Nytter det å jobbe med klima, nå som «ingen bryr seg» om det lengre?

«Det må være vanskelig å jobbe med klima om dagen. Det er jo som ingen bryr seg om det lengre? Og det vi gjør, gjør jo ingen forskjell.» Jeg har blitt møtt med en variant av denne påstanden, formulert som et spørsmål, flere ganger enn jeg kan telle det siste året.

Stort sett svarer jeg at ja, jo, det er jo blitt en mer urolig verden. Og flere andre temaer har klatret høyere opp på prioriteringslisten både for land og bedrifter. Men, hver gang har jeg lyst til å protestere. For jeg ser enorme endringer i hvordan vi møter «klima», og hvem det angår.

La meg ta deg med på en tur gjennom livet til den lille klimastiftelsen Minor Foundation for Major Challenges, for å vise hva jeg mener. En tur som går fra naturvitenskap til politikkens irrganger, via en t-rex. Og fra politikk til konkrete endringer på bakken.

Etter hvert som klimavitenskapen har fått sin anerkjennelse, har motstanden mot klimatiltak endret seg. Nå er det følelsen av urettferdighet vi møter til debatt.

Fra fakta til følelser

Da stiftelsen ble opprettet for over 20 år siden, var en av de største utfordringene at kunnskapen om klimakrisen fortsatt var for dårlig forstått og forankret. På den tiden var det fortsatt sånn at de som mente klimaendringene skyldtes solens aktivitet, ikke menneskenes, ble invitert inn i debatter for å skape «balanse».

Til tross for overveldende dokumentasjon av sammenhengen helt siden Exxon samlet tilgjengelig forskning allerede i 1982, og advarte internt om at vi ville måtte redusere fossil energibruk for å unngå konsekvensene. Hele 42 prosent av verdens samlede menneskeskapte CO₂-utslipp mellom 1850 og 2019 har kommet etter 1990.

Les også:

Blir du sint av å tenke på klimaendringene?

Kampen om at klimaforskningen skal ligge til grunn for samfunnets prioriteringer og beslutninger pågår fortsatt. Men at klimaendringene er menneskeskapte og fører med seg alvorlige konsekvenser for både økologi og økonomi, ble det i stor grad enighet om i årene rundt 2000-tallet.

Stiftelsen Minor Foundation var tidlig ute med å støtte prosjekter som skulle spre forskernes kunnskap om klimavitenskapen, og som særlig jobbet med å gjøre den kunnskapen tilgjengelig på en måte som det var mulig for vanlige folk å forstå. Prosjektet «Awarenes raising in China» og støtte til klimajournalistikk i Russland er eksempler fra denne perioden.

Etter hvert som klimavitenskapen har fått sin anerkjennelse, har motstanden mot klimatiltak endret seg. Nå er det ikke lengre solen vi møter til debatt, men følelsen av urettferdighet. Det er en helt reell opplevelse for mange at klimatiltak er dyre og vanskelige. Og at beslutninger som gjøres for å redusere utslipp, treffer skjevt eller tar opp en for stor andel av offentlige budsjetter.

Følelsen av urettferdighet er fruktbar grunn for polarisering. Derfor har stiftelsen i de siste årene støttet flere prosjekter som nettopp handler om å bringe folk sammen for å skape dialog. Og for å bygge trygge arenaer for å møtes som mennesker, ikke som motstandere.

Vi har støttet klimadialog om fossil energi i Midtøsten, og dialogprosjekter om rettferdig omstilling med fagforeninger for oljearbeidere i Storbritannia, og med kullarbeidere i Polen. I Tyskland har folkevalgte invitert befolkningen til digitale rundebord om grønn omstilling. I Brussel har en oppblåsbar t-rex mobilisert støtte til klimalovgivning. I Sveits har randonnè-turer samlet folk om å redde vinteren. Og i Skottland har bønder mobilisert til sosiale partnerskap mellom byer og bønder for å kutte utslipp i landbruket.

Fra naturvitenskap til politikk

Når vi ser at følelsene står mer på spill i klimasaken de seneste årene, så er det også et tegn på en annen utvikling: Fokuset har flyttet seg fra diskusjon om vitenskapen, til diskusjon om hvilke tiltak som virker eller ikke virker. Fra å tidlig handle om å gjøre forskning tilgjengelig og forståelig, har det siste tiåret handlet om å gjøre den kunnskapen relevant for de som tar beslutninger.

