Nyheten: Etter lang tids tautrekking endte forhandlingene om oljeskatten mellom regjeringspartiene, Ap, Frp og Sp mandag med en pakke som betyr store lettelser for oljenæringen. I Arbeiderpartiets sentralstyre markerte Oslos byrådsleder Raymond Johansen motstand mot skattepakken og ga Jonas Gahr Støre klimarefs, skriver DN.

Hva står på spill? Utover de faktiske virkningene for oljenæringen kan oppgjøret om oljeskatten leses som opptakten til en politisk kamp som kan få store virkninger frem mot valget neste år og videre utover på tyvetallet.

• Er Høyre eller Ap best egnet til å lede Norge ut av oljealderen?

Det store bildet: Arbeiderpartiet har i striden om oljeskatten vært utsatt for et press fra alle kanter. I Stortinget har Sp og Frp vært klare til å gi oljenæringen nær sagt hva som helst. Fra egne rekker har industrifagforbundene i LO og ordførere langs kysten presset på. De store selskapene har også kjørt sine lobbyløp. Motstanden mot store lettelser til oljenæringen har kommet fra miljøbevegelsen, fra fagfolk i akademia, særlig samfunnsøkonomer, fra embetsverket i Finansdepartementet – og internt i partiet fra AUF.

Mandag ettermiddag drev Ap-leder Jonas Gahr Støre og forbundslederne i Industri Energi og Fellesforbundet et friskt innsalg av oljepakken. Den vil ifølge Støre sikre «titusenvis av jobber», og Frode Alfheim snakket om «hundre tusener av årsverk». NHOs toppleder Ole Erik Almlid var mer nøktern, og sier at skatteendringene vil «dempe nedturen i olje, gass og leverandørindustri».

Det er sikkert riktig at endringene i oljeskatten vil gi større oljeinvesteringer enn vi ellers ville fått og med Almlids ord «dempe nedturen» i sektoren. Færre jobber blir borte enn om det ikke hadde blitt gitt lettelser.

Men det vil like fullt bli nedtur, fordi investeringene uansett er på vei ned. Oljeinvesteringene vil ikke være noen vekstmotor i norsk økonomi.

Slik vil det være selv om milliarder i cash nå frigjøres for oljeselskapene. Okea og andre mindre selskaper vil få kontantstøtte for å dekke underskudd. Equinor kan kanskje regne hjem Wisting-feltet langt nord i Barentshavet, fordi skatteendringene endrer balanseprisen. Risiko skyves fra selskapenes aksjonærer og over på skattebetalerne.

Min analyse: Det nærmer seg valgkamp der velgerne skal avgjøre om det er Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg som skal lede landet utover på tyvetallet – en periode der Norge vil stå overfor store omstillinger, med klima som viktigste stikkord.

Arbeiderpartiets posisjon i opptakten til valgkampen er uhyre utsatt. Ønsket om oppslutning fra de tradisjonelle industrivelgergruppene i LO tilsier at det er riktig å gjøre oljearbeidsplassene til det viktigste. Hadde ikke Støre gjort som LO-forbundene ønsket i striden om oljeskatten, ville det vært fagforeningstoppene som filleristet ham – ikke AUF-leder Ina Libak og Raymond Johansen.

Samtidig risikerer partiet å støte fra seg velgere som setter miljø og klima øverst, gjerne yngre folk med høy utdanning, bosatt i byene. Trøsten har gjerne vært at disse velgerne – om de ikke velger Ap – ganske sikkert velger et av de andre partiene på venstresiden, altså SV, Rødt eller MDG.

SV-leder Audun Lysbakken sier at Ap må vise i handling, ikke bare i ord, at partiet har blitt grønnere. Lysbakkens kritikk har mye for seg, men SV forsyner seg selvsagt også gjerne av Ap-velgere som er misfornøyde med miljøprofilen.

SV vil aldri innsette en borgerlig regjering, men Ap kan ikke ta støtten fra miljøvelgerne for gitt.

Det er langt fra sikkert at en Ap-ledet regjering vil være grønnere og mer omstillingsorientert enn en regjering ledet av Høyre. Det kan bety at MDG blir mer av et mellomparti som kan samarbeide begge veier, og det kan også tenkes at velgergrupper som legger vekt på stø styring – «lillavelgere» – går til Høyre.

Høyre har vært i en gunstig posisjon i forhandlingene om oljeskatten. Arbeiderpartiet kunne – og burde – satt ned foten tidligere og sikret flertall for regjeringens opprinnelige opplegg. Det er bare Ap og Høyre sammen som har kraft til å stå imot når oljelobbyen setter inn trøkket for alvor. Men heller enn å si nei i fellesskap med Høyre, valgte Ap-leder Jonas Gahr Støre å delta i budkampen som Frp og Sp la opp til.

Det er lite trolig at Erna Solberg oppfatter det som noe veldig stort problem at pakken ble så raus. For selv om Finansdepartementet advarte, så er også Høyre et oljeparti.

Hvis det viser seg at pakken gir gunstige virkninger langs kysten, så kan Høyre være med å ta æren. Og hvis det går galt, kan Erna Solberg vise til advarslene mot å bøye av for oljelobbyen som hun kom med nå i helgen. Der var det lederen i et styringsparti som talte, men også en strateg med blikk på mulighetene til å vinne sitt tredje valg. Med utspillet gjorde statsministeren en gardering der Ap-lederen har satset alt på oljehesten.

Hva skjer fremover? Norges omstilling ut av oljealderen kommer til å prege den politiske agendaen i mange år fremover. Striden om oljeskatten viser at dette blir vanskelig – og blant partiene er det ingen som har det vanskeligere med dette store komplekset enn Arbeiderpartiet.