Ble oljepolitikken til Arbeiderpartiet endret på landsmøtet i helgen? Svaret er både ja og nei.  
 
Det nye partiprogrammet for 2025-2029 sier nå at «Leteaktiviteten skal pågå der hvor det er åpnet for olje- og gassproduksjon. Dette er i stor grad modne områder». Det står også at «Aktiviteten på norsk sokkel vil i all hovedsak skje i modne områder i tiden fremover».  
 
Dette er i bunn og grunn en beskrivelse av dagens situasjon. Man må alltid åpne et havområde før man starter leting der, og oljeselskapene leter først og fremst i de såkalt «modne» områdene, der det allerede er mye aktivitet og infrastruktur fra før.  
 
Likevel sier ungdomspartiet AUF, som har kjempet for å stramme inn på oljeletingen, at deres side har vunnet en «delseier», og at endringene i programmet er en «betydningsfull forflytning». Og det er også sant. Så hva er det egentlig som har skjedd? 

Vestland Ap vil unngå ny infrastruktur 

Før Ap-landsmøtet sto to fronter mot hverandre i oljepolitikken. På den ene siden var energiminister Terje Aasland, statsminister Jonas Gahr Støre og LO-ledelsen, representert ved LO-sekretær Are Tomasgard. De ønsket stø kurs i oljepolitikken og et høyt tempo i letingen etter mer olje og gass. 

På den andre siden var AUF og tunge fylkeslag som Vestland Ap, Oslo Ap og Akershus Ap. De ønsket en liten endring i oljepolitikken. Produksjonen og letingen kunne i hovedsak fortsette som før, men de ønsket å stoppe letingen etter nye olje- og gassprosjekter i de områdene der det ikke er bygd ut gassrør og annen infrastruktur.  
 
Vestland Ap hadde i forkant vedtatt at «Ei ansvarleg og styrt nedtrapping er naudsynt for å unngå ei brå og kostbar omstilling i framtida. Skal Noreg bli eit lågutslippssamfunn, må me unngå ny infrastruktur som bind landet til utslepp etter 2050». 

Derfor støttet fylkeslaget fra det industritunge Vestlandet AUF-dissensen i programkomiteen, som handlet om å «kun lete etter olje og gass i felt med allerede eksisterende infrastruktur».  

En kamp om Barentshavet – og bygda? 

Kampen sto i all hovedsak om Barentshavet, for der er det i praksis ingen infrastruktur, og ingen områder som kan kalles «modne». Det er bare tre prosjekter i drift der: Goliat (olje), Snøhvit (gass) og Castberg (olje og gass). Oljen og gassen fra disse prosjektene sendes til kundene i Europa med skip. 

Fra talerstolen på landsmøtet advarte Are Tomasgard fra LO mot høyere strømpriser i Norge hvis Europa ikke kan fortsette å kjøpe gassen vår. Uten norsk gass må europeerne hente inn enda mer av den dyreste gassen, fraktet som flytende gass (LNG) på skip fra USA og andre steder, og det vil i så fall presse opp prisene på gasskraft.  

Tomasgard argumentere også med risikoen for at høyere gasspriser gjør at den europeiske industrien trapper ned innkjøpene fra norsk industri. Ifølge LO-toppen kan det bety «nedlagte hjørnesteinsbedrifter som igjen betyr fraflytting og nedbygging av distriktene i hele landet vårt».  

Når den norske bygda og strømprisene trekkes inn i oljedebatten, vet man at det er alvor. Slik argumentasjon går tettere på folk enn ideen om at oljen og gassen er «ren» og bra for klimaet, og det tryggere argumentet om at Norge må være en «stabil og langsiktig» leverandør av gass i en krisetid i Europa.  

