Paris-avtalens mål – «ned mot 1,5°C» – er utenfor rekkevidde. Det er sannsynligvis også 2°C. Vi beveger oss mot 3°C innen utgangen av dette århundre, trolig enda høyere. Dette vil være en varslet katastrofe.

Klimaendringene virker ikke
alene. De inntrer i et komplisert samspill med andre dyptgripende
endringsprosesser, både fysiske – teknologiske – og
samfunnsmessige. I sum stiller vi oss selv og våre etterkommere
overfor formidable – for ikke å si uoverstigelige –
utfordringer.

Hvorfor justeres ikke
politikken etter klimakrisens hastverk? Stadig flere stiller dette
spørsmålet, ikke minst våre unge. Politikken preges av
handlingslammelse, fornektelse og utenomsnakk. Er dette fordi man
ikke tar situasjonens alvor innover seg? Muligens – til en viss
grad.

Eller er det fordi man ikke
kan eller vil? Mest sannsynlig.

Grunnproblemet er dette: Ingen
politiker vil eller kan ta fatt i disse utfordringene på en
troverdig og ærlig måte. Et eksempel på dette er statsminister
Erna Solbergs svar på DNs spørsmål 3. september d.å. på hvordan
hun vurderte klimautfordringene. Hennes svar var at hun håpet
vi ville kunne holde oss innenfor målet i Paris-avtalen.

Men Erna Solberg vet – som
mange av oss har visst en god stund – at det ikke eksisterer noen
reell mulighet for å nå Paris-avtalens mål.

Hvorfor sier hun det da ?

Trolig for å skape et
inntrykk av at hun som landets statsminister vet at det som gjøres
fra norsk side blir gjort – og at hun har tingene under kontroll.
Ved å berolige velgerne kan dagens politikk fortsette – inkludert
en offensiv petroleumspolitikk som gjør Norge til en av verdens
største eksportører av CO₂-utslipp. Hadde hun vært ærlig i sin
beskrivelse av situasjonens alvor, ville hun også måtte fortelle
hva hun ville gjøre med dette. Det håper hun å unngå så lenge
som mulig.

Dette er ikke å utvise
lederskap. Det er å føre velgerne bak lyset.

Svaret fra Erna Solberg
aktualiserer enda et spørsmål: Hvor ligger lojaliteten hennes? Hos
folket? Eller i partiet Høyre? Måten hun velger å svare på,
forteller at hennes lojalitet først og fremst ligger i partiet.
Hadde den ligget hos folket, ville hun for lengst åpent ha erkjent
situasjonens virkelige alvor og manet oss til å stille oss bak
prioriteringer og tiltak – i og for seg smertefulle – som kan
innebære en reell reduksjon i utslippet av klimagasser. For henne er
det åpenbart viktigere å holde skuten Høyre flytende.

Erna Solbergs dilemma er en
illustrasjon på den situasjonen nær sagt samtlige partier på
Stortinget befinner seg i. En forståelse av situasjonens alvor og
det etiske perspektivet i forhold til verdens befolkning og de unge,
på den ene siden, og partipolitiske hensyn på den andre. Hvert
parti er bundet av sin historie, sine kjerneverdier, kjernesaker og
kjernevelgere. En politikk som setter klimaet først nøler ikke med
å fase ut olje- og gassvirksomheten, heve CO₂-avgiften slik at det
merkes både for bedrifter og familier eller ta grep for å redusere
kjøttforbruket eller flyreiser. En politikk som både kan pålegge
byrder på innbyggerne og påvirke statens inntekter. Men tiltak som
dette oppfattes som politisk selvmord, noe verken det enkelte parti
eller den enkelte politiker ønsker å iverksette. Utfordringene blir
heller ikke mindre ved at det til enhver tid vil være stater som
ikke er villige til å gjøre nødvendige oppofrelser for å møte
klimakatastrofen.

Vil ikke Jonas Gahr Støre
være i tilnærmet samme situasjonen som Solberg, i forhold til
fagbevegelsen og sine kjernevelgere? Og hva med Trygve Slagsvold
Vedum og hans velgere når landbruk- og distriktene skal omstilles?
Partiet Venstre beskriver kanskje politikkens dilemma aller best. Det
er få partier som har dypere innsikt i klimaendringenes paradoks enn
dem. Likevel er de deltaker i en regjering som ennå ikke har klart å
snu den negative utslippstrenden, som setter stadig nye rekorder i
letelisenser til olje-
og gassindustrien og
som må samarbeide med Fremskrittspartiet som i årtier har fornektet
–
og delvis fornekter fortsatt – at vi står overfor en
klimakatastrofe. Hva har egentlig Venstre i regjeringen Solberg å
gjøre?

Den underliggende realiteten –
at våre politiske partier ikke er i stand til å foreslå og
iverksette tiltak som virkelig kan bidra til å snu en negativ
utvikling, kommer mer og mindre tydelig til uttrykk i partienes
retorikk, som dels har karakter av tungetale, utenomsnakk og fromme
ønsker, uten forankring i faktiske og politiske realiteter.
Bagatellmessige tiltak løftes frem som banebrytende nyskaping. Det
som vedtas er for lite – og kommer for sent. Velgerne skal
beroliges, men stadig færre lar seg berolige. Selv barn gjennomskuer
politikerne.

Vårt politiske system i Norge er et representativt demokrati. Gjennom valg hvert fjerde år overlater vi til et politisk flertall å utforme og gjennomføre politikken – også på energi- og klimafeltet. Men hva gjør vi når det parlamentariske flertallet er handlingslammet; når våre politikere – hvis vi «går dem på klingen» – verken vil eller kan bidra til at nødvendige tiltak blir iverksatt, men i stedet velger å legge ut et røkteppe rundt problemene?

I partifloraen møter vi også
MDG,
som har en tydeligere og mer troverdig miljøprofil enn de øvrige.
Dette partiet vil trolig vinne øket tilslutning i tiden fremover.
Men èn vår gjør ingen sommer. Det må skje en partimessig bredere
og sterkere fornyelse av politikken enn dette, enten ved radikal
omstilling av eksisterende partier eller gjennom etablering av helt
nye. Er demokratiet klar for dette?

Gårsdagens politikk og
gårsdagens politikere er kjerneproblemet. Fortsatt handlingslammelse
er nærmest å be om en rettsliggjøring. Denne erkjennelse begrunner
de søksmål som nå reises mot myndighetene rundt om i verden – og
i vårt eget land. Politikerne har valgt å overse etiske,
naturrettslige, menneskerettslige og konstitusjonelle normer – i
Norge er det Grunnloven §112 – som gir miljøet en rettslig
beskyttelse. Nå blir det domstolens oppgave å håndheve disse
normene. Spørsmålet er om domstolene er oppgaven voksen. Det vil
kreve mot, innsikt og uavhengighet.