Oppunder ferien og få måneder før valget er det ikke så merkverdig at energiminister Terje Aaslands Norgespris ikke blir jublet gjennom i Stortinget. Bare Rødt støtter regjeringens opplegg, mens Senterpartiet og SV vil bruke Norgesprisen som forhandlingskort når revidert nasjonalbudsjett skal vedtas.

Høyre har sin variant, mens MDG og Fremskrittspartiet vil sende hele saken tilbake til regjeringen.

Når det nå lages et nytt og varig system for å sikre at strømkunder ikke blir flådd, hadde det vært en fordel om et bredt flertall i Stortinget stilte seg bak. Det er uheldig om det blir dragkamp om utformingen av regimet for strømstøtte to ganger i året.

En ordning med lik tilbakebetaling til alle, ville kunne gitt et stabilt og varig regime for strømstøtte – uten en haug med uoversiktlige negative effekter. Flere varianter av et slikt system kan tenkes. Professorene Diderik Lund og Knut Einar Rosendahl skrev i vinter en rapport som Klimastiftelsen ga ut. De gikk gjennom mange av forslagene, og presenterte også sin egen modell.

En slik reform vil sikre tilbakeføring av store summer fra staten og kraftselskapene til forbrukerne. Utbetalingene ville svinge med kraftprisene, og belønne mest de som bruker minst.

Det er kanskje for mye forlangt at Stortinget, noen måneder før et valg, samler seg om en slik reform. Men det hadde vært en stor fordel – for flertallet av strømkundene og for kraftsystemets virkemåte.

Motforestillingene mot Norgespris har vært mange helt siden forslaget kom på bordet – dagen etter at Senterpartiet gikk ut av regjeringen i vinter. Den viktigste er at Norgesprisen fjerner incentiver for å spare strøm og investere i energieffektivisering. Fordelingsvirkningene er heller ikke gode, og kanskje er ordningen på kant med EØS-avtalen. Kostnadene for staten er også ganske uoversiktlige.

Samfunnsøkonomenes argument om at vi risikerer subsidier i «alle ender» av systemet er også et godt poeng. Subsidier til forbruk gir høyere etterspørsel. Kunstig lave priser gir behov for mer subsidier til energieffektivisering. Og når ingen vil betale hva ny fornybar kraft egentlig koster, kreves det subsidier i den enden også.

Arbeiderpartiet oppnådde at det ble en helt annen ro om strømpolitikken etter at forslaget om Norgespris ble lagt frem. Å sikre at det er tillit i befolkningen til en så vital del av infrastrukturen som kraftsystemet er viktig, men det burde være mulig å kombinere det med et system som samtidig ivaretar mange andre hensyn.

Å sikre mest mulig rasjonell utnyttelse av kraftsystemet er viktig fra et klima- og ressursståsted. Å ivareta fordelingshensyn er en annen svært viktig faktor.

En modell for strømstøtte i tråd med forslagene fra Lund og Rosendahl sikrer begge deler, og det ville derfor vært en fordel om partiene på Stortinget kunne gå sammen om en slik modell – heller enn å presentere hver sin løsning.