Når politikerne svikter

Paris-avtalens mål – «ned mot 1,5°C» – er utenfor rekkevidde. Det er sannsynligvis også 2°C. Vi beveger oss mot 3°C innen utgangen av dette århundre, trolig enda høyere. Dette vil være en varslet katastrofe.

Klimaendringene virker ikke alene. De inntrer i et komplisert samspill med andre dyptgripende endringsprosesser, både fysiske – teknologiske – og samfunnsmessige. I sum stiller vi oss selv og våre etterkommere overfor formidable – for ikke å si uoverstigelige – utfordringer.

Hvorfor justeres ikke politikken etter klimakrisens hastverk? Stadig flere stiller dette spørsmålet, ikke minst våre unge. Politikken preges av handlingslammelse, fornektelse og utenomsnakk. Er dette fordi man ikke tar situasjonens alvor innover seg? Muligens – til en viss grad.

Eller er det fordi man ikke kan eller vil? Mest sannsynlig.

Grunnproblemet er dette: Ingen politiker vil eller kan ta fatt i disse utfordringene på en troverdig og ærlig måte. Et eksempel på dette er statsminister Erna Solbergs svar på DNs spørsmål 3. september d.å. på hvordan hun vurderte klimautfordringene. Hennes svar var at hun håpet vi ville kunne holde oss innenfor målet i Paris-avtalen.

Men Erna Solberg vet – som mange av oss har visst en god stund – at det ikke eksisterer noen reell mulighet for å nå Paris-avtalens mål.

Hvorfor sier hun det da ?

Trolig for å skape et inntrykk av at hun som landets statsminister vet at det som gjøres fra norsk side blir gjort – og at hun har tingene under kontroll. Ved å berolige velgerne kan dagens politikk fortsette – inkludert en offensiv petroleumspolitikk som gjør Norge til en av verdens største eksportører av CO₂-utslipp. Hadde hun vært ærlig i sin beskrivelse av situasjonens alvor, ville hun også måtte fortelle hva hun ville gjøre med dette. Det håper hun å unngå så lenge som mulig.

Dette er ikke å utvise lederskap. Det er å føre velgerne bak lyset.

Svaret fra Erna Solberg aktualiserer enda et spørsmål: Hvor ligger lojaliteten hennes? Hos folket? Eller i partiet Høyre? Måten hun velger å svare på, forteller at hennes lojalitet først og fremst ligger i partiet. Hadde den ligget hos folket, ville hun for lengst åpent ha erkjent situasjonens virkelige alvor og manet oss til å stille oss bak prioriteringer og tiltak – i og for seg smertefulle – som kan innebære en reell reduksjon i utslippet av klimagasser. For henne er det åpenbart viktigere å holde skuten Høyre flytende.

Erna Solbergs dilemma er en illustrasjon på den situasjonen nær sagt samtlige partier på Stortinget befinner seg i. En forståelse av situasjonens alvor og det etiske perspektivet i forhold til verdens befolkning og de unge, på den ene siden, og partipolitiske hensyn på den andre. Hvert parti er bundet av sin historie, sine kjerneverdier, kjernesaker og kjernevelgere. En politikk som setter klimaet først nøler ikke med å fase ut olje- og gassvirksomheten, heve CO₂-avgiften slik at det merkes både for bedrifter og familier eller ta grep for å redusere kjøttforbruket eller flyreiser. En politikk som både kan pålegge byrder på innbyggerne og påvirke statens inntekter. Men tiltak som dette oppfattes som politisk selvmord, noe verken det enkelte parti eller den enkelte politiker ønsker å iverksette. Utfordringene blir heller ikke mindre ved at det til enhver tid vil være stater som ikke er villige til å gjøre nødvendige oppofrelser for å møte klimakatastrofen.