imot økes. Så vil en slik politikk gi fordelingseffekter som må tas hånd om på annet vis enn å undergrave effekten av det vi ønsker – nemlig lavere utslipp og grønn omstilling.
Pengebruk over stokk og stein
Å unngå overflødig offentlig pengebruk er en av Bech Holtes merkesaker. Kostbar utbygging på Gardermoen, Fornebubanen og Regjeringskvartalet viser at det har gått over stokk og stein.
Ser vi på de offentlige budsjettenes utvikling siden tidsskillet Bech Holte gjør i 2013, er det slående hvordan samferdselsinvesteringene har gått i været. Det startet mot slutten av Stoltenberg II-regjeringen, og økte for alvor i Ketil Solvik-Olsen og Erna Solbergs glansdager.
Den samfunnsøkonomiske lønnsomheten er ofte mager, og altfor lite har vært gjort for å fremme bedre utnyttelse av eksisterende infrastruktur. Det må være veien videre, enten det handler om veier, jernbane eller nye sykehus- og kulturbygg. Mer nøkternhet sparer både penger og natur, men gir samtidig mindre inntekter i kassen hos entreprenører og konsulenter som bygger og planlegger.
Skal offentlige budsjetter kuttes, bør investeringer i overdådig veibygging og offentlige prestisjebygg stå først i rekken.
Når Nasjonalteateret endelig skal renoveres, må det være mulig å finne løsninger som er rimeligere og mer hensiktsmessige enn å bruke ti milliarder på et underjordisk palass på Tullinløkka.
Virkningene på klimautslippene vil synes raskt om vi bygger mindre. Det betyr mindre transport, færre lastebiler i Norge og færre båtlaster med stål fra Kina. Både de norske og importerte klimagassutslippene er i sterk grad knyttet til bygg og anlegg. Bygger vi mindre, blir det billigere å erstatte fossile innsatsfaktorer med nullutslippsmaterialer og -løsninger i det som blir igjen.
Øktende krav til ressurseffektivitet må naturligvis også gjelde privateid bygningsmasse. De siste ti årene er det bygd lagerbygg mellom Gardermoen og Moss tilsvarende 2600 fotballbaner. Neste steg må stimulere til mer samarbeid, ikke enda flere slike bygg på furumoer og landbruksareal.
Målt i sysselsetting økte tallet på ansatte i bygg- og anlegg med nesten 100.000 fra 2005 til 2023. Det bygges kanskje for få boliger nå, men også her bør vi bruke mer tid på å drøfte hvordan vi kan utnytte den eksisterende bygnings- og boligmassen bedre – i takt med at demografien endres.
Redusert tillit
Bech Holte peker på at skattepolitiske grep har gjort Norge mindre interessant som investeringsland for internasjonale investorer. Omslaget kom ifølge boken da Ola Borten Moe i 2013, som olje- og energiminister, kuttet tariffen for transport av gass i rørsystemet. Bare få år tidligere hadde staten, og daværende Statoil, solgt rørene til internasjonale pensjonsfond. De ville, hvis staten ikke tuklet med reglene, få en grei og langsiktig avkastning. Nå ble dette snudd til tap.
Etter langvarige rettsbataljer, og millioner i advokathonorarer, vant staten i Høyesterett i 2018.
Den andre store skaden kom da Trygve Slagsvold Vedum høsten 2022 endret skattereglene for vindkraft med tilbakevirkende kraft. Slike grep ødelegger investorenes tillit. Investeringer i Norge får, helt unødvendig, en risikopremie.
Langsiktig kapital er avgjørende for å få til tilstrekkelige investeringer i grønn infrastruktur, både i Norge og rundt om i verden. Oljefondet ser etter slikt utenfor Norges grenser, men må altså passe seg for politikere som snur opp ned på rammebetingelsene akkurat slik Borten Moe og Slagsvold Vedum ved to anledninger gjorde.
Her er det opplagt et behov for å gjenreise tillit som er tapt.
Lavere inntektsskatt er bra
Jeg har for min del stor sans for Bech Holtes tanke om å redusere inntektsskatten kraftig for lavere og midlere inntekter. Samfunnet trenger at flere er i arbeid, og folk må kunne leve av jobben de gjør.
Ikke minst for den grønne omstillingen vil det være bra om arbeidskraft relativt sett blir billigere i forhold til alt vi kan kjøpe og kaste etter kort tids bruk. At vi nordmenn ble så mye rikere de første 10-15 årene av dette århundret, har sammenheng med en fantastisk vekslingskurs mellom vår olje og kinesiske/asiatiske varer av alle slag. Så gjorde effektiv logistikk – Bech Holte bruker Elkjøp som case – at vi kunne effektivisere handelen.
Både tjenester som reparasjon og vedlikehold av møbler og sykler er sammen med renovering av bygningsmasse eksempler på at mer både kan og bør «hjemsources». Det trengs flinke fagfolk til slikt, og de må ha ordentlig betalt.
Men det må også koste å forurense, og det må koste å sløse. Når halvparten av pakkene som leveres til Trekanten kjøpesenter i Asker, kommer alene i hver sin varebil, så bidrar det til å øke Norges brutto nasjonalprodukt. Men det er ikke rart det blir kø og kaos når varebiler og veiareal utnyttes så lite effektivt.
Slik bruk av arbeidskraft og transportkapasitet er dårlig ressursbruk. Det blir ikke bedre av at den foregår i privat regi – uten at offentlige midler er direkte involvert.
Vi må unngå sløsing med ressurser, enten den foregår i privat eller offentlig regi.
Det er oppgaven når vi skal løse både enkeltmenneskers og samfunnets behov i en tid hvor ressursbruk og klimagassutslipp må ned.