Paris-avtalens mål – «ned mot 1,5°C» – er utenfor rekkevidde. Det er sannsynligvis også 2°C. Vi beveger oss mot 3°C innen utgangen av dette århundre, trolig enda høyere. Dette vil være en varslet katastrofe.

Klimaendringene virker ikke
alene. De inntrer i et komplisert samspill med andre dyptgripende
endringsprosesser, både fysiske – teknologiske – og
samfunnsmessige. I sum stiller vi oss selv og våre etterkommere
overfor formidable – for ikke å si uoverstigelige –
utfordringer.

Hvorfor justeres ikke
politikken etter klimakrisens hastverk? Stadig flere stiller dette
spørsmålet, ikke minst våre unge. Politikken preges av
handlingslammelse, fornektelse og utenomsnakk. Er dette fordi man
ikke tar situasjonens alvor innover seg? Muligens – til en viss
grad.

Eller er det fordi man ikke
kan eller vil? Mest sannsynlig.

Grunnproblemet er dette: Ingen
politiker vil eller kan ta fatt i disse utfordringene på en
troverdig og ærlig måte. Et eksempel på dette er statsminister
Erna Solbergs svar på DNs spørsmål 3. september d.å. på hvordan
hun vurderte klimautfordringene. Hennes svar var at hun håpet
vi ville kunne holde oss innenfor målet i Paris-avtalen.

Men Erna Solberg vet – som
mange av oss har visst en god stund – at det ikke eksisterer noen
reell mulighet for å nå Paris-avtalens mål.

Hvorfor sier hun det da ?

Trolig for å skape et
inntrykk av at hun som landets statsminister vet at det som gjøres
fra norsk side blir gjort – og at hun har tingene under kontroll.
Ved å berolige velgerne kan dagens politikk fortsette – inkludert
en offensiv petroleumspolitikk som gjør Norge til en av verdens
største eksportører av CO₂-utslipp. Hadde hun vært ærlig i sin
beskrivelse av situasjonens alvor, ville hun også måtte fortelle
hva hun ville gjøre med dette. Det håper hun å unngå så lenge
som mulig.

Dette er ikke å utvise
lederskap. Det er å føre velgerne bak lyset.

Svaret fra Erna Solberg
aktualiserer enda et spørsmål: Hvor ligger lojaliteten hennes? Hosfolket? Eller i partiet Høyre? Måten hun velger å svare på,forteller at hennes lojalitet først og fremst ligger i partiet.Hadde den ligget hos folket, ville hun for lengst åpent ha erkjentsituasjonens virkelige alvor og manet oss til å stille oss bakprioriteringer og tiltak – i og for seg smertefulle – som kaninnebære en reell reduksjon i utslippet av klimagasser. For henne erdet åpenbart viktigere å holde skuten Høyre flytende.