Det er egentlig ikke overraskende at Arbeiderpartiet og Senterpartiet splitter opp på et EU/EØS-relatert sakskompleks knyttet til klima- og energipolitikken. Senterpartiet mener Norge er tjent med en svakere kobling mot EU, mens Arbeiderpartiet mener Norge er tjent med en sterkest mulig forbindelse.

Utgangspunktet er så ulikt at skilsmissen kommer når en sak settes på spissen, slik tilfellet nå ble med de tre EU-direktivene som sto i sentrum for konflikten i Støre-regjeringen.

At Senterpartiet er ute av regjeringskontorene, vil gi Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre handlingsrom til å føre sin egen politikk, og det er verdt å merke seg at han pekte på klima som et av saksfeltene som skal prioriteres. Her har han nå muligheter til å vise lederskap som jeg mange ganger har etterlyst.

En test kommer når klimameldingen og Norges klimamål for 2035 skal fastsettes i vår.

Klimamelding – uten Vedums blikk over skulderen

Arbeiderpartiets klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen kan nå skrive stortingsmeldingen om Norges klimamål for 2035 uten å ha Trygve Slagsvold Vedums blikk over skulderen. Det gjør at meldingen kan legge seg i et ambisiøst leie når det gjelder mål – slik Miljødirektoratet har anbefalt og som har bred støtte i høringsprosessen.

Det gjør også at Bjelland Eriksen tydelig kan melde at klimasamarbeidet med EU kan og bør fortsette. Det vil være en ytterst viktig avklaring, som skaper forutsigbarhet for næringslivet og gir den norske klimapolitikken en stødigere innpakning.

EU/EØS og klima/energispørsmål er så tett sammenvevd at Stortingets EØS-flertall også må utforme de lange linjene i klima- og energipolitikken.

En slik linje bør kunne oppnå bredt flertall i Stortinget, med støtte fra EØS-partiene Høyre, Venstre og MDG. Slik vil et bredt blokkoverskridende flertall kunne legge de viktigste rammene for den «lange» klimapolitikken. Dette vil ha støtte fra LO og NHO, og gi signaler om nasjonal omstilling i en europeisk ramme.

Høyre, Venstre og MDG bør vise ansvar og danne flertall sammen med Arbeiderpartiet når denne saken kommer opp – ikke minst fordi det vil gi Fremskrittspartiet mindre rom som opposisjonsparti i klimapolitikken hvis det blir en borgerlig regjering.

Kraft og strøm

Samtidig må Arbeiderpartiet levere bedre når det handler om kraft- og strømpolitikken. Her er det en tillitskrise, som må møtes. Slik jeg oppfattet Støre på pressekonferansen torsdag, er han klar til å drøfte det meste – hvis det virker i virkeligheten og ikke er i strid med EØS-avtalens grunnprinsipper.

Nettopp EØS-avtalen kommer til å bli utfordret på nytt og på nytt når Senterpartiet nå henter frem forslag for å drive opposisjonspolitikk i Stortinget. Fremskrittspartiet og Rødt vil antakelig være de fremste alliansepartnerne.

Men når det gjelder forsvaret for EØS, er Støre og Ap – som vi nå har sett – ubøyelige.

Skal Arbeiderpartiet kunne svare på angrepene fra Sp, Frp og Rødt, må det raskt komme mer politikk som kan være med på å gjenskape tillit til dette systemet.

Det er fullt mulig å omfordele mye mer av statens ekstraprofitt på høye strømpriser, hvis det er politisk vilje. Nå er strømprisene mye lavere enn de var på det verste, men det er likevel behov for endringer.

Bare summen av valutaeffekt og CO₂-prisens betydning for strømprisene utgjør vesentlige inntekter for kraftselskapene og staten. Her er det rom for å utvikle ny politikk som kan senke folks kostnader og skape tillit til systemet.

Mer - og tydeligere - støtte til energieffektivisering bør også være en del av dette. Det er ingen grunn til at staten skal være så redd for å bruke noen flere «gulrøtter» for å utløse mer enøk-tiltak i husholdningene og i det brede næringslivet.

Nå må Støre sørge for at dette leveres, slik at det er merkbart for folk. Det må skje faktiske endringer, innenfor det store handlingsrommet for den nasjonale politikken.

Støre gikk torsdag langt i å avvise innføring av de omstridte direktivene for regulering av kraftmarkedet – altså de delene av energipakken som ikke nå blir gjennomført – i neste stortingsperiode. Han lukket ikke døren helt, men åpningen er ikke stor.

EØS – mer enn et talepunkt

Aps vekt på «varig vern» av EØS er den viktigste årsaken til at Sp/Ap-regjeringen brøt sammen. I mange år har politikere fra Arbeiderpartiet, Høyre, og de andre partiene som støtter avtalen egentlig bare forholdt seg til den som talepunkt: «EØS-avtalen har tjent oss godt gjennom mange år» - uten egentlig å legge noe mer i det.

Skal støtten til avtalen og det europeiske samarbeidet vedlikeholdes, så må Jonas Gahr Støre og hans folk fremover forklare mye bedre enn til nå hvorfor EØS-avtalen er viktig for Norge og hvorfor næringsliv og arbeidsplasser er tjent med både den og det øvrige samarbeidet med EU.

Klarer de ikke dette, kan det tenkes at Senterpartiet sammen med Fremskrittspartiet og Rødt kan samle nok støtte i Stortinget til virkelig å sette EØS-avtalen i spill.