Klimakrise og klimastreikende ungdommer skaper stort miljøengasjement. I Frankrike fortsetter de gule vestene demonstrasjonene, mens nordmenn reiser seg i protest mot bompenger.

Grønn bølge i nordvest

I valget til EU-parlamentet gjorde grønne partier et brakvalg. De grønne lå på andre- og tredjeplass i Tyskland, Frankrike, Finland og Luxembourg. I Danmark gjorde det grønne partiet Alternativet et svakt valg under forrige ukes valg til Folketinget, men det danske valget var likevel et klart klimavalg.

Og bare dager etter valget til EU-parlamentet, viste en meningsmåling at De grønne i Tyskland ble største parti med 27 prosent – foran kristendemokratene i CDU/CSU på 26 prosent. Sosialdemokratene SPD fikk bare 12 prosent.

Den grønne bølgen er likevel geografisk begrenset. Det er ingen tegn til at den slår over Sør- og Øst-Europa.

«Politisering» av miljøsaken

Den grønne bølgen, ikke minst i Norge, illustrerer godt hva statsviterne har funnet i sine studier av grønne partier i Europa: Miljøsaken må «politiseres» for at eksisterende politiske eliter skal ta den på alvor.

«Politisering» innebærer at saker løftes opp på den politiske agendaen og gjøres til gjenstand for konkurranse mellom partiene. I Norge, som i mange andre europeiske land, har miljøsaken i lang tid vært lite politisert. Årsaken er at velgerne sender et tvetydig signal til politikere ved å si at miljøsaken er viktig, men at mange andre saker er langt viktigere. Velgerne lar ikke miljøsaken avgjøre hvilket parti de stemmer på ved valget.

Dessuten konkurrerer de to store partiene i Europa, som Arbeiderpartiet og Høyre i Norge, ikke først og fremst på aksen vekst versus vern, men på aksen offentlig versus privat.

Mange av Europas grønne partier, som MDG her hjemme, har lagt stor vekt på å ikke plassere seg på denne høyre-venstre-aksen. Strategien har vært å sikre tverrpolitisk støtte til miljøsaken, fremfor konkurranse. Samtidig har de store partiene ingenting å tjene på å løfte miljøsaken og konkurrere om den. Når miljøsaken kommer på dagsordenen, er det nemlig de grønne partiene som tjener på dette.

I Norge har miljøpartiene tradisjonelt vært SV og Venstre, men de siste årene har MDG fått stadig større sakseierskap til klima- og miljøsaken. Dermed er det MDG som går til værs på målingene når klima og miljø både blir politisert og står så høyt på dagsordenen som i dag.

Bompenger bringer MDG til nye høyder

Mens motstanden mot bompenger kan sette en bom for bymiljø- og byvekstpakkene, kan bompengeprotestene på den annen side få miljøengasjementet blant velgerne til å skyte fart.

Bompenger bringer Miljøpartiet de Grønne (MDG) til nye høyder. Med en oppslutning på 9,2 prosent i en Norstat-måling for NRK og Aftenposten, er partiet for første gang blitt større enn Frp i en meningsmåling.

Grønne dilemmaer

Men samtidig som miljøsaken politiseres, begynner vi å ane konturene av de veivalgene grønne partier, men også andre partier, må ta i tiden fremover. For ettersom klimakrisen øker og viktige klimaår som 2030 rykker nærmere, ser vi at et politikkfelt som tidligere var et relativt enkelt valg mellom grønt og ikke grønt – eller graden av grønt, nå begynner å bli langt mer komplisert.

Grønn omstilling i form av klimavennlig næringsutvikling følger i stor grad den vanlige skillelinjen mellom høyre- og venstresiden. Høyresiden har stor tro på markedenes evne til å utvikle grønne løsninger, men venstresiden ønsker en enda mer aktiv stat. I Agenda-notatet «Grønn vekst for framtida» har representanter for Ap, MDG, Sp og SV samlet seg om en politikk for grønn industri- og næringsutvikling. Her er stikkordet grønn vekst gjennom aktiv statlig industri- og næringspolitikk.

Men vi ser også stridsspørsmål som splitter venstresiden og de grønne partiene. To spørsmål peker seg spesielt ut:

1. Hva gjør vi hvis klimatiltakene går på bekostning av naturvern?
2. Omstilling, rettferdig omstilling – og hvilken modell for rettferdig omstilling?

Det første spørsmålet splitter ikke bare norske velgere, men også norsk miljøbevegelse og de grønne partiene. Modeller for rettferdig omstilling er en problemstilling med mindre klare skillelinjer – enn så lenge. Men striden om bompenger viser hvor betent spørsmålet om rettferdig omstilling er i ferd med å bli, også i et velstående land som Norge.

Naturvern og klima splitter norske miljøvelgerne

Skillet mellom velgere som er opptatt av naturvern og de som først og fremt er opptatt av klima, kan få stor betydning når politikerne skal utforme fremtidens klimapolitikk.

