Regjeringen vil kjøpe internasjonale kvoter for å sikre oppnåelse av klimamålet for 2030
Regjeringen vil bevilge 15 milliarder kroner for å kjøpe FN-kvoter for å sikre at Norge leverer på 2030-målet under Parisavtalen. I tillegg kan det bli nødvendig å kjøpe utslippsenheter fra EU-land for å oppfylle klimaavtalen med EU.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen må dekke inn et utslippsgap som er større enn Norges årlige utslipp for å nå klimamålene frem mot 2030. Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / NTB
Onsdag la klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap) frem Grønn bok for 2026.
Planen, også kjent som klimastatus og -plan eller Grønn bok, legges hvert år frem samtidig med statsbudsjettet. Men i stedet for kroner og øre, er fokuset på tonn CO₂.
Og dessverre ligger Norge noe dårligere an i år enn vi gjorde i fjor. Regjeringen anslår at innen 2030, så vil utslipp i Norge være kuttet med om lag 33 prosent sammenliknet med 1990.
Få alle sakene fra Energi og Klimas Brussel-korrespondent i innboksen
Nyheter og bakgrunn om hvordan EUs energi- og klimapolitikk påvirker norsk politikk, økonomi og næringsliv. Nyhetsbrevet sendes ut daglig.
Energi og Klimas Brussel-korrespondent er støttet av Agenda Vestlandet, Fritt Ord og Bergesen-stiftelsen.
Kvotekjøp som «forsikring»
Totalt er målet at kuttene skal være på 55 prosent innen 2030. Men da må man regne inn klimatiltak Norge finansierer i EU.
Og i tillegg kan det altså bli nødvendig med kvotekjøp utenfor EU, som reguleres av artikkel 6 i Parisavtalen. Dette kan for eksempel handle om å bygge fornybar kraft i Indonesia.
Om det blir nødvendig å bruke disse kvotene, avgjøres av om hvor store kutt Norge vil oppnå innenlands og i samarbeid med EU.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen håper at Norge vil kunne hvile seg på fleksibilitetsmekanismene i EU-samarbeidet. Men hvor store kutt Norge får bokført i sitt regnskap gjennom kutt i andre EU-land, er uklart.
«Grunnet usikkerheter knyttet til bokføringsmekanismene», vil altså klima- og miljøministeren bruke 15 milliarder på kjøp av internasjonale kvoter, som en slags forsikring.
Kvotekjøpet blir det klart mest kostbare klimatiltaket annonsert i statsbudsjettet for 2026.
Dersom Norge ikke trenger disse kvotene for å nå 55 prosent-målet til 2030, kan Norge likevel ha bruk for de internasjonale kvotene.
– Da kan disse kvotene for eksempel brukes til å nå klimanøytralitetsmålene … og sånn sett være med og bidra til at en andel av de utslippskuttene som skjer globalt, blir slettet, altså at man overoppfyller, sier klimaministeren.
Norge har «fra gammelt» et selvpålagt mål om klimanøytralitet i 2030, som hverken er meldt til FN eller inngår i samarbeidet med EU.
Samarbeidet med EU blir viktigere
Klimaavtalen Norge har med EU, er inndelt i tre ulike sektorer. Det er særlig to der Norge sliter mye:
For det første har man målet i den såkalte innsatsfordelingen (ESR). Den gjelder utslipp i ikke-kvotepliktig sektor, altså transport, landbruk, oppvarming i bygg, avfall og bruk av fluorholdige gasser.
Så har man målet for utslipp og opptak knyttet til skog og arealbruksendringer (LULUCF), altså avskoging, karbonopptak i skog og myr, osv.
Innenfor ikke-kvotepliktig sektor har Norge opparbeidet seg en «utslippsgjeld» på 6,9 millioner tonn CO₂ mellom 2021 og 2025. Og gjelden vokser. Innen 2030 anslår Klima- og miljødepartementet at gjelden vil være på over 13 millioner tonn.
Innenfor skog og arealbruk ligger Norge enda dårligere an. Her er det anslått et underskudd på over 36 millioner tonn CO₂ bare for perioden 2021 til 2025. I perioden 2026 til 2030 blir underskuddet på rundt 1,4 millioner tonn.