Deler av Fellesforbundet har snudd 

Men laget som vil ha en mer fremtidsrettet oljepolitikk har vind i seilene – og god hukommelse. June Gruer fra Vestland sto på scenen under landsmøtet og minnet Jonas Gahr Støre om at han i 2021 sa at det ikke lenger blir noen store leteoperasjoner på norsk sokkel. Denne holdningen har på ingen måte preget de siste års letepolitikk.  
 
Gruer viste videre til at Fellesforbundets største lokallag, Fellesforbundet avdeling 5, støtter AUF og Vestland Ap. Fellesforbundet – som organiserer både oljearbeidere og industriarbeidere i grønnere industri – har tidligere vært en sterk og viktig oljevenn.  
 
Lederen av Fellesforbundet avdeling 5, Richard Storevik, tenker nytt fordi han vil sikre forutsigbarhet og bærekraft for industrien, og hjelpe til med å nå klimamålene.

«Vitner om stort lederskap» 

Rune Bakervik, som har 2. plassen på stortingslista til Hordaland Ap, har berømmet lederen av Fellesforbundet avdeling 5: 
 
«Jeg synes det vitner om stort lederskap å prøve å forene klimakamp med industrikamp. De som bare er opptatt av én av de kampene vil aldri klare å finne løsninger som tar oss videre», sa Bakervik til BT.  
 
Han sa også at «Hvis industrien vår dør, forvitrer samfunnet vårt. Hvis jorden brenner opp, er det ikke noe samfunn igjen. Vi kan ikke lukke øynene og håpe at problemet går over».  

To retninger: Fossilt eller fornybar 

Det er på tide at det vokser frem en større politisk forståelse for at satsning på fremtidsrettet industri krever en nedtrapping av aktiviteten innen olje og gass. Oljebransjen og oljepolitikere har prøvd å si at veien til lavutslippssamfunnet går via olje og gass – og det er noe sant i at grønne næringer kan dra nytte av erfaringer og kompetanse fra olje og gass – men det er samtidig behov for å gå i en helt ny retning.  
 
Som Malene Jervlund Strand, landsmøtedelegat fra Oslo Ap, pekte på, har belgiske arbeidere vært nødt til å trå til under havvindutbygging i Norge, fordi den norske leverandørindustrien har vært opptatt med olje og gass.  

Markedet omstiller seg 

Vi er vitne til at stadig flere politikere tar innover seg at markedet for olje og gass er i stor endring. Kundene til de norske oljeselskapene er i all hovedsak EU og Storbritannia, og de er godt i gang med å omstille seg vekk fra fossil energi. Det er en risikabel strategi å satse på at Norge skal selge den siste olje. 

De aller, aller fleste er enige om at Norge må selge olje og gass til Europa i dag, men det er noe helt annet å satse på at vi skal selge olje og gass etter 2050, når utslippene i verden skal være i netto null.  

Hvis det letes og gjøres funn i Barentshavet i år, blir det neppe noen produksjon før på midten eller slutten av 2030-tallet. Videre leting kan til og med føre til nye prosjekter som starter opp først på 2040-tallet. Klimaløpet og oljeløpet henger ikke sammen.  

«Vi selger et produkt med en utløpsdato, til et marked som ønsker å gjøre seg uavhengig av oss», sa AUFs nestleder, Nimra Ramzan, fra talerstolen.  

En strategi for raskere energiomstilling 

Etter påtrykk fra AUF og flere av fylkeslagene, landet Arbeiderpartiet også på å lage en strategi for omstillingen bort fra olje og gass. En slags oppfølging av anbefalingen fra Klimautvalget 2050, ikledd «utvikle, ikke avvikle»-retorikken: 

• Arbeiderpartiet vil lage en samlet strategi for hvordan petroleumspolitikken kan utvikles i tråd med Norges klimapolitiske forpliktelser og gjøre den grønne omstillingen mer forutsigbar for bedrifter og arbeidstakere. Strategien skal inneholde en plan for å utvikle klimateknologi, lavkarbon- og fornybarløsninger basert på kompetansen til olje og gassvirksomheten og hvordan Norge kan bidra til raskere energiomstilling og reduserte klimagassutslipp. 