Halvpartene av norske velgere er bekymret for klimaendringene. Men denne gruppen er splittet i to mellom de som er opptatt av både tradisjonelt naturvern og klima på den ene siden og de som bare er opptatt av klima på den andre siden. Disse velgerne vil ikke nødvendigvis samles om de samme klimaløsningene. De rene klimavelgerne, som bare er opptatt av klima, vil trolig ha større aksept for klimatiltak som går på bekostning av naturvern. Denne motsetningen ser vi nå utspille seg i striden om vindkraft.

Et grønt skatteskifte a la Venstre?

Venstre ønsker et grønt skatteskifte, der skatter og avgifter på arbeid vris mot grønne skatter og avgifter. Kritikken mot et grønt skatteskifte er (minst) todelt. For det første kritiseres et grønt skatteskifte for på sikt å undergrave inntektsgrunnlaget til velferdsstaten. Det ligger i grønne skatter og avgifters natur at når utslippene går ned, går også avgiftene ned. I et nullutslippssamfunn vil dermed inntektene fra grønne avgifter være borte.

For det andre kritiseres et skatteskifte for å ramme sosialt skjevt. Det er dette den franske presidenten Emmanuel Macron har erfart. Å sette ned formuesskatten til de rike samtidig som miljøavgiftene øker, er en oppskrift på sosialt opprør.

Og det er det samme vi nå ser i det norske bompengeopprøret. Bompenger skiller ikke mellom fattig og rik. Og rammer dermed familier med lav og middels inntekt langt hardere enn familier med høy inntekt. Her kommer også konflikten mellom by og land til syne.

Karbonavgift til fordeling?

Folkets opprør mot høyere bensinpriser i Frankrike har gitt ideen om en karbonavgift til fordeling («KAF») ny vind i seilene her hjemme.

Ideen bak KAF er å legge en karbonavgift på bruk av fossile brensler; olje, gass, kull. Inntektene betales tilbake til folket i like store deler. Karbonavgiften økes til alle fossile brensler er faset ut.

Fordelen med karbonavgift til fordeling er at avgiften er enkel og økonomisk effektiv, gjør miljøvennlige alternativer konkurransedyktige uten subsidier, og er lettere å gjennomføre enn et utslippstak.

Men venstresiden strides om hvorvidt karbonavgift til fordeling faktisk er en rettferdig fordeling.

I den norske debatten er KAF blitt kritisert for å innebære en skjev fordeling både sosialt og geografisk, for at det å gi inntektene tilbake til folket også vil gi økt privat forbruk, for at inntektene fra karbonavgifter bør brukes til å finansiere velferdsstaten og/eller klimatiltak, og at klimaeffekten er usikker.

Bortsett fra Venstres grønne skatteskifte og karbonavgift til fordeling, ligger det få klare modeller for rettferdig omstilling på bordet i den norske debatten. For i Norge har denne debatten bare såvidt startet. I Europa har de sosialdemokratiske partiene debattert dette temaet over lengre tid, men uten så langt å ha lykkes i å formulere et nytt politisk program for rettferdig klimaomstilling.

Eller «Green New Deal»

I USA har derimot demokratenes stjerneskudd Alexandria Ocasio-Cortez skapt overskrifter. Hun har lagt frem forslag om en «Green New Deal» – en radikal og ambisiøs plattform som skal sikre det amerikanske folk sosial, miljømessig og økonomisk bærekraft. Her bindes tradisjonelt sosialdemokratisk tankegods sammen med klimaomstilling.

Det er langt igjen til de konkrete løsningene, men det er et ambisiøst politisk program som kanskje kan inspirere også de europeiske sosialdemokratiske partiene til å utforme ambisiøse programmer for rettferdig klimaomstilling.

Hvor går MDG?

Som nevnt over har mange av Europas grønne partier, som MDG her hjemme, lagt stor vekt på å ikke plassere seg på høyre-venstre-aksen. Når grønn politikk nå blir gjort til gjenstand for konkurranse mellom de store partiene, og når rettferdig omstilling skal konkretiseres, blir det interessant å se hvor MDG plasserer seg. I Norge vet vi at MDGs velgere ligger på venstresiden. Men selv om MDG skulle velge venstresiden, vokser det altså frem grønne dilemmaer også her når rettferdig omstilling skal konkretiseres.

Samtidig bærer kanskje de nye grønne utfordringene og skillelinjene bud om at den klimaomstillingen vi alle er enige om at vi trenger, rykker nærmere. For nå dreier debatten endelig over mot hvordan omstillingen skal gjøres – ikke om den bør finne sted.

Referanser

Agenda Tankesmie 2019: Grønn vekst for framtida. Agenda Notat.

Gullberg, A. T., & Aardal, B. (2019). Is climate change mitigation compatible with environmental protection? Exploring voter attitudes as expressed through «old» and «new» politics in Norway. Environmental Policy and Governance, 29(1), 67-80.

Politico 2019. Europan election´s winners and losers.

H. Res. 109. Green New Deal.