Med andre ord kan Norge totalt sitte igjen med et underskudd på 50 millioner tonn CO₂ for perioden 2021 til 2030. Det er mer enn Norges årlige CO₂-utslipp.
Mulig å kompensere
Dette kan Norge delvis kompensere for gjennom såkalte «fleksibilitetsmekanismer», slik de kalles internt i EU.
Dersom EU samlet sett når målene sine for skog og arealbruk, kan Norge potensielt halvere underskuddet sitt innenfor denne sektoren. Dessverre ser det ut til at EU ikke kommer til å nå dette målet.
I tillegg har Norge inngått en intensjonsavtale om å kjøpe skogkreditter fra Danmark – men Danmark har ikke på langt nær nok slike utslippsenheter til å dekke hele underskuddet.
I tillegg er det mulig for Norge å overføre et overskudd på 5,8 millioner tonn CO₂ fra EUs klimakvotesystem (ETS). Dersom alt av dette brukes for å dekke underskuddet i innsatsfordelingen, blir underskuddet der på 7,5 millioner tonn.
Norge kan dekke dette underskuddet med å kjøpe utslippsenheter fra andre land i EU/EØS, skriver Klima- og miljødepartementet i klimastatus og -plan. Men her er det uklart hvor mange slike som vil være tilgjengelig, og hvor mye de vil koste.
Det sentrale poenget er følgende: Jo lavere utslippsreduksjoner i Norge, jo flere utslippsenheter må Norge kjøpe fra EU-land som har overskudd i sine regnskaper.
I budsjettet skriver Bjelland Eriksen at «det er stor usikkerhet knyttet til tilgang og pris for slike utslippsenheter».
EU-regelverk på vei inn i EØS
Regjeringen kunngjør i Grønn bok at de ønsker å forlenge klimaavtalen med EU forbi 2030.
Årets Grønn bok unnlater å kommentere kontroversielle, men sentrale EU-direktiver som resten av fjerde energimarkedspakke, eller de reviderte tiltakene under Klar for 55-pakken.
Men noen direktiver er på vei inn. Her er en oversikt:
- Klimakvotesystem for bygg og vei (ETS2)
Dette er EUs nye kvotesystem for utslipp fra drivstoff til bygninger, veitrafikk og noen andre sektorer. Det legger plikt på drivstoffleverandørene til å rapportere og fra 2028 levere kvoter for utslipp året før. I praksis gir det en felles karbonpris i disse sektorene.
I Norge fases det nye systemet inn, og flere lov- og forskriftsendringer er vedtatt. Fra 2027 må Norge samordne ETS2 med CO₂-avgiften.
- Biodrivstoff i luftfarten (ReFuelEU Aviation)
Dette er EUs krav om innblanding av bærekraftig flydrivstoff som stiger trinnvis fra 2 prosent i 2025 til 70 prosent i 2050. Målet er å kutte utslipp fra luftfarten og skape et marked for nytt drivstoff. I EU gjelder kravet allerede fra 1. januar 2025.
Regjeringen vil ta forordningen inn i EØS så raskt som mulig og senest i 2027, og øker i mellomtiden det nasjonale kravet til 2 prosent fra 1. januar 2026.
- Biodrivstoff i sjøfarten (FuelEU Maritime)
Dette regelverket tvinger ned klimagassintensiteten i drivstoff som brukes om bord i skip, med gradvis strammere krav framover. I EU trådte det i kraft 1. januar 2025. I EØS er det fortsatt på vent fordi Island må gjøre en lovendring før innlemmelsen kan tre i kraft. Norge har allerede klarert EØS-utkast på ekspertnivå.
- Lade- og drivstoffinfrastruktur (AFIR)
AFIR erstatter det gamle infrastrukturdirektivet og setter bindende nasjonale mål for lade- og fyllestasjoner for strøm, hydrogen og annet alternativt drivstoff.
I EU ble forordningen vedtatt 13. september 2023 og gjort gjeldende fra 13. april 2024. I Norge forbereder Samferdselsdepartementet lovendringer til høring høsten 2025.
- Karbontollen (CBAM)
CBAM skal hindre at utslipp «lekker» ut ved at importerte varer får samme karbonkostnad som EU-produserte varer. EU har forenklet regelverket i 2025 og planlegger en revisjon tidlig i 2026.
Regjeringen jobber for innføring i Norge fra 2027.