Et lignende strategiarbeid kan allerede sies å være i prosess, ettersom SV fikk gjennomslag for følgende vedtak i budsjettenigheten med regjeringen i fjor høst: 

• Stortinget ber regjeringen, i løpet av vårsesjonen 2025, sette ned et offentlig utvalg som skal utarbeide en strategi for å bedre økonomiens omstillingsevne, industriell utvikling og næringslivets konkurransekraft, særlig i lys av at produksjonen av olje og gass på sikt vil avta.  

En politisk dragkamp om tolking 

Når de ulike formuleringene fra Aps landsmøte nå skal tolkes i dagene og ukene fremover, vil det pågå en kamp om ordenes praktiske betydning. Med litt godvilje kan vi gi AUF rett i at det er nytt at partiet har et program som legger vekt på at letingen først og fremst skal skje i modne områder. Strategien som skal lages, er også et tegn på bevegelse i partiet.  
 
Sokkeldirektoratet, som i fjor sa at det var «gledelig å observere» at «leteaktiviteten i Barentshavet er på vei opp», vil nok bli skuffet nå.

Grønne lillavelgere

Oljebransjens viktigste politiske sak er alltid tilgang til mer leteareal, derfor har diskusjonen i Arbeiderpartiet skremt en del oljefolk.  

Høyres Ove Trellevik har allerede vært ute og blåst opp endringen i Ap, og advart mot at Ap vil «strupe letingen» og true Europas sikkerhet. Høyre har tradisjonelt mer oljevennlige velgere enn Ap, så Trellevik vet hva han gjør.  
 
Ettersom Arbeiderpartiet trenger å vinne velgere fra høyresiden, er det viktig for Ap-ledelsen å si at oljepolitikken er som før. Men det finnes mange med miljøengasjement blant «lillavalgerne» også, så kanskje Ap med den siste endringen kan hente noen av de grønneste velgerne fra Høyre.  

LO-kongressen neste kamparena 

Neste runde i denne oljepolitiske kampen vil foregå hos Aps venner i LO. Blant fagforeningene som er samlet i LO har det vært tradisjon for at den fagforeningen som har «skoa på», får bestemme LOs politikk på det aktuelle området. Dette kan bli stadig sterkere utfordret.  
 
I forkant av LO-kongressen i mai har fagforbundene FO og NTL sendt inn forslag om henholdsvis letestans og stans i åpning av nye olje- og gassfelt. Forbundet Styrke, som organiserer mange oljearbeidere, er klar for kamp.   
 
Oljebransjen har vært vant med å ha stortingsflertallet på sin side, fordi styringspartiene Ap og Høyre, samt LO og NHO, har ligget på linje med oljebransjen. Nå er det ikke lenger like sannsynlig at det blir stø kurs i oljepolitikken. Og godt er det.  

Oljemotstand i opposisjonen

Selv om Ap nå vokser på meningsmålingene, er det parlamentariske grunnlaget for Ap-regjeringen svakt. Det trengs stadig samarbeid, blant annet med SV. Og SV vil etter all sannsynlighet fortsette å bruke forhandlingsmakten til å stoppe den 26. konsesjonsrunden.

Samtidig kan tiden for storstilt aktivitet i Barentshavet renne ut. Så lenge det ikke gjøres store funn i løpet av de aller nærmeste årene, er det lite sannsynlig at noen vil satse på å investere i massiv og kostbar infrastruktur der. Kanskje Ap aldri kommer til å foreslå at det skal bygges et 730 km langt gassrør for å frakte gass fra Barentshavet og sørover til gassrøret til Aasta Hansten i Norskehavet.

Uansett hvordan man vrir og vender på det er petroleumsperioden i norsk historie på vei inn i sin siste fase.