Mange
av Europas grønne partier, som MDG her hjemme, har lagt stor vekt på
å ikke plassere seg på denne høyre-venstre-aksen. Strategien har
vært å sikre tverrpolitisk støtte til miljøsaken, fremfor
konkurranse.
Samtidig har de store partiene ingenting å tjene på å løfte
miljøsaken og konkurrere om den. Når miljøsaken kommer på
dagsordenen,
er det nemlig de grønne partiene som tjener på dette.
I
Norge har miljøpartiene tradisjonelt vært SV og Venstre, men de
siste årene har MDG fått stadig større sakseierskap til klima- og
miljøsaken. Dermed er det MDG som går til værs på målingene når
klima og miljø
både
blir politisert og står så høyt på dagsordenen
som i dag.
Bompenger bringer MDG til nye høyder
Mens motstanden mot bompenger kan sette en bom for bymiljø- og byvekstpakkene, kan bompengeprotestene på den annen side få miljøengasjementet blant velgerne til å skyte fart.
Bompenger
bringer Miljøpartiet de Grønne (MDG) til nye høyder. Med en
oppslutning på 9,2 prosent i en Norstat-måling for NRK og Aftenposten, er partiet
for første gang blitt større enn Frp i en meningsmåling.
Grønne dilemmaer
Men
samtidig som miljøsaken politiseres, begynner vi å ane konturene av
de veivalgene grønne partier, men også andre partier, må ta i
tiden fremover. For ettersom klimakrisen øker og viktige klimaår
som 2030 rykker nærmere, ser vi at et politikkfelt som tidligere var
et relativt enkelt valg mellom grønt og ikke grønt – eller graden
av grønt, nå begynner å bli langt mer komplisert.
Grønn
omstilling i form av klimavennlig næringsutvikling følger i stor
grad den vanlige skillelinjen mellom høyre- og venstresiden.
Høyresiden har stor tro på markedenes evne til å utvikle grønne
løsninger, men venstresiden ønsker en enda mer aktiv stat. I
Agenda-notatet «Grønn vekst for framtida» har representanter for Ap, MDG, Sp
og SV samlet seg om en politikk for grønn industri- og
næringsutvikling. Her er stikkordet grønn vekst gjennom aktiv
statlig industri- og næringspolitikk.
Men
vi ser også stridsspørsmål som splitter venstresiden og de grønne
partiene. To spørsmål peker seg spesielt ut:
Det
første spørsmålet splitter ikke bare norske
velgere, men også norsk miljøbevegelse og de grønne partiene.
Modeller for rettferdig omstilling er en problemstilling med mindre
klare skillelinjer – enn så lenge. Men striden om bompenger viser
hvor betent spørsmålet om rettferdig omstilling er i ferd med å
bli, også i et velstående land som Norge.
Naturvern og klima splitter norske miljøvelgerne
Skillet
mellom velgere som er opptatt av naturvern og de som først og fremt
er opptatt av klima, kan få stor betydning når politikerne skal
utforme fremtidens klimapolitikk.
Halvpartene
av norske velgere er bekymret for klimaendringene. Men denne gruppen
er splittet i to
mellom
de som er opptatt av både tradisjonelt naturvern og klima på den
ene siden og de som bare er opptatt av klima på den andre siden.
Disse velgerne vil ikke nødvendigvis samles om de samme
klimaløsningene. De rene klimavelgerne, som bare er opptatt av
klima, vil trolig ha større aksept for klimatiltak som går på
bekostning av naturvern. Denne motsetningen ser vi nå utspille seg i
striden om vindkraft.
Et grønt skatteskifte a la Venstre?
Venstre
ønsker et grønt skatteskifte, der skatter og avgifter på arbeid
vris mot grønne skatter og avgifter. Kritikken mot et grønt
skatteskifte er (minst) todelt. For det første kritiseres et grønt
skatteskifte for på sikt å
undergrave
inntektsgrunnlaget til velferdsstaten. Det ligger i grønne skatter
og avgifters natur at når utslippene går ned, går også avgiftene
ned. I et nullutslippssamfunn vil dermed inntektene fra grønne
avgifter være borte.
