Økt forsyningssikkerhet, effektivisering av kraftsystemet og reduserte CO₂-utslipp er blant de foretrukne ringvirkningene vi leser om i forbindelse med offshore nettutbygging i Nordsjøen, men hva er det som egentlig ligger bak disse påstandene? La oss snu noen steiner for å se hvordan en ambisiøs klimapolitikk har ført til lønnsomme nettinvesteringer over landegrenser i Nordsjøen.

2020-målene til EU startet med en grei huskeregel; 20-20-20, hvor alle tyvetallene er assosiert med 20 prosent forbedring av ett-eller-annet sammenliknet med 1990-nivåer. Man kan kanskje tenke seg frem til det, men la oss oppsummere for å unngå kreative spekulasjoner: 20 prosent reduksjon av forurensende klimagassutslipp, 20 prosent av forbruket skal komme fra fornybar energi og 20 prosent energieffektivisering.

Hever man blikket og ser videre mot 2030-målene, snakker man om 40 prosent reduksjon av forurensende utslipp, og i 2050 strekkes det samme målet helt opp mot 80-95 prosent.

I 2015 hadde kraftsektoren i EU en fornybarandel på 28,6 prosent av det totale forbruket. Isolert sett er dette godt innenfor målet, men sett sammen med transport- og varme-/kjølesektor er det fremdeles mye å hente fra lavthengende frukt i kraftsektoren.

En økende kapasitetsandel med sol- og vindkraft er absolutt et av de viktigste virkemidlene for å nå klimamålene EU har satt seg, men som mye annet kommer alltids slike flotte ting med en hake eller to.

Sett fra kraftsystemet sin side tilfører sol- og vindkraft mer variabel og uregulerbar kraftproduksjon, hvilket bør balanseres med momentant forbruk, reduksjon av annen regulerbar produksjon eller energilagring. Hvis de to førstnevnte alternativene ikke er tilstrekkelig til å håndtere effekttoppene fra variabel kraftproduksjon, kan en god nettinfrastruktur hjelpe med å distribuere disse effekttoppene til laster som er lokalisert lengre fra produksjonen.