Mens verdens øyne var rettet mot klimaforhandlingene i Paris, ble en av EUs viktigste miljøsatsinger forbigått i stillhet. Europa vil gå fra et bruk og kast-samfunn til et samfunn basert på sirkulær økonomi (også omtalt som kretsløpsøkonomi). Norge har gode forutsetninger for å gå i front. Det store spørsmålet er: Hvorfor gjør vi ikke det?

Alle typer ressurser må ivaretas på en bedre måte. Verden har ikke lenger råd til å kaste fullgode ressurser. Avfall som hver og en av oss kaster i restavfallet forbrennes. Det er det få gode grunner til. Syltetøyglassene kan bli isolasjon om de kildesorteres. Nespresso-kapslene kan bli aluminiumsfolie og biogass om de leveres i Nespresso-butikken eller på utvalgte gjenbruksstasjoner. Hullete og slitte klær kan bli gjenvunnet bomull og lydisolasjon i biler om det leveres hos H&M. Listen fortsetter.

I Norge domineres miljø- og klimadebatten av energispørsmål og klimagasser. Fossil versus fornybar energi. Det er lite fokus på andre typer ressurser. I Europa handler det «grønne skiftet» om mer enn energi og utslipp. Det handler om et økonomisk paradigmeskifte; fra lineære verdikjeder og til lukkede kretsløp. Dette er bakgrunnen for at EU lanserte sin «pakke om sirkulær økonomi» i desember. Verdens befolkning er ventet å øke til over ni milliarder mennesker innen 2050. Samtidig minker lagrene av noen av våre viktigste råvarer. Verden kan være tom for sink allerede i 2030, og for kobber i 2050. Klimaendringer og mer ekstremvær truer matsikkerhet og naturressurser. Et skifte er uunngåelig.

Europa importerer i dag halvparten av råvare-ekvivalentene som forbrukes. Det er et stort problem både økonomisk og for miljøet at ressursene, som vi alle (for)bruker, ikke ivaretas på en mye bedre måte. I stedet for å produsere for å bruke og kaste, må vi sørge for å beholde råvarene i lukkede kretsløp. Dét er kjernen i den sirkulære økonomien. Den sirkulære økonomien inkluderer alt fra skiftet fra produkter til tjenester, dele-økonomi og utvidet levetid for produkter, til gjenvinning av materialer som nye råvarer. Det handler altså om mye mer enn tradisjonell gjenvinning. Det handler om å utvikle forretningsmodeller hvor det er lønnsomt å utnytte ressursene på en bærekraftig måte.

«Vi må frikoble økt ressursforbruk fra økonomisk vekst,» sa Frans Timmermans, visepresident i EU-kommisjonen, under lanseringen av pakken 2. desember i fjor. EU ønsker å bidra til grønn vekst i økonomien. Sentralt i satsingen er avfall, et tidligere problemområde. Avfall representerer store muligheter. Avfallsbaserte råvarer (fornybare råvarer) vil fremover i mye større grad brukes som råvarer i europeisk industri og produksjon. Fra 2030 kreves det at 65 prosent av alt husholdningsavfall og lignende avfall i EU skal gjenbrukes eller materialgjenvinnes. I 2014 ble 37 prosent av norsk husholdningsavfall materialgjenvunnet. Trenden er negativ.

I tillegg til mer bærekraftig ressursbruk ønsker EU å stimulere til økonomisk vekst og arbeidsplasser. Kampen om ressursene tiltar. EU ønsker å ta en ledende posisjon. Faktisk beregnes det at en overgang til sirkulær økonomi i Europa vil skape 580.000 nye arbeidsplasser og en årlig reduksjon på 450 millioner tonn klimagassutslipp. Pakken inneholder en rekke ambisiøse tiltak på mange fronter.

Pakken vil påvirke store deler av norsk næringsliv og norske husholdninger. Blant annet kommer det mål om økodesign, produktkrav og økt bruk av resirkulerte materialer. Handlingsplanen adresserer hele verdikjeder, på tvers av sektorer. Samarbeid for å få til nye løsninger og forretningsmodeller vil bli en nøkkel til suksess. Skal vi lykkes med dette, krever det imidlertid mot og handlingskraft fra mange som i dag befinner seg inne i den norske «energiboblen»; politikere, forskere, organisasjoner, bedrifter og forbrukere.

Pakken er omfattende, så isteden for å adressere alt, trekker jeg her frem utvalgte områder:

Materialgjenvinning

I 2014 ble 37 prosent av husholdningsavfallet materialgjenvunnet. I Norsk Gjenvinning materialgjenvinner vi cirka 45 prosent av næringsavfallet vi håndterer. Dette er ikke godt nok. Innen 2025 kreves 60 prosent materialgjenvinning. Innen 2030, 65 prosent. Dette er ambisiøse, men oppnåelige mål, som vil kreve store endringer i hele verdisirkelen. Mye hviler på innovasjon og utvikling i gjenvinningsbransjen. Samtidig kan det ikke være noen tvil – det må bli slutt på å forbrenne råvarer. Forbrenning eller energigjenvinning er kun løsningen etter at alle verdifulle materialer er utvunnet.

