Energi og Klima har sett på hvor mye kraft norske selskaper produserer utenfor landets grenser. I 2020 utgjorde dette snaut 20 TWh.

20 TWh – og det aller meste i vannkraft i Europa – plasserer ikke Norge og norske selskaper i noe globalt tetsjikt i den globale fornybarrevolusjonen som pågår.

20 TWh er ikke veldig mye – det er litt mindre enn kraftproduksjonen Hafslund ECO drifter – eller omkring en åttendedel av Norges kraftproduksjon i 2020.

På den annen side: Tallet forteller oss om bildet i 2020, og vi kan velge å se det som året da startskuddet for en rask og stor ekspansjon gikk. Det meldes stadig om oppkjøp og nye investeringer. Utover på tyvetallet bør derfor tallene etter hvert se ganske annerledes ut. Equinor, Scatec, Statkraft, Aker, Fred Olsen, Hydro – det er mange norske selskaper som er posisjonert til å ta del i veksten i fornybar energi globalt, og som har ambisjoner om å bli større.

Politikerne – fra venstre til høyre – bør spørre seg: Er det noe vi kan gjøre for at dette går fortere? Kan vi få ting til å skje i raskere takt og i flere markeder?

For de øvrige selskapene kan staten bidra ved å legge til rette – gjennom ulike former for partnerskap og eksportfinansieringsordninger.

Fra klimaståsted er dette en svært viktig sak. I den rike delen av verden skal energisystemene bygges om – i fattige land skal energisystemene bygges ut. I begge tilfeller handler dette om at svære mengder ny fornybar energi må komme på lufta. Absolutt alle scenarioer som forteller om energibildet i de nærmeste tiårene viser at det vil skje en stor og rask utbygging av fornybar kraftproduksjon over hele verden.

Jo bedre klimapolitikken lykkes, jo mer vil dette markedet vokse. Enten vi ser mot 2030 eller videre mot 2050, så er dette en gigantisk markedsmulighet – over hele verden. Spanske Iberdrola og italienske Enel er de største selskapene i dette terrenget nå. Norske selskaper bør ha som ambisjon å klatre opp i det globale tetsjiktet.