Man skal ikke bruke mange minutter på Facebook for å ane sinnet over de skyhøye strømprisene. Det har ikke roet seg gjennom jule- og nyttårshelgen, tvert imot.

Ved siden av koronasmitten er det strømprisene og energipolitikken som vil prege det politiske ordskiftet og nyhetsbildet fremover.

For eksempel demper det ikke misnøyen når prisene i Norge var svært mye høyere enn i Danmark og Tyskland da det ble importert strøm nå rundt nyttår. Forklaringen er at kraftprodusentene sparer på vannet fordi de tror prisene kan bli enda høyere senere i vinter, men det hjelper ikke stort i møte med høyst forståelig forargelse.

Kravene om økt støttenivå er der allerede, for eksempel fra Huseierne, og vil forsterkes utover i januar hvis ikke prisene faller kraftig.

Dersom strømprisene forblir på skyhøye nivåer, kan statsminister Jonas Gahr Støre ta initiativ til å forbedre ordningen som ble vedtatt før jul. Støttepakken er et godt politisk håndverk og kan enkelt styrkes ved at statens andel av regningen økes.

At LO-leder Peggy Hessen Følsvik er på banen og krever «strømpakke 2.0» er et tegn Støre ganske sikkert merker seg. LOs tillitsvalgte får tydelige signaler fra sine medlemmer om at mer må gjøres enn det Stortinget hittil har levert.

Men hva med tiltak som virker på lengre sikt? Støre må «ta rommet» i energidebatten. Hvis ikke fylles det av andre.

Samspill med naboland

Jonas Gahr Støre strever med å finne en agenda som sammenfaller med Arbeiderpartiets grunnleggende innstilling til europeisk samarbeid. Han må komme opp med troverdige svar – hvis ikke styrkes kreftene som ønsker å gjøre klima- og energipolitikken til en kamparena om Norges forhold til EU og EØS.

Han må forklare tydeligere at Norge har store fordeler av det europeiske samarbeidet på klima- og energifeltet. Industrien er sterkt tjent med å delta i kvotehandelsregimet. Det øvrige klimasamarbeidet med EU kan gi Norge og norske virksomheter store oppsider – dersom man sørger for å bruke mulighetene som ligger i #fitfor55-pakkene.

Norges energipolitikk vil måtte utformes i samspill med våre naboland. Det norske kraftmarkedet har vært koblet mot det nordiske og europeiske markedet i flere tiår. Den norske strømprisen påvirkes sterkt av kull-, gass- og CO₂-prisene på kontinentet. Slik har det vært i mange år.

De nye kablene til Storbritannia og Tyskland forsterker koblingen og priseffektene. Men de norske strømprisene denne vinteren ville vært unormalt høye også uten de to nyeste kablene. De skyhøye gassprisene, og den høye CO₂-prisen, ville slått inn uansett. Acer-medlemskapet har ingen betydning for prisdannelsen.

Skulle Norge «frigjort» seg fullstendig fra det europeiske markedet, og skapt en norsk «energiøy», måtte man ha gjort svært drastiske grep. Man måtte ha klippet av alle kabler til utlandet og trukket Norge ut av EUs kvotemarked. Da ville man kunne unngått alle former for europeisk «prissmitte» på strømregningen.

Men dette ville gitt store politiske og økonomiske kostnader for Norge. Det ville blitt oppfattet som en uvennlig handling i våre naboland. Det ville svekket industriens konkurransekraft, fordi den er avhengig av EUs kvotemarked. Det ville redusert statens inntekter. Det ville påført oss behov for å bygge ut mer kraft for å sikre forsyningen i tørrår.

Summen av dette ville definitivt ikke vært i vanlige folks interesse.

Er dette stråmannsargumentasjon, fordi det ikke er noen seriøse krefter som vil gå så langt i retning av isolasjon?

Nei, fordi forestillingen om den totale uavhengigheten forutsetter mye sterkere «frakobling» fra det europeiske markedet enn å reforhandle vilkårene for handel på utenlandskablene, slik blant andre Sps Marit Arnstad har tatt til orde for.

Handling uten opphold

Norske politikere har snakket om innsats for energieffektivisering i mange år, uten at det egentlig har skjedd stort.

Uavhengig av andre deler av energipolitikken, vil det være riktig å sette inn mer trøkk for å gjøre både folk flest og næringsliv mindre eksponert mot høye kraftpriser. Hvis vi bruker mindre strøm, blir utslagene mindre når prisene svinger.

Det bør være en ganske smal sak for regjeringen å komme opp med en skikkelig pakke for energieffektivisering allerede i løpet av noen uker nå på nyåret.

Mens det krangles og strides om nesten alt innen energipolitikken, er energieffektivisering noe alle er enige om.

Fordeling, netto null – og store investeringer

Regjeringen har varslet at den vil sette ned en Energikommisjon. Gjort riktig, kan en Energikommisjon være med på å forme en felles virkelighetsoppfatning som favner svært bredt.  Det er en fordel når polarisering preger det politiske landskapet.

Energikommisjonen må ha som premiss at utslippene i løpet av en generasjon skal til netto null. Dette er en formidabel utfordring. Det forutsetter tillitsfullt internasjonalt samarbeid, men selvsagt også at folket er med. Det er klima- og energipolitikkens langsiktige legitimitet som står på spill.

Fordeling av inntekter og kostnader knyttet til energipolitikken må derfor være en svært viktig del av Energikommisjonens arbeid.

Både folk flest og næringslivet må være trygge på at energikostnadene ikke spretter til himmels.

De kommende tiårene vil kreve store investeringer i det norske kraftsystemet. Strategisk handling må legge til rette for dette.

Noen – selskaper, offentlige virksomheter og husholdninger – må gjøre alle disse investeringene. Skal de skje, må de være lønnsomme. Hvis investeringene ikke kan regnes hjem, så kommer de ikke. Mye både bør og kan støttes av det offentlige, men velferd og velstand kan ikke bygges på subsidier.

Samarbeidet med våre naboland vil også måtte være en selvsagt del av Energikommisjonens arbeid.

I denne sammenhengen er det også naturlig at Energikommisjonen vurderer om det er fornuftig å «holde igjen» mer vann i magasinene enn tilfellet er i dag. Variasjonene i produksjon og værforhold kan gi overraskelser det gjelder å gardere seg imot. Klimaendringene vil som hovedregel gi mer nedbør i Norge, men vi vet ikke om også tørrårene kan komme hyppigere.

Alt dette handler om håndtering av klimarisiko, både den fysiskeknyttet til klimaendringer og overgangsrisikoen som klimapolitikkens ulike sider representerer.

Evnen til å lese langsiktige utviklingstrekk vil være avgjørende for om Jonas Gahr Støres regjering klarer å levere en energipolitikk som står seg i klimakrisens tid, men det må også handles med kraft og styrke når uventede kriser dukker opp. Det kommer nok noen sånne også i 2022. Smeller det i Ukraina, kan mye brått se annerledes ut.