Mat

EU slutter seg til FNs bærekraftmål om å halvere matavfall innen 2030. I EU anslår man at 100 millioner tonn mat årlig blir til avfall. I Norge kaster vi mer enn hver femte bærepose med mat. Man vil jobbe med å redusere matsvinn i hele verdikjeden, og ønsker blant annet å påby donasjon av mat som er spiselig (men ikke salgbar). EU tar til orde for påbudt utsortering av matavfall, hvilket er svært positivt. Men om man pålegger privatpersoner og bedrifter å sortere matavfallet, må det finnes gode behandlingsløsninger.

Mange steder i Norge brennes i dag matavfall. Matavfall inneholder typisk 70-80 prosent vann og har åpenbart lav brennverdi for energiproduksjon. Enda verre er det imidlertid å forbrenne kritiske ressurser som fosfor og nitrogen. Disse råstoffene er verden avhengig av i matproduksjon. Det må derfor utvikles bedre løsninger som sikrer at råstoffene i matavfallet gjenvinnes og beholdes i kretsløpet. I dag er beste metode utnyttelse til biogass og biogjødsel.

Produsentansvar

Et byråkratisk ord, men det betyr forenklet at produsenten av et produkt har et ansvar helt til produktet blir avfall. Dette finnes allerede for en rekke produkter, som biler, elektriske produkter og emballasje. EU ønsker fremover at de som produserer ting skal ha et ansvar helt til produktet blir avfall. Med ansvar følger incentiver. Proaktive produsenter bør sikre at materialene de benytter får en høy verdi også når materiallevetiden i deres produkt er over. Da kan «avfall» faktisk gå fra å være en kostnad til å bli en inntekt.

Kombinasjonen av dette positive signalet, og økt fokus på plast og ikke minst marint avfall, får meg til å tenke på kampen om innføring av en produsentansvarsordning for fritidsbåter. Årlig kasseres 5.000 fritidsbåter i Norge, men man kan ikke redegjøre for hva som skjer med 80 prosent av dem.

Norsk Gjenvinning har kjempet for dette i snart ti år. Riktignok er det på agendaen, eller i hvert fall på skrivepulten til Miljødirektoratet. Ett år på overtid av en allerede romslig behandlingstid. Om ikke innstillingen på nyåret peker i retning av et obligatorisk produsentansvar for fritidsbåter, er Norge i utakt med utviklingen.

Styrking av markedet for sekundære avfallsbaserte råvarer

Kan du og jeg velge å kjøpe resirkulerte produkter? Og hvis svaret er ja, har vi noen incentiver til å gjøre det? Fra et forbrukerperspektiv er det i dag ingen etablerte incentiver til å velge resirkulerte produkter. Nå starter imidlertid arbeidet for å legge til rette for dette. Blant annet vil det utarbeides felles standarder (slik at produsentene er trygge på kvaliteten som kommer fra gjenvinning) og gjennom å gjøre det enklere å transportere avfallsbaserte råvarer innad i EU og EØS. Dette innebærer et forretningspotensial for de som ønsker å lede an i denne delen av det grønne skiftet.

Biomaterialer

En viktig del av sirkulærøkonomien er å erstatte bruken av fossile råvarer med biomaterialer. Det er stor utvikling på området, kanskje best kjent gjennom Coca-Colas «plant bottle», som snart går fra å være 25 prosent plantebasert til 100 prosent. Denne utviklingen vil tilta. Enkelte bioprodukter har imidlertid vært utfordrende å håndtere i tradisjonell avfallsbehandling, for eksempel noen bioplast-typer. Innblandingen av bioplast i fossilplast har rett og slett forringet kvaliteten på plasten til gjenvinning, slik at sluttregnestykket har blitt negativt. Man setter derfor nå også fokus på separat utsortering av biomaterialer.

Trevirke

Mer ambisiøse gjenvinningskrav for en rekke avfallstyper har blitt lansert i EU-pakken, for eksempel for plast, glass, papir, metall og mat. Jeg biter meg imidlertid mest merke i treavfall. Materialgjenvinning av treemballasje fra både husholdninger og næringsliv skal nå 75 prosent innen 2030. I dag er vi nær null prosent. Med treemballasje er det snakk om for eksempel paller som varer fraktes på eller emballasje som brukes til mat vi kjøper i dagligvarebutikken. Trevirke som avfallstype kvernes og sendes til forbrenning. Å nå dette målet vil bli utfordrende.

Våkner norske politikere?

I etterkant av pakken har Stortinget bedt om en stortingsmelding om avfallspolitikk og sirkulær økonomi. Jeg ser dette som et tegn på at norske politikere endelig er i ferd med å våkne når det kommer til dette viktige området.

Pakken fra EU er overraskende ambisiøs. Men som klimaavtalen fra Paris kunne den gjerne vært mer bindende. Men ambisjonene og signalene den representerer er viktig. Viktig for Norge fordi norske myndigheter ikke har vært spesielt ambisiøse og visjonære på avfallsområdet. Mulig man i Norge forledes av et veldig ensidig fokus på debatten om energiressurser. Det er ikke tilstrekkelig å snakke om oljestopp og CO₂-kutt – vi må ta vare på alle våre viktige ressurser. Og attpåtil gjøre god butikk på det!

EU-pakken staker ut en retning. Mål som alle må strekke seg etter. Og det er som kjent når man blir satt krav til at man utvikler seg. Utviklingen kommer enten vi vil eller ikke. Spørsmålet er om vi skal velge å dilte etter EU, eller om vi selv skal se etter egne konkurransefortrinn for grønn omstilling?