Utvalgets forslag
Konsesjonsavgiften
har egentlig en miljømessig begrunnelse, altså en kompensasjon for
miljømessig skade, men den er utformet også med tanke på
inntektsfordeling. Utvalget foreslår derfor at denne fjernes. Her er
kanskje et av utvalgets svake punkter. Det er opplagt at utbygging av
vannkraft medfører store miljøulemper. I tråd med mandatet «Først benytte skatter og avgifter som bidrar til bedre ressursbruk (for eksempel miljøavgifter)», og den siste diskusjonen i Norge
angående vindkraftulemper og dokumenterte miljøkostnader, burde
utvalget viet større oppmerksomhet til disse kostnadene. I stedet
forlater de problemstillingen med følgende (side 144): «…innføring av naturavgift eventuelt bør vurderes samlet på tvers av næringer».
Her bør behandlingen i en ny lovproposisjon være mye tydeligere på
at miljøkostnader skal ivaretas i alle investeringsbeslutninger
gjennom en miljøskatt.
Eiendomsskatt
gjør på samme måte som konsesjonsavgift og avståelse av
konsesjonskraft at samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer før
skatt blir ulønnsomme etter skatt. Her oppstår en vanskelig
konflikt mellom hensynet til effektivitet isolert sett og eventuelle
effektivitetstap ved vridninger mellom næringer med og uten
eiendomsskatt. Utvalget foreslår derfor likebehandling mellom
næringer på tross av de negative effektene. Men dette bør i neste
omgang avlede et eget utvalgsarbeide om eiendomsskattens framtid for
næringsvirksomhet.
Overskuddsskatt
har også negative effekter på investeringene, men av hensyn til
likebehandling av all næringsvirksomhet, og av hensyn til total
nødvendig skatteinngang, beholdes denne.
Den skatten som
har de beste effektivitetsegenskapene ved siden av miljøskatt er
grunnrenteskatten. Riktig utformet vil den ikke påvirke
selskapenes investeringer. Her tar man utgangspunkt i selskapenes
inntjening fratrukket kostnader og en friinntekt. Friinntekten skal
tilsvare den inntjening man vil ha i annen virksomhet. Denne blir da
gjenstand for ordinær selskapsskatt. Inntekter utover dette utgjør
grunnrenten og beskattes da særskilt med en egen tilleggssats.
Det er selvsagt
kraftverk hvor grunnrenten er tilnærmet lik null eller hvor den
såkalte friinntekten er større enn faktisk avkastning. Da pålegges
kraftverket heller ikke grunnrenteskatt. Grunnrenteskatt burde være
opplagt både i kraftverk, oljesektoren, fiskeri- og
havbrukssektoren, landbruket, eiendomssalg etc. Siden ressursen er
begrenset, vil markedet prise denne høyere enn de rene kostnadene
ved utvikling av ressursen skulle tilsi. Da oppstår en merverdi i
markedet som det er rimelig at eieren av ressursen får en betydelig
andel av – om det så er kommuner, fylker eller stat.
Det er flere
utfordringer knyttet til å utforme grunnrenteskatten riktig, som det
framgår av mange gode diskusjoner i utvalgets rapport, for eksempel
diskusjonen om fastsetting av friinntekten, omfanget av kraftverk som
skal betale grunnrenteskatt, prisgrunnlaget som legges til grunn ved
beregning av grunnrenten etc. Utvalget er også delt i noen av
konklusjonene på dette området. Det er grunn til å forvente
heftige diskusjoner rundt dette punktet, hvor det ikke alltid er
klare fasitsvar.
Mandatet sier at
utvalget ikke skal vurdere unntak som ligger i skatteloven når det
gjelder prisgrunnlag for fastsettelse av grunnrenten. Spesielt
gjelder dette de langsiktige kontraktene med industrien. Dette betyr
at hvis kraftverkene selger kraft til industrien for lavere pris enn
generell markedspris, så blir de delvis kompensert for dette gjennom
fastsettelsen av grunnrenteskattegrunnlaget. Dette gir
effektivitetstap ved at kraft ikke allokeres til den anvendelsen som
gir høyest samfunnsverdi. Utvalget gjør som det blir bedt om i
mandatet og ser bort fra dette. Dette elementet bør imidlertid
vurderes i utarbeidelse av nytt skatteregelverk.
Naturressursskatten
er innført for å gi kommunene stabile skatteinntekter. Selv om
denne skatten kommer til fradrag krone for krone i grunnrenteskatten
og dermed ikke skaper uheldige insentiver for produsenten, er det
pussig at utvalget velger å foreslå å beholde denne mens de ellers
argumenterer med at fordelingshensyn bør løses etter at man har
løst effektivitetshensynene. Hvorfor ha mange skattarter når man
kan klare seg med færre? Fordelingen av de andre skattene blir i
neste omgang mer komplisert enn nødvendig. Naturressursskatten burde
fjernes.
Burde forutsett fordelingsdebatt
Utvalget tar for
lett på diskusjonen omkring hvordan totale skatteinntekter fra
kraftsektoren skal fordeles mellom stat, kommune og fylke. Siden
kraftskatt utgjør en stor del av noen kommuners inntekter, er det
ikke rart at dette skaper stor debatt.
Rent teknisk
kunne man med fordel ha vist at man ved hjelp av detaljene bak tabell
4.3 (side 75 i utredningen) kunne fordele grunnrenteskatten slik at
skattefordelingen mellom stat, kommune og fylke ble om lag som i dag.
Faktisk vil nytt kraftskattesystem i tråd med utvalgets forslag
skape større effektivitet og dermed grunnlag for større inntekter
til fordeling. I stedet ser det ut som man foreslår at staten tar
alle inntektene. Man kobler også dette til inntektsutjevningen
mellom kommunene. Dette er selvfølgelig et naturlig spørsmål å
stille, men utvalget burde ha skjønt at dette punktet lett kan
torpedere hele innstillingen. Hovedhensynet bør være å skape et
skattesystem som fostrer en effektiv utnyttelse av ressursene.
