Det er mange spørsmål knyttet til klimapolitikken som er krevende, men noen er også lette. At all kraftproduksjon må skje uten utslipp og at elektrisitet må erstatte fossil energibruk i sektorer som oppvarming og transport, er blant de enkle tingene.

Dessverre går dette altfor sakte, slik Martin Wolf i FT pekte på nylig. Men det er også mange tegn på at vi kan nærme oss viktige vendepunkter. Se min siste #Klimaleder før ferien for optimistiske merknader.

Elbilen – viktig del av løsningen

Også i et samfunn uten klimagassutslipp vil det være behov for motorisert transport på vei. Direkte bruk av strøm gjennom batterier er den absolutt mest effektive måten som er tilgjengelig i stor skala. Alternativene, som er hydrogenbaserte drivstoff eller biodrivstoff, er enten svært ineffektivt (hydrogen) eller umulig å skalere uten å støte på en stor ressursutfordring (biodrivstoff).

Det finnes rett og slett ikke noe alternativ til elektrifisering av transportsektoren når vi skal til netto null.

Derfor har Jens Måge og hans medforfattere et forkjært utgangspunkt. De sporer av før start. Elbilen er ikke problemet. Elbilen er tvert imot en avgjørende del av løsningen – i tillegg til tiltaksom demper transportvolumer og bilbruk.

Sterke økonomiske interesser ønsker å sikre at forbrenningsmotoren får et lengst mulig liv. Tyske bilfabrikanters forsøk på dempe styrken på EUs reguleringer, er et eksempel. At Saudi Aramco nå kjøper seg inn i Horse Powertrain, et konsern som leverer forbrenningsmotorer, viser at verdens største oljeselskap vil forsøke å holde liv i forretningen sin så lenge som mulig.  

Det er mye å si om risikoen for handelskrig og toll på Kina-biler, men uansett er rivaliseringen mellom USA, Kina og EU tegn på at elbilen er en teknologi som på mange måter vil definere økonomi og industriell utvikling i vårt århundre. At et så stort industrielt og kulturelt skifte som overgangen til elbiler vil skje lineært og harmonisk, og uten at det oppstår problemer underveis, er selvfølgelig urealistisk. På sikt er det ingen tvil om hvor dette bærer.

For statusoppdatering om elbiler og elbilpolitikk, anbefaler jeg IEAs Global EV Outlook 2024.

Norges elbilpolitikk virker

Den norske utslippsstatistikken er også et bevis på at elbilen ikke er en bløff. Utslippene i kategorien «personbiler» er den eneste som viser markant og strukturell nedgang. Noe av dette skyldes biodrivstoff, ofte av særs tvilsomt opphav. Den virkelige endringen er det elbilene som står for. Økende markedsandel betyr at det selges mindre bensin og diesel. Det er bra. Sterkere virkemidler trengs for å få for eksempel flere varebiler over på elektrisitet. Høyere avgifter på fossilt drivstoff, nullutslippssoner i byene, store prisforskjeller i bomringen, er tiltak som vil hjelpe. Elbil-markedsandelen i varebilsalget er dessverre fortsatt svært lav.

Samtidig er det all grunn til å rette søkelyset mot den samlede ressursbruken i transportsektoren. Den omvendte pyramiden – Unngå, Flytte, Forbedre – som Klimautvalget 2050 anbefaler som metode i hele klimafeltet, har etter mitt syn altfor lite plass i transportpolitikken. Når transportbehovet reduseres, oppnås store gevinster. Når vi bytter ut bil med kollektivtrafikk eller sykkel/gange, får man også gode effekter. Derfor er bedre kollektivtrafikk og færre nye motorveier en opplagt rute mot nullutslipp.

Men bilene som fortsatt skal kjøre rundt på veiene våre må gå på strøm, ikke på bensin eller diesel.

Mer effektiv ressursbruk

Søkelys mot ressursbruken innen elbilproduksjon og -forbruk er absolutt på sin plass. Norge er på Europa-toppen når det gjelder bilstørrelse, og avgiftsfritakene har stimulert til at vi kjører store og tunge biler. Heldigvis ser statistikken nå ut til å bikke i en litt annen retning, slik at mindre biler tar over.

Strenge miljøkrav til produksjonen og vekt på resirkulering og gjenbruk av metaller og mineraler, er riktig vei å gå. Hele verdikjeden må være bærekraftig. Adgang til å danne fagforeninger er en opplagt rettighet, uansett hvor produksjonen foregår. Det er ikke bra at Kina får total dominans i elbilmarkedet.

Etter mitt syn burde avgiftssystemet ved nybilsalg, og gjerne også andre økonomiske incentiver, dyttet i retning mer effektiv ressursbruk. Altså høyere avgifter på store og tunge biler, både når de kjøpes og når de kjøres. Da kreves det mindre batterier, mindre stål og aluminium, færre knappe råvarer. Mer nøkterne elbiler bruker også mindre strøm enn store og tunge. Her er det mye ugjort, og politikkutviklingen bør bidra til å fremme en slik trend.

Det er bra og nødvendig med kritisk søkelys på mange deler av transportsektoren og debatt om elbilpolitikkens innretning. Men det er lite fruktbart med avsporinger som fôrer kulturkrigen på sosiale medier og skaper ubegrunnet sinne mot en helt nødvendig og fremtidsrettet teknologi.