For
det andre kritiseres et skatteskifte for å ramme sosialt skjevt. Det
er dette den franske presidenten Emmanuel Macron har erfart. Å sette
ned formuesskatten
til de rike samtidig som miljøavgiftene øker, er en oppskrift på
sosialt opprør.
Og
det er det samme vi nå ser i det norske bompengeopprøret. Bompenger
skiller ikke mellom fattig og rik.
Og rammer dermed familier med lav og middels inntekt langt hardere
enn familier med høy inntekt. Her kommer også konflikten mellom by
og land til syne.
Karbonavgift til fordeling?
Folkets
opprør mot høyere bensinpriser i Frankrike har gitt ideen om en
karbonavgift til fordeling («KAF») ny vind i seilene her hjemme.
Ideen
bak KAF er å legge en karbonavgift på bruk av fossile brensler;
olje, gass, kull. Inntektene betales tilbake til folket i like store
deler. Karbonavgiften økes til alle fossile brensler er faset ut.
Fordelen
med karbonavgift til fordeling er at avgiften er enkel og økonomisk
effektiv, gjør miljøvennlige alternativer konkurransedyktige uten
subsidier, og er lettere å gjennomføre enn et utslippstak.
Men
venstresiden strides om hvorvidt karbonavgift til fordeling faktisk
er en rettferdig
fordeling.
I
den norske debatten er KAF blitt kritisert for å innebære en skjev
fordeling både sosialt og geografisk, for at det å gi inntektene
tilbake til folket også vil gi økt privat forbruk, for at
inntektene fra karbonavgifter bør brukes til å finansiere
velferdsstaten og/eller klimatiltak, og at klimaeffekten er usikker.
Bortsett
fra Venstres grønne skatteskifte og karbonavgift til fordeling,
ligger det få klare modeller for rettferdig omstilling på bordet i
den norske debatten. For i Norge har denne debatten bare såvidt
startet. I Europa har de sosialdemokratiske partiene debattert dette
temaet over lengre tid, men uten så langt å ha lykkes i å
formulere et nytt politisk program for rettferdig klimaomstilling.
Eller «GreenNewDeal»
I
USA har derimot demokratenes stjerneskudd Alexandria Ocasio-Cortez
skapt overskrifter. Hun har lagt frem forslag om en «Green New Deal»
- en radikal og ambisiøs plattform som skal sikre det amerikanske
folk sosial, miljømessig og økonomisk bærekraft. Her bindes
tradisjonelt sosialdemokratisk tankegods sammen med klimaomstilling.
Det
er langt igjen til de konkrete løsningene, men det er et ambisiøst
politisk program som kanskje kan inspirere også de europeiske
sosialdemokratiske partiene til å utforme ambisiøse programmer for
rettferdig klimaomstilling.
Hvor går MDG?
Som
nevnt over har mange av Europas grønne partier, som MDG her hjemme,
lagt stor vekt på å ikke plassere seg på høyre-venstre-aksen. Når
grønn politikk nå blir gjort til gjenstand for konkurranse mellom
de store partiene, og når rettferdig omstilling skal konkretiseres,
blir det interessant å se hvor MDG plasserer seg. I Norge vet vi at
MDGs velgere ligger på venstresiden. Men selv om MDG skulle velge
venstresiden, vokser det altså frem grønne dilemmaer også her når
rettferdig omstilling skal konkretiseres.
Samtidig
bærer kanskje de nye grønne utfordringene og skillelinjene bud om
at den klimaomstillingen vi alle er enige om at vi trenger, rykker
nærmere. For nå dreier debatten endelig over mot hvordan
omstillingen skal gjøres – ikke om
den bør finne sted.
Referanser
Agenda
Tankesmie 2019: Grønn vekst for framtida. Agenda Notat.
Gullberg, A. T., & Aardal, B. (2019). Is climate change mitigation compatible with environmental protection? Exploring voter attitudes as expressed through "old" and "new" politics in Norway. Environmental Policy and Governance, 29(1), 67-80.
Politico
2019. Europan election´s winners and losers.
H.
Res. 109. Green New Deal.