Kunnskapsbaserte beslutninger er et nydelig ord som det er lett å smykke seg med, men som det er langt vanskeligere å etterleve når ulike interesser helt reelt står opp mot hverandre. Det kan være samfunnsøkonomi versus naturverdi, eller kortsiktig verdiøkning versus langsiktig verdiskaping.

Frem til Paris-avtalen ble vedtatt i 2015 kan vi, grovt sett, si at det å forstå og forankre de naturvitenskapelige perspektivene på klimakrisen var et hovedtema. I perioden etter det, har fokuset blitt å sikre at kostnadene til de teknologiske løsningene reduseres så mye, og så fort, at det blir mulig å nå målene. Økonomisk og teknologisk har utviklingen nå blitt selvforsterkende, med fornybar energi som den desidert billigste energikilden globalt. Med eksponentiell vekst innen utslippsfrie løsninger som solpaneler, batterier, varmepumper, og mye spennende innen landbruksløsninger og forbrukerrettede tiltak.

Men, politisk har utviklingen gått motsatt vei. Det har blitt populært å reversere klimatiltak eller klage på for mange regler og for stor pengebruk.

Fra politikk til konkret endring

I takt med at klimapolitikken har fått ry på seg for å være et byråkratisk eliteprosjekt, med kronglete omnibus-pakker, ETS-revisjoner, klimamål-diskusjoner, en jungel av kvoter, og en underskog av forskrifter og veiledende regelverk, så har det blitt viktigere å bli konkret.

I stiftelsen har vi lett etter prosjekter som viser frem praktiske måter å kutte utslipp, og å gjøre klimatiltak håndfaste og tilgjengelige for folk. Eksempler er prosjektet for felles billettsystem for tog i Europa. Eller prosjekter for å øke tilgangen til varmepumper, energieffektivisering, og å fjerne barrierer for å installere fornybare energiløsninger i borettslag og sameier.

Jeg mener vi bør glede oss over hvor langt vi har kommet på disse 20 årene.

I politikk og næringsliv har klima gått fra å være et eget tema, til å bli en naturlig del av mange temaer. Det handler om risiko for folk og samfunn. Helt konkret handler det om beredskap, at vi planlegger veibygging, kraftutbygging og andre samfunnsprosjekter til å tåle mer og andre belastinger enn før. Det handler om det lokale skianlegget som må legge om til flere sommeraktiviteter fordi vintersesongen er kortere og mer usikker. Det handler om hvilke matvarer som er tilgjengelig i butikken, og hvor mye de koster. Appelsiner og tomater er eksempler på varer hvor tørke har bidratt til prispress de siste årene.

Les også:

11 gode klimanyheter – tross Trump, krig og konflikt

Det handler om prisen du får når du forsikrer huset ditt, eller om det er mulig å forsikre. I en del land, som USA, er det mange boligeiere som ikke lengre får forsikring på grunn av risiko for klimahendelser. Det handler om tilgangen til finansiering for nye investeringer, og tilgjengeligheten til komponentene du trenger for å gjennomføre et utbyggingsprosjekt. Vi har begynt å se at konkrete løsninger som demper klimakonsekvensene er god samfunnsberedskap, og god samfunnsøkonomi.

På disse 20 årene har estimatene for global oppvarming flyttet seg fra 3,4C til 2,8C. Fortsatt for høyt. Farlig høyt. Men likevel langt bedre enn for kort tid siden. Det gjør en viktig forskjell med hvert konkrete tiltak som gjennomføres.

Oppgaven vi må gå løs på i denne neste fasen, er å gå fra klimakamp til klimafellesskap.

Jeg mener vi bør glede oss over hvor langt vi har kommet på disse 20 årene. Fra å bruke alle ressursene på å diskutere problemet – til å bruke dem på praktisk gjennomføring, og å diskutere hva som er effektivt og lønnsomt på veien til målet. Det er et mye bedre sted å være, blant annet fordi det ansvarliggjør mange flere.

Stiftelsen Minor Foundation for Major Challenges har nå delt ut alle sine midler, og skal legges ned. Stafettpinnen sendes videre til alle som kan sette utslippskuttene i turbomodus for å redusere risikoen for både mennesker og økonomi. Oppgaven vi må gå løs på i denne neste fasen, er å gå fra klimakamp til klimafellesskap.

Et fellesskap hvor vi støtter hverandre i å gjennomføre konkrete løsninger i både store og små beslutninger, uansett hvem du er og hvor du jobber. Dette er ikke lengre et eliteprosjekt, eller noen få sitt problem. Det er mitt og ditt. Og det nytter.