Misnøye med energipolitikken og strømprisene er utvilsomt en av de viktigste årsakene til at Ap/Sp-regjeringen sliter. For å gjenvinne tillit, er regjeringspartiene avhengige av å føre en energipolitikk som virker på ordentlig – som leverer i tråd med behov og ønsker hos folk flest. Det handler om å få «kontroll med krafta», som det heter på venstresidens plakater.

Men hvordan skal dette skje? Oppskriften er i hvert fall ikke å finne hos Alternativ Energikommisjon. Senterpartiets Marit Arnstad har helt rett når hun overfor Nationen avfeier de mest sentrale forslagene derfra som urealistiske. Å rykke tilbake til åttitallet, bryte ut av kraftsamarbeidet med våre naboland – og bruke gassleveranser som forhandlingskort overfor EU, er ikke veien å gå.

Det som derimot må gjøres, er å forme politikken slik at den «spiller med» i et energisystem som er under sterk omstilling og som har klimapolitikken som viktigste premiss og bunnplanke.

Det vi så i sommer og høst, var at strømprisene nådde hinsides høye nivåer da knappheten på gass var stor i Europa og det samtidig var skrint med vann i norske magasiner. I situasjoner med underskudd på kraft i det norske systemet blir prissmitten fra Europa stor. Når det renner over i elver og bekker, og det samtidig er bra med vind, går prisene i Norge ned.

Kraftbalansen har altså mye å si. Dette har ekspertene i NVE, Statnett og på universitetene fortalt oss i mange år.

En lærdom av dette er at det nytter å bygge ut mer fornybar energi. Det har vært hevdet det motsatte, men her er det ikke tvil. Jo mer fornybar strøm som produseres, jo lavere blir prisene.

Men kraftsystemet blir mer væravhengig, både i Norge og i landene rundt oss. Det er en ubønnhørlig konsekvens av at mer uregulert og fornybar kraftproduksjon, først og fremst vind- og solenergi, erstatter fossil energi. Det betyr store svingninger i prisene, fra time til time. Bunnen for kraftprisene er nær null, toppene styres av kostnaden ved å brenne kull og gass i kraftverk i våre naboland, med CO₂-prisen i det europeiske kvotemarkedet som tillegg.

Det kan godt hende prisene går i taket igjen senere i vinter, hvis gassprisen får et hopp som sammenfaller med høyt forbruk på grunn av kaldt vær og liten produksjon av vindkraft. Men kanskje er det verste over. I november vil gjennomsnittsprisen på strøm i Norge trolig holde seg under 70 øre/kWh, nivået som utløser strømstøtte. Det er bra for private og offentlige budsjetter.

For både folk flest og næringsliv er både de høye prisene og usikkerheten krevende å forholde seg til. Pilen rettes naturligvis mot politikerne som har ansvaret for utformingen av systemet.

Det er gjennom politikk som virker «på ordentlig», at det kan leveres resultater. Det betyr mer fornybar energi, slik at vi unngår vedvarende ubalanser og dermed importavhengighet. Det betyr også en vesentlig forsterket innsats for å sette folk og bedrifter i stand til å bruke mindre energi, gjennom tiltak for energieffektivisering og lokal energiproduksjon. Regjeringen vil sikkert si at de arbeider for nettopp dette, men agendaen må settes på en helt annen og mye tydeligere måte enn vi har sett til nå.

Ved å bruke mindre strøm, og ved å produsere mer av den selv, blir både husholdninger og næringsliv mindre eksponert for prissvingninger. Ved å sørge for at det i hver region og på landsbasis er tilstrekkelig høy produksjon, reduseres risikoen for ekstreme prishopp.

I dette bildet er det opp til politikerne å legge forholdene til rette. Å straffe investeringer, slik det foreslås gjennom budsjettgrepene, er uklokt. Mer langsiktige kontrakter kan sikkert hjelpe, men det er likevel den underliggende balansen som avgjør om dette blir dyrt eller billig.

Å bryte ut av samarbeid med naboland, slik Alternativ Energikommisjon ønsker seg, er ikke oppskrift på annet enn administrativt kaos og høyt politisk konfliktnivå, både internt i Norge og mellom Norge og våre naboland. Å dra i gang en «norexit» fra EUs klima- og energipolitiske samarbeid vil ha store og svært uoversiktlige konsekvenser.

Det er likevel mange spørsmål knyttet til politikkens konkrete utforming det er verdt å drøfte, for eksempel om det er riktig å stille strengere krav til minstenivå i magasinene, eller om reguleringene rundt strømselskapene som selger kraft til forbrukerne, er for slappe. Det er all grunn til å bli opprørt over stadige avsløringer om utbredt lureri fra strømselgernes side.

Her kan gjennomtenkte endringer gi resultater til beste både for husholdninger og næringsliv. Men det viktigste tiltaket er at vi bygger ut mer fornybar energi og sørger for mer energieffektivisering. Det er slik vi kan få «kontroll med krafta».